Hvordan reagerer man når noen blir utestengt?

Hei fininger.

Jeg er litt tankefull i dag, eller har vel vært det i forbindelse med denne hendelsen en liten stund.

For noen uker siden, traff jeg på en liten jente på om lag 10 år. Grunnen til at jeg la merke til henne var at hun satt på huk bak gjerdet på fotball banen. Jeg spurte henne om hva hun holdt på med, og da var samtalen i gang. Hun satt og observerte og prøvde å se om hun kunne se noen venninner av henne, men det var viktig at de ikke så henne.

Måtte jo spørre om grunnen til dette, og da fortalte hun villig vekk at hun hadde fått beskjed om at de ikke kunne være med henne for de ville bare være de to. Hun skulle få lov til å være med hun ene om noen timer, da hun andre skulle hjem.

Jenta var åpen om hendelsen, og jeg spurte henne litt ut. Hva hun synes om dette, grunnen osv. Jeg tror jeg snakket med henne om lag et kvarter. Som dere sikkert forstår hadde hun det ikke helt greit, synes ikke det var kjekt og kjente på hele seg at det var sårt å bli ekskludert. Jeg hadde en hund med meg, noe som hun synes var veldig kjekt, men hun kunne ikke gå bort siden da kunne de  se henne.

Jeg spurte og om hun hadde fortalt dette til foreldrene, noe hun ikke hadde. Hun lovet meg at det skulle hun gjøre, siden hun hadde det ikke greit slik. Jeg spurte om jeg skulle være med henne hjem og snakke med foreldrene, men hun ville sitte der. Hele tiden nevnte hun at hun gledet seg til hun skulle få være med hun ene jenta.

I løpet av samtalene tenkte jeg til stadighet at hva gjør jeg nå? Alle handlinger ble helt feil. Hadde jo lyst å ta med meg jenta bort til de andre og forklare at dette ikke er greit. Men hva hadde det resultert i? Burde jeg insistert på å gått hjem til henne og snakket med foreldrene? Følte at det var kanskje litt feil det og. Må nevne at jeg ikke har sett jenta før eller etter hendelsen. Hun bor i nabolaget en plass.

Jeg har nevnt hendelsen til flere, og ingen har noen svar siden det er en vanskelig situasjon. En har ikke lyst å gjøre den verre en den er, selv om en har et ønske om å ordne opp.

Har dere vært i en lignende situasjon? Hva gjør en?

 

#familie #barn #ungdom #familieogbarn #mobbing #utestengning

 

44 kommentarer
    1. Dette er et dilemma. Barn kan være skikkelig slemme, så en må passe litt på hva man gjør. Kjenner det stikker i hjertet å lese dette. Ingen skal ekskluderes. Skulle ønske jeg hadde noen gode råd, men jeg ville nok ikke kommet på noen andre alternativer enn deg.. Ser for meg at en konfrontasjon med jentene i verste fall kunne gjort vondt verre med en gang du snudde og gikk. Håper det går greit med jenta. Kanskje slå av en prat om du snubler over foreldrene hennes.

    2. Kristina: Ja jeg har tenkt på denne hendelsen gang på gang. Hva er lurt og hva er ikke. Jeg kjenner ikke jenta, men hadde nok husket henne igjen. Vet ikke hvem foreldrene er heller. Det er så lett å fortelle hva en skal gjøre – men vanskeligere når en står midt oppi hendelser…… Tankene spinner. Veldig vanskelige situasjoner som en skulle ønske en hadde svar på……

    3. Margrethe: Ja håper det. En kan si så mye at en burde gjort det eller det. Ønsker jo at ting ikke er slik.. Tror mange opplever og støter på slike hendelser og står i villede om hva som er best.

    4. Dette er veldig vanskelig. Jeg var selv en av de som “bare” fikk ei venninne. Og aldri var en av gjengen. Men heldigvis slapp jeg å få slike tilbakemeldinger som denne jenta. Det må føles veldig sårt og leit. Forstår godt at det er vanskelig å vite hva man kan og bør gjøre. Ofte tenker vi vel at dette ordner seg, men dessverre så gjør det ikke det for alle. Håper du treffer henne igjen så hun vet at hun har noen hun kan betro seg til. Og at du får svar på at hun snakker med foreldrene sine.

    5. Ja dette var ikke lett..men tror nok du gjorde rett…hun må ordene opp selv..og unger kan være “slemme” mot hverandre..og man kan ikke alltid ordne opp i alt..Dette var jo grusomt, men kanskje det var en grunn du ikke vet om..men uansett så følte hun seg nok veldig utestengt ja…GLAD jeg ikke er ung lengre…hihih Noen ganger kan det å “blande” seg, gjøre vondt verre..men samtidig så må de jo få vite at man bryr seg..

    6. Wow, det kan ikke ha vært lett. Det er ikke alltid enkelt å vite hva som er det beste å gjøre i en slik situasjon, men jeg syntes det var utrolig snilt av deg å gå bort til henne og snakke om det. Men, jeg forstår jo godt at du tenker på dette. Det hadde nok jeg også gjort. Men, jeg syntes du gjorde det rette, der dem må ordne opp i ting selv.

    7. Trist å lese, trist å se. Har selv en sønn på 10 år som er utestengt. Men det hjelper ikke hva man gjør, da barna må ordne opp selv. Da jeg prøvde å ordne opp så ble det bare verre, nå er det en del foreldre som er sure på meg……….

    8. Ingen situasjon er lik, men fra personlige erfaringer med både ekskludering og mobbing, så ble ting bare så mye, mye værre når velmenende voksne la seg opp i det. Da ble man “sip-ræv” og sladrehank i tillegg til alt annet..og ingen vil være venn med sånne…

    9. Ja det er det..og ofte er det vel det som skjer, at voksne vil døyve sine egne, såre følelser..og dermed kan komme i skade for å gjøre vondt verre.. Men at det er en vanskelig situasjon..åh ja..krysser fingrene for at hun er tøff nok til å “stå han av” og ta tak i situasjonen selv..

    10. Vil ikke fornærme noen…men er ikke dette en litt sånn jentegreie..
      Jeg har en datter på 12. Hun er ofte sammen med en nabojente som hUn har hatt som venninne i mange år. Så har hun nabojenta av og til besøk av ei annen klasseveninne, da er det ikke mulig for dattera mi å være sammen med de. Da ender der med at de blir ufine med hverandre. Hun tredje jenta bor et stykke unna så jeg blir litt forundret hver gang dattera mi spør meg om jeg kan kjøre henne dit. Dagen i forveien var de kanskje uvenner for hun hadde “ødelagt allt” men så kan de to være perlevenner.. Når foreldrene til nabojenta mener at dattera deres bare får ha ei venninne på besøk om gangen, så skjønner jeg det jo litt. Er vel ikke så hyggelig for noen når det blir krangling og uvennskap. Jeg tenker litt sånn at de får finne utav dette litt selv.
      Vi var en gjeng fra jobben en gang som dro til din kjære by på reisejobb. Blant oss var det 3 kjempehyggelig jenter. 20 – 25 år. De delte da en leilighet. Disse gikk egentlig godt overens. Men når de så skulle bo sammen… det gikk bare ikke. To og to gikk fint sammen og de var ute på by på kino og ute og spiste. To og to gikk fint sammen uansett kombinasjon. Men ikke alle 3 i sammen. De kranglet om absolutt allt. Husvask, matlaging, tv kanal, tid på badet, hvem som brukte mest dopapir.. ja om hva som helst. Til slutt gikk det ikke lengre og hun ene fikk egen leilighet. Da begynnte alt og ordne seg og etter et par uker var de alle 3 perlevenner på jobben også 🙂
      Kan sikkert være litt sånn blant gutter også av og til. Men er det forskjeller blant gutter og jenter ang. dette?
      Da jeg gikk på skolen hadde vel de fleste noen bestevenner som de også tilbrakte tid med på fritiden. Mange jenter hang sammen som erteris. Guttene hadde også sine bestekompiser og alt var fryd og gammen.
      Så skulle vi begynne på ungdomstrinnet. Vi var 2 klasser og disse ble nå splittet opp. De som var for mye bestekompiser havnet i hver sin klasse. De hadde “ikke godt av” å gå i samme klasse. Jeg og min beste kompis fra vi kunne gå, ble splittet og hadde en disput med lærerene om dette.
      Det vi og de andre la merke til var jo at ingen av jentene ble splittet. Saken var vist den at jentene jobbet jo så godt sammen, mens vi guttene utviklet oss mer og mer som “uromomenter”.
      De hadde nok sikker litt rett ang. det. ..:p
      Ihverfall så ble vi jo da nødt for å lære andre klassekamerater å kjenne bedre. Vi fikk nye venner og jeg og bestekompisen tilbrakte mer tid sammen med andre fra klasen på fritiden også både to og to og flere sammen. Jentene derimot følte vi “svevde rundt to og to i hver sin rosa boble” .. best friends 4 ever ..sto det i minnebøkene deres.
      Er det slik på skolen fortsatt noe sted….jeg tror de er flinkere med å la elevene jobbe tett sammen i forskjellige grupper nå..
      Jeg tror det er viktig for å lære og tolerere samt dra lærdom andre og deres meninger og interesser for å kunne gå godt i lag. Alle er forskjellige og man må lære å se nytten av samspill med andre mennesketyper. Det er ikke bare i fotball og andre lagidretter dette gjelder. Man vil alltid måtte spille på lag med noen. Helt fra vi er små til alderdommen innhenter oss og vi gjerne kan bli nødt for å dele rom på pleiehjemmet. …

