Det er rart med det. På noen arenaer i livet får førsteinntrykket nesten bestemme hele fortsettelsen. Jobbintervju, første date, nye mennesker. Et rom, noen minutter, og vi forsøker å vise vårt beste samtidig som vi prøver å lese den og de andre. Litt som to mennesker som står pent kledd på hver sin side av virkeligheten og håper den andre ser det “riktige”

For ja, førsteinntrykket kan være nyttige og intuisjon er ekte. Men de kan også være uferdige. For hvem er egentlig seg selv i et jobbintervju? Eller på en første date? Vi skjerper oss, retter ryggen, smiler litt ekstra og holder igjen det rare, det sårbare, det ekte. Ikke fordi vi vil lure noen, men fordi vi vil bli likt og valgt.

Og noen ganger er det nesten som om livet forventer at vi tar på riktig maske til riktig tid. Den profesjonelle, den rolige, den morsomme, den sterke. Ikke for mye, ikke for lite men akkurat passe. Og innerst inne vet vi hvor vanskelig det egentlig er, for vi er jo ikke en ting. Vi er mange lag, mange sider og mange stemninger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har selv gått inn i rom hvor jeg måtte være “riktig” på minutter. Og først senere, når skuldrene sank og ordene ble færre, kom det ekte frem. Det som ikke kan prestere, bare være.

Det kan være da vi oppdager at mennesker kan overraske oss, noen ganger vakkert andre ganger ærlig.

For hvor mange feilansettelser skjer fordi noen var flinke til å prestere i en time? Hvor mange relasjoner starter på glansbildet og ikke på hverdagen? Og hvor mange ganger blir vi overrasket når masken faller… selv om masken egentlig bare var et forsøk på å være god nok?

Jeg tror ikke vi lever i en falsk verden men i en verden som gir førsteinntrykket litt for mye makt. Det trygge og det riktige. Samtidig som det ekte ofte trenger mer tid før det får plass.

Noen mennesker åpner seg sakte. Noen virker sterke, men bærer for mye. Noen virker harde, men er myke. Og noen virker perfekte… helt til livet begynner.

Kanskje førsteinntrykket ikke er feil men bare er første side i en bok som alltid er mer kompleks enn vi tror.

Og kanskje vi alle, bak masker og store forventninger, egentlig bare stiller det samme stille spørsmålet:

Når masken faller…. liker du meg da?

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg har fått med elbil. Foruten at jeg synes det er dyrt med lading og litt stress med rekkevidde nå på vinteren, og at jeg ikke er helt imponert enda, måtte jeg faktisk ned i et lite dypdykk for å forstå hva jeg egentlig har anskaffet meg. Ja jeg har pålagt meg selv til nå stress, uforutsette utgifter og en ekstra tidstyv. Dette er jo selvfølgelig knyttet til ladingen.

Selve bilen er kul den. Behagelig, stillegående og ikke minst funksjoner for det meste. Den lurer til og med på om jeg holder på å sovne, og anbefaler kaffe. Det er ikke måte på. Den hjelper meg også å holde meg på veien for hvis den føler jeg holder på å vingle litt mot kanten eller midten korrigerer den og jeg føler jeg mister styringen for en liten stund. Smått ubehag kan du si men jeg blir nok vant med det og etter hvert.

Men hvor miljøbevisst er det egentlig med el bil? Har jeg blitt lurt der også lurte jeg på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så jeg begynte å lese, grave og forstå. Egentlig noe  som jeg skulle gjort før jeg anskaffet meg bilen, ikke etter…. men sånn er det jo ofte i livet. Vi kjenner først etter når valget allerede er tatt.

Det mange ikke snakker høyt om, er at en elbil ikke starter livet sitt som ren eller grønn om du vil. Den kommer ikke trillende ut i verden med grønn glorie. Batteriet krever metaller som litium, kobolt og nikkel, hentet opp gjennom gruvedrift som både krever energi og setter spor. Faktisk starter mange elbiler livet sitt med et høyere klima fottrykk enn en bensin eller diesel bil.

Så ja, min stille, snille og kule bil startet litt skittent.

Men historien stopper ikke der.

Når kilometerne begynner å rulle, skjer det noe. En diesel eller bensinbil slipper ut litt og litt hele tiden på hver tur, hver dag år etter år. Elbilen? Den slipper ikke ut noe fra eksosrøret. Og i et land som vårt, med stort sett ren strøm, blir utslippet i bruk lavt. Det antas at en el bil må kjøres ca. 60 000 – 120 000 før den blir mer miljøvennlig enn en bensin- eller dieselbil. Det kommer an på strømmen en lader med, batteri størrelse og hvor lenge en har bilen.

Et sted etter mange nok mil har elbilen betalt ned miljø gjelden fra produksjonen. Etter det begynner den faktisk å ligge bedre an totalt.

Så var det batteriet da. Den evige syndebukken. Mange tror det er slutten på miljøregnskapet, men sannheten er at batterier ofte lever lenger enn bilen og kan brukes videre til energiladning, samtidig som mye av materialene kan gjenvinnes. Ikke perfekt men mye bedre enn før. Og her går også utviklingen raskt.

Kontrasten er enkel for det som en forbrenningsmotor har sluppet ut kan ikke tas tilbake.

Når bilene en dag er ferdig kan begge typer resirkuleres ganske godt. Men forskjellen ligger i livet de har levd. En diesel- eller bensinbil har brukt livet på å slippe ut. En el bil har brukt livet på å redusere.

Så om valget mitt er riktig er litt uviss å si enda, men jeg tror ikke det finnes perfekte valg på nettopp dette. Men jeg tror jeg har tatt et mer bevisst et. Men en smart bil har jeg fått, som får med seg det meste når vi er på veien.

Jeg har skrevet om vinterbading før. Kulden, mestringen, den rare roen som kommer etterpå.

Men i går var det annerledes.

Snø, hvit stillhet og nakne vintertrær. Og et hav som ikke akkurat inviterte men mer utfordret.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg gikk ikke alene, med meg hadde jeg ei venninne som tilsynelatende tåler absolutt alt. Rolig, kontrollert, som om kroppen hennes og kulden har en slags gammel avtale. Hun svømmer, og bare ikke litt heller. 40+ svømmetak. Ja i dette vannet eller sjøen.

Jeg? Noen få.

Da jeg gikk ned stigen og vannet traff kroppen, forsvant nesten pusten. Ikke bare “kaldt”. Men mer som et lite sjokk og kroppen reagerte før hodet klarte å tenke.

“Pust, Sølvi. Få kontroll på pusten. Det er viktig.” fikk jeg beskjed om fra hun erfarne.

Og det er akkurat det. Først kaos. Så pust. Så…. ro.

Ikke komfort, men en slags aksept. Kroppen slutter å kjempe imot. Vannet er fortsatt iskaldt, men det er ikke lenger en fiende.

Et øyeblikk der ute kjente jeg faktisk at jeg nesten slappet av. Midt i kulden og midt i det ukjente.

Så var jeg raskt oppe igjen. Realistisk må man være synes jeg.

Jeg har aldri vært noen badenymfe. Ikke hun som elsker kaldt vann eller hun som svømmer lengst. Men jeg merker at jeg gjør dette av en grunn.

Jeg utfordrer meg selv, går litt utenfor det trygge og kjenner jeg lever.

Det handler ikke om å være tøffest, eller antall svømmetak for meg eller om å tåle mest.

Det handler om det lille møte med meg selv, når kroppen sier “nei”, men noe i meg sier “prøv likevel”.

Når pusten kommer tilbake og en står der etterpå, kald, litt skjelven men merkelig rolig.

Kan det være derfor jeg gjør det?

Ikke fordi jeg elsker kulden, men jeg liker den jeg er når jeg tør litt mer enn jeg trodde jeg kunne.

For omlag et år siden lastet jeg ned Fjelltopp appen og her om dagen rundet jeg 100 unike topper, store som små som jeg har besteget i løpet av året. En liten seier, ja, men det beste er at den drar meg ut i tide og utide. Det går en liten sport i det. Og det beste er at appen er gratis.

Den dekker hele Norge, og er du en plass kan du være sikker på at det er en topp i sikte.

Det som er fint med appen er at den har små turer på bare 100+ meter å gå, men også de lengre. En får poeng som skal representere vanskelighetsgraden. Jeg startet jo selve reisen her med Preikestolen, men siden har jeg vært på utallige små topper i nærområdet som jeg aldri hadde vært på hvis ikke.

Jeg legger ved noen bilder fra noen av turene mine dette året og håper du liker de.

Som jeg nevnte så startet eventyret med appen på selveste Preikestolen en fin vinterdag i fjor, februar. Hva er vel bedre å nyte litt medbragt når en kommer opp?

