Denne meldingen ramlet inn på chatten til min sønn i går. Sterke ord, men jeg er så skyldig. Hvem ønsker vel å ha med mor på juleball når en er 14? Denne jenta må!
Min jobb dette året som klassekontakt var å finne vakter til skolens juleball. Så da skjønner dere sikkert.
Før jeg går videre vil jeg si at sønnen min og denne jenta er venner, så det var ikke et uttrykk i “stygt” æren. Hun måtte vel bare få ut det hun følte. Noen ungdommer i den alderen kan jammen uttrykke seg.
Dette opptrinnet ga meg noe å tenke på. Tenk nå er de så store, og selvfølgelig ønsker de ikke å ha med oss overalt. Jeg har dog vært heldig. Jeg har fått vært med både i skolesammenheng og i idrett oppgjennom alle år. Det har gitt meg veldig mye, samtidig som jeg har blitt kjent med flott barn/ungdom og ikke minst foreldre.
Mens disse tankene svirret kommer sønnen min opp. På en fin måte spør han om jeg hadde tenkt på et verv i fotballen hans. Njaj sier jeg, hva mener du? Ikke gjør det sier han, jeg tror ikke du har tid…..
Jeg tok hintet! Så nå blir det ikke flere verv på meg. Men jeg kommer fortsatt til å stå på sidelinjen å heie… hele veien.