Jeg har tenkt å bruke dagen i dag og i morgen på å fundere litt over året som har vært.
Hva jeg er mest takknemlig over, høydepunkter, mål jeg har nådd og hva som har gitt meg god følelsen.
Samtidig vil jeg finne ut hva jeg per mest spent på i året som kommer.
Jeg tror nemlig at det å fokusere på de gode tingene i livet gjør at en ønsker mer av akkurat disse. Var ikke det en god plan?
Mine to siste dager i året kommer jeg til å tilbringe i fjellheimen med gode venner. God mat, herlige samtaler og noen turer. Balsam for sjelen, og også tid til litt tilbakeblikk.
På grunn av litt ustabilt nett på hytta ønsker jeg dere en flott feiring i morgen. Samtidig vil jeg takke alle dere som følger meg her inne, og ønske dere et riktig Godt Nyttår!
Stor klem fra meg.
ps. har brukt litt effekter fra Snapshat. Når jeg tenker tilbake på 2018, får jeg en god følelse og er litt kry over de gangene jeg har beveget meg utenfor komfort sonen min. Så dette skal jeg absolutt prøve å gjøre mest mulig av i 2019.
Ja jeg er fortsatt singel, og nyter godt av det singel livet har å tilby. Selv om jeg til meg selv og andre sier at det er herlig å være singel, tror jeg nok at jeg innerst inne har en drøm om å treffe den rette. En dag.
Jeg som så mange andre, har jeg funnet ut, er til tider inne på Tinder. Ja å sveipe til høyre og til venstre kan være morsomt det i perioder, men jeg tror som andre plasser at det er like vanskelig her å finne akkurat den som passer for deg eller for meg. Men en skal aldri si aldri. Under kan skje.
Som dere skjønner har jeg nesten gitt opp. Men hva skjer da?
Johanna og Broremann er en kjent statue for oss som bor i Stavanger. Statuen står i enden av Nygaten. Disse to er noen av hovedpersonene i bøkene “Ajax” som er skrevet av forfatteren Andreas Jacobsen.
I “Ajax” finner en skildringer av hvordan det var å bo i Stavanger på 1930-40 åra.
Jeg husker selv at vi fikk noen av disse bøkene. De ble lest fra perm til perm, da de er skrevet på en måte som en føler at en er med i fortellingen selv.
En av de koselige julefortellingene som omhandler Johanna og Broremann, De små armene, har jeg lagt ved under. (håper dere forstår Stavanger dialekt). Historiene har alltid et litt humoristisk preg som jeg synes fenger. Kanskje litt uvanlig fra den tiden?
De små armene
Det va bare ei vega igjen te julaftå, og ‘u Johanna og ‘an Broremann holdt på å pakk’inn julapresangane. Di sang mens de gjore det, for ingen ting e så godt te pakk’inn itte så ein goe gammale julasang. Ikje noge lage så fine brettar på pappere så “Deilig er jorden”, og aldrig bler sløyfene så flåtte så når du knytta di te tonane fra “Her kommer dine arme små”.
Pakkane va ikje store, og det så va inni di va ikje dyrt, men både ‘u Johanna og ‘an Broremann sang så det sko vera pelskåber og mansjettknappar av gull di pakkte inn.
Han Broremann sang høgast, for ennå e ‘an så liden, at for han e det å synga ein slags mosjon, jamgoe med å løyba rondt nullen elle å hålla tikken med di store guttane. Han sang så det jomte. Der va rå å hørra at ‘an va i fine form.
Pluttseligt stopt’an og så gronnanes på ‘u Johanna, og ‘u Johanna så kjenne blikke, va med ein gong klar øve at ‘u konne forbereda seg på å besvara vanskelige spørsmål.
-Kaffor e det bare di små armane så komme i stall at gå? spørt’an Broremann.
Hu Johanna så ikje va rektigt med på nodene, klydde seg på leggen, noge så gjør svert godt på tenkingå. – Bare di små armane? sa ‘u for å vinna ti.
– Ja nettop di små armane. Han Broremann hørtes utålmodige ud. – Me sang jo nettop “Her kommer dine arme små”.
Hu Johanna klydde seg på leggen igjen. Svert lenge denne gongen.
Arm betyr fattige, sa ‘u då kløingå begynde å virka på fantasien.
– Nå lyge du godt. Han Broremann sende na et sint blikk. – Du lyge så det renne or deg. Arm e arm, og hvis du kan få ein arm te vara det sama så fattige, så borde du gje ud ei nye lesebog for folkeskulen.
Der blei ei svere kløing på leggen igjen. Denne gongen så lenge at ‘an Broremann fekk ti te å gå ud på kjykken og finna seg ei sjeva. Det va akkorat det posteromme hu Johanna trengde, for då ‘an Broremann kom inn igjen, va tantasien i fodle beredskap.