    11. Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort heller, for alt føles feil og påtrengende for en utenforstående, men jeg husker at noe lignende skjedde med meg opp gjennom barndommen. Foreldrene mine visste ingenting før jeg ble 23. I mitt tilfelle hadde det nok hjulpet å snakke med foreldrene, selv om det føltes feil. For det er ikke mange 10-åringer som er så åpne som de burde i hjemmet. Og da tror foreldrene alt er bra til de i voksen alder kan forklare at ting var virkelig ikke som de burde. Dette skjer med de aller fleste jenter i den alderen, men åpenhet om det hjemme kan gjøre store forskjeller på om det setter arr eller ikke, etter det jeg har sett av familie og venner som har gått gjennom eller har barn som går gjennom lignende.

    12. De foreldrene jeg skriver om er foreldre som dessverre IKKE ser feiler på sine barn 🙁
      Alt er bare andre barn sin skyld…….

    13. Littsteingal: tror nok det er noen jentegreier ja, tross om det finnes hos gutter og av og til. Jenter/damer er nok litt flinkere til å skjule, dermed vanskeligere å se og å oppdage. På skolen til sønnen min ble ved overgangen til ungdomsskolen klassene satt sammen med samarbeid mellom barne og ungdomsskolen. Tror kanskje det er litt viktigere for jentene hvem de kommer med ja:) men ser klart fordelene med splittelse. Ønsker deg en flott dag:))

    14. Ja jeg ble den stygge ulven… Men INGEN kromer et hår på mine barn. Skolen mente at jeg holde meg i det skjulte, men der ga de feil dame råd. Jeg har ALDRI vært konfliktsky. Det har gått så langt at sønnen min har en de fravær på skolen, og det skulle jeg sitte med hendene i fanget å se på? Skolen skulle ordne opp, men så ikke mye av dette. De har jo taushetsplikt om andre barn og deres forelde…….

    15. Vanskelig det der ja… men tenker det var godt for henne å få fortalt det til noen.. kanskje det er den beste hjelpa en kan gi… i alle fall når det er noen en ikke kjenner mer :)) God helg videre til deg <3

    16. Problemet med særlig jenter er at enkelte av dem vil være bare to som leker sammen. Store problemer med å være flere. Sjalusi? Mine barn er voksne, men jeg husker da den yngste var barn. Hun var mer enn gjerne sammen med både en, to, tre og flere på en gang. No problem! Men så var det en av jentene i klassen som aldeles ikke kunne eller ville være mer enn henne og en til. Så hun satte nesen i sky og labbet sint av gårde på egen hånd på skoleveien om de hadde startet opp to stk hjemmefra og så traff på flere underveis som ville ha følge. Jada, sa datteren min, og venninnen surnet og forsvant. Det var strengt forbudt fra skolens side å ikke ta følge med dem som ville, men noen klarte ikke holde seg til det.. Samme jenta ga forøvrig blanke blaffen i hele jentegjengen som var invitert i hennes egen bursdag og lot gjestene klare seg selv i stuen mens hun forsvant inn på rommet sitt med kun en… Det var visst bare gavene som interesserte bursdagsbarnet. Og det var ikke det at denne jenta var veldig sjenert eller hadde sosialangst…det var den fremmeligste jenta i klassen som oppførte seg slik. Hun fantes ikke sjenert.
      Det var en rar bursdag, sa datteren min da hun kom hjem.

