Blir litt forvirret når klokken er en time mer enn den egentlig skulle, hvert fall etter mitt hodet. Men kaffe har jeg funnet meg, og sitter egentlig bare her og koser meg.
Jeg vet at jeg mange ganger er takknemlig for ting folk rundt meg gjør for meg, omsorgen de viser og av og til rett og slett at de er som de er. Men det er ikke ofte jeg sier dette til vedkommende det gjelder. Der er jeg veldig dårlig faktisk. Det gjelder både de som står meg veldig nær og gjerne kollegaer og betjente.
Jeg vet jo selv at hvis jeg får ros og fine ord så gir det meg en god følelse. Regner med at det gjelder andre også.
Når jeg tenker litt videre gir det faktisk meg også en god følelse når jeg gir ros til andre, og reaksjonen gjør at jeg styrker mitt eget selvbildet. Så hvorfor jeg ikke gjør det oftere er jo et lite mysteriet spør du meg.
Er du som meg som burde gi litt ros og komplimenter litt oftere?
Litt tanker på en søndags morgning….. Ønsker dere en fortreffelig dag:)
Skyer fasinerer meg, og jeg kan titte på de i en evighet. De lager de utroligste figurer, som beveger seg enten raskt eller sakte. Kanskje til nye figurer. Det er bare å bruke fantasien. Her er mine to bidrag.
Her en morgen fikk fanget disse flotte fargene på himmelen. Det er jo skyer her og…… men i en litt annen fargeskala.
Enkelte hendelser i livet vårt glemmer en aldri. Det kan være gode ting, eller dårlige ting. Ikke alle hendelsene er noe en husker, men de ligger i underbevisstheten vår og kommer frem som en følelse.
Av alle mine ting er det spesielt en som jeg faktisk husker. Litt merkelig kanskje, men manuell plenklipper har alltid for meg vært et redskap som jeg forbinder med noe negativt. Jeg kjenner at det knytter seg litt i magen, og at jeg får en følelse om at dette er en umulig jobb. Før jeg har tatt i den engang.
En vet jo ikke helt sikkert, men jeg tror det er etter denne hendelsen som dere ser på bildet. Jeg er ikke store jenta, så i grunnen er det litt merkverdig at jeg husker følelsen av oppgitthet, frustrasjon og håpløshet og at dette her er helt umulig, bare jeg ser en slik. Jeg kan til og med syns synd på noen hvis de klipper gresset med en av disse.
Beklager bildekvaliteten. Tatt bilde av et gammelt bilde.
Her er vi hos min mormor og morfar. Vi var en liten gjeng med unger som ville hjelpe til. Jeg hadde lenge sett på dette fantastiske redskapet, og når noen gikk vekk fra det, styrtet jeg bort. Det såg så lett ut, bare skyve. Jeg holdt på lenge og vel, men klarte ikke å rikke gressklipperen av flekken. Kanskje ikke så rart når du ser størrelsen på meg.
Merkelig at ting som har vært hinder tidligere, eller at noen som har sagt noe til oss, sitter så plantet i oss. Jeg tror at dette og kan føre til at vi lager en del hindringer for oss selv, i underbevisstheten, uten at vi er klar over det. Akkurat denne gressklipperen er vel ikke det største problemet å ikke like. Men jeg synes at det er et så godt eksempel. Ser vi på bilde nå forstår vi jo hvorfor jeg hadde problemer. Selv om det er så innlysende, får jeg den følelsen den dag i dag.
Det var litt fredagstanker fra meg. Har du noen slike ting som setter negative følelser i sving hos deg?
Den 5. dagen, som er i dag har Frodith utfordret oss med å poste et bilde hvor stikkordet er Grønt. (du kan lese om utfordringene HER)
Jeg måtte skikkelig i tenkeboksen på denne, men jeg forbinder fargen grønn med vår og knopper som spretter. Får på en måte følelsen, og luktene ved våren inn til meg når jeg tenker på fargen.
Tross om det ikke er så mye grønt å se enda, så spirer det litt blant alle høstfargene. Dette bilde tok jeg i helgen som var. Jeg legger ved et lite sitat i dag og:
Da har vi kommet til dag 4 i utfordringene ti Frodith – Speiling. Dere kan lese om utfordringene HER.
Jeg vet at det sies at en ikke skal se seg tilbake, men innimellom har vi jo fine øyeblikk som vi gjemmer på. Det kan jo være litt terapi i hverdagen å se tilbake på disse gode øyeblikkene. I høst oppdaget jeg dette når jeg var ute å kjørte. Måtte stoppe bare for å fange øyeblikket.. Var det ikke fint? Her var det verdt å se seg tilbake, synes jeg.
Mobbing er et av de vanskeligste temaene å definere. Det skjer overalt, på skoler, fritidsaktiviteter, i arbeidslivet i foreninger og lag. Rett og slett der hvor folk ferdes. Det foregår i alle aldersgrupper, uavhengig av kjønn og bakgrunn.
Noe mer i det skjulte, mens andre tilfeller er mer åpenlyst.
Men hva betegnes som mobbing?