– Nå ska du komma og setta deg med siå av meg, sa ‘u Johanna, – for nå vett eg koss det e. Nå ska du få hørra om di små armane.
– Ein arm e alså ikje det sama så fattige? sa ‘an Broremann.
– Kan sjynna ‘an e kje det. Hu Johanna slo ud med hånnå. – Ein arm e ein arm, akkorat så ein fod e ein fod, og di armane så der står om i julasangen e armane te nogen små ongar så eg skal fortella deg om nå.
– Du e vel aldrig ude på lyging igjen? Han Broremann sende na et mistenksomt blikk.
– Hvis eg lyge nå, sa ‘u Johanna, – så ska eg stå på hendene ytterst på tage på det nya hotelle.
– Eg trur deg, sa ‘an Broremann og satte seg godt te rettes.
– For mange hondre å siden, begjynd’u Johanna, – hendte det at der kom et lide barn te verå i ein stall i ein by i Jødelann. Dette barne va komt te verå for å hjelpa di så hadde det vondt, serligt di så hadde tonge ting å slida på. Du veid å slida på tonge ting, røyne på armane, Broremann. Bare prøv å trekk ei håndkjerra elle dra ei rolla. Det e tongt det.
Han Broremann va enige og sa ingen ting.
For at adle di så sleid på tonge ting sko ble glae, fort’satt ‘u Johanna, – kom der nogen englar ner på jorå for å fortella om det litla barne i stallen, det så va komt te jorå for te hjelpa. Kem di møtte fortellde di at nå konne di slutta å slida på tonge ting. Det va’kje nødvendigt lenger. Det litla badne sko greia med di tonge tingå. Di fleste bare lo av englane, serligt di med store og sterke armar. – Et baden, sa di, – koss ska et baden klara det me baske med. Di viste englane musklene sine. – Kjenn på di, sa di. – Det e sånt så må te for å klara tonge ting. Det e noge aent enn et baden i ein stall. Englane kjende på musklene. – Skrøbelige greier, sa di. – badne i stallen e sterkare.
Då blei di med di store og sterke armane sinte og sa at englane konne grava seg opp i himmelen igjen, ellers sko di visa di ka kraftige muskler konne brugast te.
– Føyg englane opp i himmelen igjen? spørt’an Broremann.
– Kan sjynna di gjor’kje det, sa ‘u Johanna. – Englane e kje sånn. Di bler kje fornerma for det om nogen brese seg med svære muskler. Istedenfor å fyga opp te himmelen, gjekk di rondt og vekkte adle di små bådnå i Jødelann, di så hadde tynne og små armar, og sa at nå måtte di kle på seg og gå te Betlehem, for der, i ein stall, va der et lide baden så ville hjelpa di hvis di hadde tonge ting å slida på.
De fleste av bådnå blei glae og begjynde å kle på seg, for ennå di hadde såve lenge, konne di kjenna koss det verkte i armane av ting di hadde balt med mens di lekte om dagen.
Bare fyll sjernå, sa englane, – og ikje ver redde, for me fyge omkring i nerhedå og passe på dokker.
– Ler oss ein sang fyst, sa ongane. – Det e lettare å gå når me synge. Det e langt te Betlehem og beinå våres e liga så små så armane.
– Ja, dåkker ska få ein sang, sa englane og smilte. Syng denne:
Her kommer dine arme små,
o Jesus i din stall at gå.
Opplys enhver i sjel og sinn
at finne veien til dig inn.
– Fandt ongane stallen? spørt’an Broremann.
– Adle så har små armar, finne stallen, sa ‘u Johanna.
– Det e bare di så e krye av di store musklene sine så går i totlevase på veien.
Johanna og Broremann. Kjent gjennom fortellingene i Ajax skrevet av Andreas Jacobsen. Forfatteren mottok en rekke priser. Blandt annet Stavanger Kommunes kulturpris i 1983 og Kongens fortjenestemedalje i gull i 1985.
1. juledag er Londons gater nesten folketomme. Folk feirer denne dagen hjemme med julegaveåpning på morgenen og selskaper på kvelden. Så og si alle har fri. “Tuben” er stengt og det samme er de fleste butikker. Det som er åpent er pubene.
De fleste vi traff på gikk enten tur, da kanskje med en hund eller at de hang utenfor puben. Biler var det minimalt av.
2. juledag derimot flommet det over av folk i gatene. Butikkene var åpne og på Oxford Street gikk en i kø.
På mine mange turer både hit og dit tok jeg en del bilder. Byen var nydelig pyntet til jul. Jeg må ærlig innrømme at med tempoet til min bror samtidig som han kjenner byen, detter jeg litt av hvor vi er til enhver tid. Dermed blir det litt lite forklaringer på bildene. Håper du liker de for det.
Ønsker dere en fantastisk kveld.
Palace Theatre. Kjent for sine store musicalproduksjoner. Ligger i Shaftersbury Avenue. Teateret ble bygget i 1891 som Royal English Opera House.
Oxford Street 2. juledag.
Inngangen til China Town. China Town i London ligger Soho i City of Westminister.
Vi har hadde en herlig og avslappet dag her i London i går. Vi gikk en tur og deretter hadde vi et nydelig måltid hjemme hos min bror.
Etter alle inntrykkene fra julaften er det en ting som har festet seg litt ekstra fra vårt besøk i Sjømannskirken. Det er prekenen fra julegudstjenesten.
Den inneholdt selvfølgelig juleevangeliet, men en liten ting til som presten poengterte var det viktigste med historien. Det var at vi alle, inkludert Jesus hadde en viktige oppgave her på jorden. Det var å løfte hverandre opp, ikke å trykke hverandre ned. Bli kvitt fordommer og å godta personer slik de er.
En litt anderledes vinkling, men så sann.
Med disse orda, fra prekenen, ønsker jeg dere en fantastisk 2. juledag. Her i London er det nærmest en vanlig dag i dag, så det blir nok litt shopping før jeg setter meg på flyet hjem i kveld.
I år hadde kirken dekket opp til omlag 100 personer, og det var en lett blanding i alle aldersgrupper. Noen kom alene, andre med venner og familie.
Ved bordet ved siden av vårt var en hel familie som bodde i Wales, foreldre, barn og barnebarn. De tok turen hvert år, og jeg kan tenke meg at grunnen var for at moren i huset var norsk.
Stemningen var lett og humoristisk, og alle var åpne slik at det var enkelt å komme i kontakt med folk.
Så er du på reis, kan jeg virkelig anbefale Sjømannskirken hvis det finnes en på din destinasjon.
Jeg legger ved noen bilder fra kvelden og håper du liker de.
Historien til kirken
Den første sjømannskirken i London ble bygget i 1871 til 1872 og het Ebenezerkirken. Havn og by utviklet seg videre og dermed var det nødvendig å finne nytt sted for kirken. Grunnsteinen ble nedlagt av kronprins Olav i 1926. Kronprinsen var også til stede ved innvielsen av den nye sjømannskirken i 1927. Kirken ble utvidet i 1995 til 1996.
Kappellet er i den gamle delen. Nydelig byggverk med høyt under taket.
Dette er hvor middagen ble inntatt. I den nye delen. Her drives også kafe til daglig.
Og selvfølgelig tradisjonell julemiddag. Her kunne en velge ribbe eller pinnekjøtt. Eller begge deler som meg. Vi fikk riskrem til dessert.
Og pakker. Vi hadde med oss en pakke hver som vi la i sekken til julenissen.
Det er noe eget med tiden før jul. Folk, sikker meg med, virker mer glad, mer avslappet og mer smilende.
Jeg legger ved noen bilder og ønsker dere en fantastisk lørdag.
Alexander Kjellands statue i Stavanger. Han våker over byen og passer på at alt går riktig for seg.Beverly Fun Pub ved Skagen pyntet til jul. Skikkelig julehus som har blitt en tradisjon i Stavanger. Det virker som det blir litt mer for hvert år.Fargegaten
Johanna og Broremann. Kjent gjennom fortellingene i Ajax skrevet av Andreas Jacobsen.
Tross min reklamering for at jeg var ferdig med presanger nærmest innen desember dukker det til stadighet opp ting som gjør at en må entre kjøpesentre, eller butikker. I går hadde jeg en slik en dag.
Jeg har tatt juleferie, så jeg hadde anledning til å være tidlig ute heldigvis. Dermed ble mine ærender fort gjort.
I løpet av den lille tiden jeg var der, økte folkemengden betraktelig. En skulle nesten tro at folk ikke hadde noen ting hjemme, noe jeg ikke tror er helt tilfelle.
Resten av dagen ble brukt til julebesøk. Veldig koselig, og mange klemmer ble delt ut og fått. Jeg fikk også testet ut at jeg absolutt klarer å spise utrolig mye kaker i løpet av en dag. Men det er jo bare jul en gang i året, i tillegg til at det er veldig godt. Så jeg klager ikke.
Jeg måtte jo forflytte meg fra tid til annen, så jeg fikk virkelig kjenne på det med julerushet. Det var milelange bilkøer over alt. Kanskje det er juletradisjonen vi kan bringe videre fra vår tid. Julerushet?
Jeg håper da virkelig at våre barn husker andre ting enn kaoset vi har før jul med shopping, bilkøer og hysteri i forbindelse med å nå alt før roen senker seg på julaften. Men hvem vet?
Inne på Madla Amfi, som jeg var tidlig på dagen fikk jeg en liten mimrestund fra svunnet tid. De hadde satt opp denne utstillingen. Ja det er fra barndommen min, kanskje vi kan kalle det fra gamledager?