    17. Det verker i hjertet mitt når unger ikke har det bra!
      Jeg opplevde i grunnen det med utestenging i forbindelse med både sønn og datter. Ikke ofte, men det var noen av foreldrene som hadde den bare-en-på-besøk-greia. Ikke verdens beste ide, spør du meg, for ungene lærer jo å ekskludere i stedet for å inkludere.
      Jeg tenker at jenta du traff var heldig som møtte på en voksen som både SÅ henne og forsto. En hun kunne snakke med og som fortalte henne at det var en grei ting å ta opp hjemme. Noen ganger skal det ikke så mye til.

    18. Nettopp! Så her som så ofte ellers. Less is more.
      Jeg tror det viktigste i en sår situasjon er å bli SETT. Det er viktig både for små og store. Noen utfordringer kan ikke løses, men det å møte noen som ser og forstår letter ofte byrden. Og det gjorde du for henne.

    19. Det viktigste i en sår situasjon er å bli stt for dem mann er,har selv opplevd dette og får stadig tilbake perioder hvor jeg er ekstrem sår ,det er vondt og folk trekker seg unna ,vi trenger hverandre ,ett ord kan gjøre så masse ,en klem gir varme,bare vær der . Håper alt fikser seg og tankene mine er her,
      Ha en flott dag og ta gjerne en titt på min blogg,den vil omhandle livets oppturer og nedturer på godt og vondt.
      Sissel

    20. sisselgu: Ja det er sant det du sier. Det er ofte nok, og det kan også sette i gang ting som en tenker. Litt som i denne episoden, at dette ikke er greit. Sette litt ord på følelsene på en måte. Ja det skal jeg gjøre. Ønsker deg en flott søndag.

    21. Dette er jo dessverre ikke noe nytt problem, men også noe som skjedde da jeg var barn. Jeg ble heldigvis ikke utsatt for det selv, men ble fortalt av en nåværende venninne at det skjedde henne ofte. Da hun kom ut gikk venninnene, men var de alene disse “venninne” så var hun god nok. Ikke lett som voksen å vite hva man skal gjøre i en sånn situasjon. Det at du var observang å oppdaget jenta og pratet med henne om det, kanskje hjalp litt…. Om man blander seg inn å snakker med disse venninnene, kan det jo hende at de skjønner at sånn skal de ikke oppføre seg, men det kan også hende at situasjonen blir verre for henne du traff…. Ikke lett det der :o((

    22. Jeg opplevde flere ganger som liten og mobbeoffer å få “nye venner”. Det varte som regel i noen uker, og så ble det avsluttet ved at vedkommende passet på å mobbe meg ekstra, mens de andre i klassen så på. Gjerne slag og spark, og noen ord om at de aldri skulle være venn med meg igjen.
      Det jeg er ganske sikker på at jeg opplevde, var velmenende, men tanketomme, mødre som tvang sine sønner til å være venn med klassens mobbeoffer. Ingen skal jo bli utstøtt! Disse opplevde på sin side å bli mindre populær på skolen, iakttatt i å være sosial med meg. Å mobbe meg heftig igjen ble en slags billett inn i klassens sosiale sirkel igjen.
      På den måten har jeg lært at ingen egentlig er til å stole på. Det beste hadde kanskje vært om jeg fikk være i fred, i stedet for å regelmessig oppleve at “venner” behandlet meg slik? Jeg tror i hvert fall ikke noe på å tvinge ulike barn til å være venner, eller leke med hverandre. Denne hysterien om at ingen skal eksluderes er meg helt uforståelig. Like barn leker best. Så får man heller la være å tvinge 30 potensielt helt ulike barn til å være oppi hverandre timesvis hver dag via enhetsskolen.

    23. James Madison: Det er et så vanskelig tema om hva som er rett og galt. Jeg tror at det kan være litt forskjellig også, altså ingen fasit. I ditt tilfelle hørtes det kanskje ut som din konklusjon er rett, mens i andre ikke. Så vanskelig synes jeg å vite, det er derfor mange velger den letteste veien og overser. Håper det går greit med deg nå – det virker litt slik da. Men selvfølgelig setter det sine spor å oppleve slikt. ….. ØNsker deg en fortsatt fin kveld.

    24. Man skal selvfølgelig ikke ignorere at barn blir holdt utenfor. Men å tvinge barn som ikke passer sammen sosialt til å leke, er og blir en uting. For meg var nok hovedproblemet en kultur som eksisterte i hele klassen, uten lærere med evne til å ta tak. Mine foreldre var også helt evneløse her. Om det går bra med meg nå? Tja, jeg har mine perioder med retraumatisering, er inne i en nå om dagen. 😛

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg