I dag morges var jeg på en liten tur her i området jeg bor. Ikke lange turen, men en liten lufterunde. Ute var det friskt og godt, og snøen som kom i går og i natt hadde lagt seg litt samt at enkelte plasser hadde den blåst vekk.
Når jeg gikk nedover stien som fører til sjøen ble jeg litt lattermild. Jeg tipper det var noen som hadde vært ute og gått i natt. Tyngden av personene i spora har gjort at snøen ikke har blåst vekk der men alt rundt.
Her om dagen satt jeg og tenkte på en hendelse som jeg nylig var oppi, som jeg lutrygget måtte innrømme at jeg hadde tatt feil i. Det var heldigvis ikke den store tingen. Men følelsen av å ikke ha rett er ikke god, selv om jeg absolutt lærte noe nytt. Følelsen drog meg litt tilbake til barndommen. Jeg tror ikke jeg var store jenta siden jeg ikke hadde lært å lese og hadde ikke helt kontroll på tall. Her var det størrelsen som gjaldt.
Min far hadde som vane, eller uvane om du vil, å hive alle småpengene oppi handle esken. Ja i den tiden fikk vi esker hvis vi ville. Småpengene, det var ører. Kronene tror nok havnet i lommeboken.
Som du sikker forstår var det alltid veldig spennende når han tok seg av handlingen, om vi var med eller ikke. I tillegg så gikk han ikke alltid etter handlelappen, så litt av hvert kunne være i den esken. Til mors fortvilelse kunne en del fra handle lappen ikke være med.
Denne dagen jeg skal fortelle om var vi ikke med. Når han kom hjem og satte fra seg esken var jeg først til åstedet. Jeg husker enda spenningen som kriblet i kroppen. Vi var jo vant til å dele, så litt måtte være igjen til min bror som var litt eldre. Jeg vurderte nøye ørene som låg der, og “grabbet” til meg de jeg anså var mest verdt. Jeg lot de minste være igjen.
Når min bror kom til åstedet husker at han fornøyd tok det som låg igjen med en fornøyd latter. Da begynte diskusjonen som holdt på helt til en voksen kom og avkreftet at min bror hadde rett. Jeg som hadde forsynt meg med de største, noen 5 øringer måtte se meg slått av min bror som hadde både 10 øringer og 25 øringer. Følelsen av både ha tatt feil og å fått minst, ja den kjenner jeg på enda. Jeg følte meg rett og slett lurt.
Nå er min bror litt over året eldre enn meg, så jeg har en aning om at han hadde begynt å lese og kunne talla.
Så en kan vel si tross om at jeg lærte leksa mi på den harde måten den gang, går jeg av og til på “limpinnen” i dag også. Og følelsen, ja den er akkurat den samme.
Ja jeg vet at det er ganske så ambisiøst, for hva kan en lage på denne tiden? I følge mitt hodet når jeg får spørsmålet om hvor lang tid det tar er det mye, så jeg må jo være en evig optimist eller?
Må sies at disse minuttene enten kan gå veldig fort eller veldig sent. Alt ettersom rett.
Poden derimot har den siste tiden i tillegg til ok, smilt et lurt smil og himlet litt med øynene når jeg har sagt det. Tror nok han har innsett at det er noen pluss og minus her.
Hvis jeg derimot drister meg til å endre tiden, kanskje til en halvtime, har jeg merket at jeg får et forundret blikk tilbake. Tror nok at han da forventer rene konge måltidet. Dermed har jeg funnet ut at det lureste er nok å holde seg til de 10-15 minuttene. Bare for å ikke skru forventningene helt i taket. Og for å holde på tradisjonen.
I tillegg så er det jo herlig å være en evig optimist, også når det kommer til å lage middag.
Håper dere har en flott lørdag. Jeg har hatt en rolig morgen, selvfølgelig litt kaffe og så har jeg fått trent litt. Rett og slett helt perfekt for meg.
Ute titter solen frem, så det blir nok snart en liten tur for å nyte det fine været. Litt kaldt, men det er bare å kle seg.
Dere som har følgt meg her på bloggen, som kjenner litt til meg vet at jeg støtt og stadig kommer oppi litt morsomme situasjoner. For meg er det selvfølgelig litt flaut i øyeblikket, men det gir meg faktisk også litt krydder i hverdagen. Som regel får jeg meg en god latter, eller i det minste får jeg meg et lite smil. Kanskje gjør det at andre også får løftet litt på smilebåndet, så det er nok vel verdt det.
For en del år siden var jeg oppi en flau situasjon. Jeg holdt på å grave meg ned etter som jeg husker. Jeg husker følelsen, men ikke selve hendelsen av hva det var. Det var ikke noe som påvirket andre i noen grad.
Etter denne hendelsen snakket jeg med en person hvor hendelsen ble tatt opp. Det som han sa til meg har jeg tatt frem titt og ofte siden jeg tror det er mye sant i det han sa.
Tenk deg. Hvis noen andre har et kleint eller flaut øyeblikk. Hvor lenge husker du på det?
Derimot. Hvis det er du som har dette kleine eller flaue øyeblikket. Hvor lenge gnager dette?
Grunnen er ganske enkel. Vi er mer opptatt og strenge med oss selv.
Med disse orda ønsker jeg dere en fantastisk lørdag….. ja tenk det er helg:)
Da har vi kommet til dag 6 av Frodiths vinterutfordring, og jeg har Isdans som mitt tema i dag.
Lurer du på hva dette er kan du gå inn HER på bloggen til Frodith.
Jeg velger å tro at disse flotte eksemplarene gjør seg klar til en fantastisk snurr på isen. Bare se hvor sindige og rolige de ser ut – blir nok en fantastisk oppvisning.
For dere som ikke har vært inne å kikket er det følgende bildeutfordringer:
Da har vi kommet til dag 6 av Frodiths vinterutfordring, og jeg har Vintermoro som mitt tema i dag.
Lurer du på hva dette er kan du gå inn HER på bloggen til Frodith.
Hvem sier at alle snømenn må være helt perfekte. Dette flotte eksemplaret møtte jeg på min vei i fjor og synes den var unik. Hvem som har hatt det moro med å lage den vet jeg ikke men kan tippe det er noen ivrige barn. Dette blir mitt bidrag i dag.
For dere som ikke har vært inne å kikket er det følgende bildeutfordringer:
Da har jeg kommet til dag 4 i vinterutfordringen til Frodith, og siden jeg har begynt med hoppingen frem og tilbake på listen fortsetter jeg. I dag har jeg valgt ut Vinterlandskap.
Lurer du på hva dette er kan du gå inn HER på bloggen til Frodith.
Bildet under måtte jeg hente fra arkivet. Dette er tatt i Brekko som ligger i Gjesdal Kommune. Denne plassen ligger rett etter Ålgård når du kjører fra Stavanger, og tar omlag 45 minutter.
Bildet ble tatt i januar i fjor, og det var min første tur i området. Jeg følte at jeg kom inn i et eventyr. Dermed blir dette mitt bidrag i dag. Eventyr Vinter Landskap.
Når jeg ser ut i dag har det kommet snø her vest så kanskje blir det noen ferske bilder fremover? Hvem vet. Ønsker dere en flott mandag.
For dere som ikke har vært inne å kikket er det følgende bildeutfordringer:
Da var dag nr. tre kommet og jeg fortsetter med Frodiths vinterutfordring. Siden Frodith er veldig snill kan vi hoppe litt i listen, og det benytter jeg med til de grader av.
I dag har jeg valgt bildet med snø. Det er jo i grunnen ganske vidt begrep. Jeg har igjen vært i mitt lille arkiv og funnet et motiv. Hva er vel ikke herligere enn å ta seg en pause når en trasker oppover, bortover eller nedover på ski. Kanskje lurer det en liten godbit også?
Da har jeg kommet til dag nummer to av Frodiths utfordring, og siden vi har fått lov til å hoppe litt ble det den nederste i dag. Ja vår kjære Frodith har startet en utfordring igjen, det er kjempegøy. Lurer du på hva det går ut på kan du gå inn HER på bloggen til Frodith
I dag har jeg valgt Strevsom vinter. Jeg velger å fokusere på glatte veier, siden jeg er en skikkelig pyse på vinterføre. Før hadde jeg jo piggdekk, men nå når jeg kjører rundt med noen fantastiske vinterdekk lurer jeg jo på om det er like effektivt.
Bildet mitt er hentet fra Sirdalen. Vi hadde en flott nyttårsfeiring i fjellet i år, men når vi 1.januar skulle hjem ble det litt utfordringer. Bilkøen taler for seg. Veiene var speilglatte, og vi ble fortalt det var kun de med 4-hjulstrekk og kjetting som klarte bakken som kom litt lenger fremme. Flesteparten i køen foran måtte snu og ta veien via Tonstad hjemover.
Jeg var litt heldig siden jeg ikke var sjåfør, men vi var ikke særlig høye i hatten. Men vi kom oss hele frem.
For dere som ikke har vært inne å kikket er det følgende bildeutfordringer:
