Jeg ble litt tankefull etter å ha lest Frodiths sitt innlegg i går hvor hun spurte om våres talenter. Disse ønsket hun at vi skulle skrive ned i kommentarfeltet.

Gjennom denne tankeprosessen kom jeg på en eller flere episoder som skjedde for en del år siden da jeg var au-pair i USA. Vi hadde jo barn i alle aldre rundt oss hele tiden, og innimellom måtte vi jo bryte isen. Et velkjent spørsmål, spesielt hvis en spør gutter i rette alder er jo om de spiller fotball. For å bygge videre på samtalen , hvis det passer da med personligheten spør om de er god.

I Norge på den tiden, var vi enda mer preget av janteloven enn i dag, så standard svaret her var vel nja…. uansett.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

I USA derimot, fikk vi enten ja eller nei svar. Var de ikke så gode i det vi spurte om, kom alltid: men jeg er god til å spille for eksempel trompet.

Litt uvanlig for oss nordmenn å høre, men likevel så bra å være bevisst på egne talent og ikke minst å fortelle det, uten å være redd for å være blærete.

Fra den tiden til nå har vi blitt bedre. Vi har beveget oss med museskritt, men vi har beveget oss. Men hvorfor er vi så redde for å fortelle om våre talent og hva vi er gode på. På en måte sitter vi i hjørnet vårt og venter på at noen skal oppdage de unike fine tinga med oss?

I idrett, musikk og sikkert andre ting kan jo dette fungere. En gjør sitt, og andre oppdager talentet ditt. Eller en rett og slett har flaks.

Men for de fleste av oss er jo ikke dette tilfelle.

Det er jo et ordtak som heter: Du er din egen lykke smed. Det er mye sant i disse ord.

Som så mye annet, tror jeg at det er å være bevisst på at å fortelle om egne talent må en øve. Så øve, øve, øve. Så takk Frodith for å minne oss på at øving på dette, for det trenger absolutt jeg.

Jeg må nok innom innlegget ditt igjen i dag og skrive ned kommentaren hva jeg er god på, og tror nok jeg skal klare noen få punkter.

Ønsker dere en fantastisk lørdag……..