I følge Wikipedia står det skrevet:
Det norske Arbeidstilsynet legger følgende til grunn: Det er mobbing når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting og lignende. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg.
Dersom partene som står mot hverandre er like sterke eller det handler om enkeltstående episoder, defineres det ikke som mobbing
Som det står skrevet her er at personer gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Det høres jo veldig greit ut når en leser det. Men for de som er oppi dette, er det så lett å vite hva gjentatte ganger er?
Det jeg vil frem til er vel gråsonene som er vanskelig å finne og å peke på. Det er jo her det hele starter, uansett om du er elev eller på en arbeidsplass. En gang og to, og kanskje også tre kan jo være at en har en dårlig dag, er litt nærtagende, slik at personer som en vanligvis har denne tonen med tråkker litt feil. Men det kan jo likevel bety noe annet, som mobbing.
Vi hadde en episode på skolen til sønnen min. Noen av de eldste elevene på skolen hadde en “spøk” med en av de yngre. Ene og alene for de visste at de ville få en stor reaksjon fra eleven. Reaksjonen uteble ikke. Da ut av intet tok en annen gutt på trinnet med “offeret” affære. Han sto opp og fortalte at dette her ikke var greit, at en ikke gjorde slik. Mobberne som jeg velger å kalle det, ble helt satt ut på grunn av denne gutten sin reaksjon. Det var og en av grunnene til at det ble oppdaget og tatt affære fra skole ledelsen. De ble dratt inn til rektor for en samtale.
De eldre guttene ble faktisk veldig flaue over handlingen sin. Det var en handling som de ikke hadde tenkt over, men rett og slett en rampestrek som de ikke så konsekvensene av.
Jeg tror ikke at disse guttene kommer til å gjøre noe lignende igjen.
Derimot hvis dette ikke hadde blitt oppdaget, eller oversett kunne det eskalert til flere episoder, som igjen ifølge definisjonen hadde blitt en mobbesak, kanskje på sikt en alvorlig en også.
Jeg prøver ikke å unnskylde de som ikke tar affære i slike saker, men det er ikke alltid lett å oppdage eller vite hva mobbing er, ei heller vite når en skal gå inn i sakene. Verken av den som blir mobbet, ledelse (for eksempel lærere og rektor hvis det gjelder skole) eller foreldre. Den det går ut over må først forstå at den blir mobbet, utestengt eller utsatt for noe som ikke er greit. Terskelen til å informere er gjerne høy, da de kanskje synes det er flaut eller vil skjerme.
Hvis vi analyserer denne hendelsen vil jeg nok tro at denne yngre gutten hadde blitt utsatt for handlinger før, siden de visste til reaksjonsmønsteret hans. Hadde dette blitt forbi gått i stillhet, hadde det nok ikke blitt oppdaget, og jeg vil tro at han hadde blitt utsatt for slike hendelser igjen, av de samme eller av andre. Hvor langt hadde det gått, det vet vi ikke. Men er dette et eksempel på mobbing? Vi vet jo bare om denne ene gangen. Jeg vil vel si ja, men offeret hva mener han eller de foresatte, eller skolen? I dette tilfelle ble det stoppet, men hva hadde skjedd hvis det ikke ble oppdaget?
Jeg tror nok at mobbing kan begynne litt slik som eksempelet over. Litt tilfeldig, litt ubetenksom, og så eskalerer det bare. Mobberne er ikke klar over hva de driver med, og snøballen ruller.
Dette var en rampestrek, og jeg er klar over at mobberne og gjør handlingene sine utfra usikkerhet og for å hevde seg selv. Men blir det oppdaget, og at det blir gjort handlinger i startgropen kan en gjerne redde noen.
Jeg vet jo at skolene opererer forskjellig med hvor raskt eller om de gjør handlinger i en mobbesak. Jeg håper og tror, tross hva vi hører om, at flesteparten av skolene tar dette alvorlig. Så min bønn til dere er at hvis dere er i tvil, rapporter inn en gang for mye. Ta ansvar, og er det i gråsonen, rapporter inn slik at det ikke eskalerer. Kanskje hjelper du en person til å få den hverdagen den personen fortjener.
Hva er det verste som kan skje? En samtale som kan oppklare en hendelse? Eller som min fortelling, at noen forstår handlingen sin uten at det blir en veldig stor sak ut av det.
Så min bønn til dere – vær tøff nok til å ta affære!
Jeg er klar over at det trengs en tøff skole, og tøffe voksne for å ta tak i slike saker. Les gjerne innlegget mitt om akkurat dette HER.
Jeg har kjent på at jeg har vært litt tankefull, grublende og hatt en liten flashback av både følelser og minner i går kveld, og i dag. Det hele startet egentlig på onsdag. Poden spilte jo fotballkamp. Etter kampen klaget han litt på foten, eller rettere sagt fotbladet. Hysjet det litt ned, men i går ble det både lege og røntgen på sykehuset. Alt bra med helten min, men det var etter venting på sykehuset at tankene mine kom.
På røntgen avdelingen og ventestolene utenfor satt jeg og observerte det som skjedde. På denne tiden, som da var godt ettermiddag var det for det meste innlagte som sto i køer. Dette var veldig godt synlig siden det var senger over alt. Noen hadde bekymrede pårørende med seg, andre var alene. Jeg beit meg spesielt merke i en ung jente som var der med ei som var innlagt. Jeg antar at dette var mora, men er jo ikke sikker. Jeg kjenner heller ikke til diagnose.
Mens de ventet på tur gikk praten livlig for seg. Men en kunne se på øynene til jenta at de var fulle av bekymringer. Pasienten ble trillet inn til røntgen, og jenta sank ned på en stol litt bortenfor oss. Det var akkurat som om hele luften gikk ut av kroppen hennes.
Mens hun ventet lente hun ansiktet i hendene, og en kunne nesten kjenne følelsene som strømmet gjennom henne. Det gikk en del varme tanker til henne der jeg satt.
Disse tankene fikk meg til å gå litt tilbake i tid. Jeg mistet mine egne foreldre for ca. 6 år siden. Tross om jeg var en del eldre enn denne jenta, så fikk jeg kjenne følelsene som jeg en gang hadde komme tilbake. Håp, tross om du visste bedre, og en uendelig sorg. En levde litt på siden av seg selv i denne tiden. Akkurat som i en drøm som en ikke våknet av. På en side ønsker en at tiden skal stå stille, på den andre siden vil en at tiden skal spoles tilbake. Ja en vet ikke helt hva en egentlig vil. Det er rett og slett kaos.
Så til denne jenta som jeg traff i går vil jeg bare si at du ble en helt i mine øyne.
Beklager at dette innlegget kommer på en fredag, det er jo helg. Men til dere som er pårørende akkurat nå, eller har vært vil jeg si at det er en beundringsverdig oppgave. Mens verden utenfor går sin vante gang, kjører dere dobbelt. I tillegg har dere bekymringene, tankene og sårheten som dere bærer på, som skal skjules i visse settinger. Bare det er et kunst stykke.
Det ble en ganske tung og grublende opplevelse for meg etter i går. Men på en annen side har jeg også fått tatt opp igjen noen av de gode minnene. Det er jo i disse settingene de kommer frem også. Dermed avslutter jeg innlegget med å si ta vare på hverandre og skap minner. Det er gull verdt.
Er du interessert i stjernehimmelen anbefaler jeg å sjekke ut disse gratis appene:
1) Star Chart – Ved hjelp av telefonens kompass og GPS hjelper deg med å identifisere de stjernene du peker på. Her kan du også endre posisjon og se hvordan stjernehimmelen ser ut på den andre siden av jorda akkurat nå.
2) Star & Planet Finder – Denne peker ut den planeten eller stjernen du sil se på himmelen, med retningsangivelser på displayet.
3) Night Sky – gir deg de beste posisjonene for å se spektakulære fenomener. Den holder deg også oppdater om været.
4) ISS detector – tross om den internasjonale romstasjonen befinner seg 400 kilometer fra jordas overflate, gjør denne appen deg et varsel fem minutter før ISS viser seg på himmelen i ditt området. Den sjekker og om værforholdene er gunstige.
Håper du synes tipsa mina var nyttige. Ønsker deg en flott fredag.
Dette skal visst være litt mer populært enn jeg trodde. I natt ble to ungdommer oppdaget her i Stavanger. De dokumenterte hendelsen med å sende “live” show på YouTube, og ble med dette oppdaget.
Jeg må ærlig innrømme at jeg må flire litt. Tross om presseansvarlig hos Ikea ikke kan se humoren i det, så kan jeg kjenne på følelsen ungdommene må ha. Spenning og litt redsel. Litt av den følelsen som jeg hadde når vi for eksempel gikk på epleslang.
Så hva kan en gjøre en hel natt på Ikea? For det første så har de jo en hel haug med senger. Her bør det jo være noe for enhver smak. Enten du liker de harde, en mellomting eller rett og slett de myke. Ingenting sier at en ikke bør få en god natt søvn, hvis en velger den rette sengen. De er jo også oppredd, så det er jo bare å smyge seg mellom lakenene.
Blir en litt sulten, finnes det et lite utvalg av forskjellige matvarer. Det beste på denne tiden er vel kjeks og den type ting. Frokosten må nok vente til over 10 neste dag da varehuset åpner.
Før leggetid er det stort utvalg av stuer eller hele leiligheter. Med eller uten tv. Så kan i grunnen ikke se at det skal være noen grunn til å kjede seg. Tror nok hver og en av oss kunne funnet den ideelle løsningen som en føler seg mest hjemme i.
Så på disse grunnlaga kan jeg absolutt se at det kunne vært en spennende utfordring.
Nå vet jo flesteparten i Norge at Stavanger og omegn har gått fra full fart i industrien, til en mer redusert aktivitet med tanke på oljenedturen. Men i våre glanstider så er jo å få hotellovernatting i Stavanger og omegn vært et lite puslespill. Kommer glanstidene igjen kunne det jo kanskje vært en ide for Ikea å sett på denne forretningsideen. Til Ikea vil jeg bare si at det er bare en tanke.
Kunne du tenkt deg å hive deg på trenden? En natt på Ikea?
