Her om dagen fikk en ungdoms uttalelse meg til å tenke. Hun hadde vært skue til noe “voksen” drama. Vet ikke helt om det var en krangel, baksnakking eller rett og slett en episode hun refererte til. Men reaksjonen var at hun trodde at når en ble voksen, da eksisterte ikke drama. Ikke på lik linje med det som florerer i hennes alder.

Jeg måtte jo tenke over min alder, og vi på min alder. Hva gjør vi? Og ikke minst hva lærer vi bort til våre barn og ungdom? Går vi foran som et godt eksempel?

Som sagt var hennes syn på voksne forandret etter denne hendelsen, og etter prat med voksne fikk hun også forklaring om at drama skjer i alle alderstrinn.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi burde jo egentlig vite bedre? Så hva forårsaker drama i vår alder. Må nevne at jeg mener ikke saklige diskusjoner hvor en er uenige, og hvor motpartene blir behandlet med respekt tross ulikheter, og ulikt syn.

Om en er ungdom eller voksen tror jeg at det er litt de samme grunnene og samme hendelser. Blir vi som personer trigget på en eller annen følelse, usikker og sjalu kommer det samme reaksjonsmønsteret opp, og en beskytter seg på en eller annen måte. Da er det enkelt å ty til midler som mobbing, agresivitet, utestengning og baksnakking. Barn, ungdom og voksne gjør det litt på samme måte. Noen skjult, andre mer åpent.  

Når vi voksne ikke oppfører oss eksemplarisk på dette området, kan vi da forvente at våre barn og ungdom skal gjøre det? Som de sier i næringslivet, skal en implementere handlinger eller tiltak så må det ha forankring i ledelsen. Jeg mener bestemt det gjelder også i familien. Det er jo oss voksne, er det ikke? Vi sier alltid at vi må respektere alle slags mennesker, men i handling gjør vi det?

Alle voksne oppfører seg jo ikke slik, heldigvis. Men synes det var et lite tankekors. Det fikk hvert fall meg til å gå i tenkeboksen, for å gå gjennom mine handlinger.

#voksne #ungdom #barn  #mobbing #drama