Noen turer inne i Ryfylkebassenget har det blitt. Store som små:

Og av og til…. ja så regner det her i Stavanger land:

Brekko i Sandnes Kommune:

Steinkjerringa på Jæren – denne måtte jeg gå en gang til siden jeg ikke hadde fått den med på appen:

Jeg gikk en tur i dag og skogen var hard men likevel glødet bakken grønn. Mose over stein og jord, badet i sol. Det grønne glitret og jeg kom til å tenke litt på tiden vi lever i og tiden vi nå er på vei inn i.

Vi snakker jo ofte om prisen på gult gull som varierer, og som skal være veldig lønnsomt, samt det sorte gullet som Stavanger er så kjent for at renner i gatene her som det sies.

Oljen har bygget landet, finansiert velferden og skapt trygghet for oss. Det er ikke bare historie for det er fortsatt ryggraden i norsk økonomi.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men det grønne jeg gikk på i dag…. når blir det mer enn bare skjønt?

Eller når blir grønt  også betegnet som gull?

For det grønne skiftet er ikke lenger bare ord. Det er penger, store penger. I dag investeres det milliarder i havvind, hydrogen, karbonfangst,  batteriteknologi og grønn industri. Norge bygger nye verdikjeder og bedrifter prises på bærekraft. Kapital flyttes og risiko vurderes på nytt.

Likevel så tjener Norge fortsatt langt mer på olje og gass enn på det grønne, ja i skrivende stund. Det sorte gullet gir enorme inntekter, hvert eneste år. Det grønne bygger fortsatt, utforsker og lærer. Investerer mer enn det høster.

Men spørsmålet er ikke bare hva som lønner seg i dag, men hva som vil bære oss videre.

Kan grønt en dag overta inntektsstrømmen oljen har gitt oss? Kanskje, men ikke uten kostnad eller valg.

For hva skjer når vi flytter kapital, arbeidsplasser og makt fra det gamle til det nye? Hva mister vi på veien? Tempo? Trygghet? Kontroll? Eller bare vaner?

Og enda viktigere er hvis grønt blir like lønnsomt som sort gull.. klarer vi da å gjøre det annerledes?

For natur jobber sakte. Ta for eksempel mose som vokser uten krav til avkastning. Den bare bygger lag på lag, stille og tålmodig. Markedet vil ha fart, uttak og resultat.

Så jeg lurer jo også på om vi klarer å tjene på naturen uten å presse den slik vi har gjort før?

Jeg sitter her og tenker litt på ting som skjer i livet. Små ting, større ting, og ting som andre kan fatte interesse for, selv om det for meg er små hendelser. Og så kommer også tanken på hvor fort det som er lite egentlig kan fatte interesse for andre, gjerne ikke helt som historien er, men med litt krydder kan den bli riktig så saftig.

For livet skjer, og det er ikke alltid det går helt på skinner.

Jeg har alltid vært fasinert av hvordan historier oppstår. Ikke de store og høyrøstede, men de stille. De som vokser frem mellom linjene. En kommentar her, en pause der, litt undring, litt tolkning. Og plutselig lever historien sitt eget liv, nesten uavhengig av utgangspunktet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For når historien først begynner å formes, gjør den det uansett. Spørsmålet er av hvem.

Og kanskje er det nettopp der det blir litt interessant for meg. For jeg har sett hvor fort noe kan skli. Ikke fordi noe dramatisk skjer, men fordi stillhet gir rom. Og rom fylles, av tanker, av tolkninger og av små historier som vokser seg større enn utgangspunktet.

Noen ganger tenker jeg at livet ikke alltid handler om hva som faktisk skjer, men om hvordan det oppfattes. Hvordan det lander hos andre og hvordan små nyanser kan bli til hele fortellinger.

Jeg tror ikke man kan kontrollere alt og det er heller ikke poenget. Livet er for levende til det. Men kanskje kan man av og til stoppe opp litt og kjenne etter. Er dette min historie eller en versjon som bare har oppstått underveis.

For når ting begynner å forme seg, gjør de det uansett. Litt etter litt. Stille. Nesten umerkelig.

Så vil du eie historien din, må du noen ganger ta pennen selv før noen andre tar den for deg.

Jeg satt her i dag og tenkte på skattepenger. Ikke fordi jeg plutselig ble politisk engasjert, men fordi hoderegningen min sier at jeg nok må legge litt ekstra i potten i år. Og da kom den, rett og slett en liten motvilje, litt mer enn vanlig.

Egentlig liker jeg å tenke på skatt med fellesskap, skole, helse, veier og alt det vi bygger sammen. Jeg betaler som regel med en slags ro, fordi det gir mening.

Men noen dager sniker det seg inn en stille undring om hva pengene faktisk går til og om jeg hadde valgt helt likt selv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er her bismaken kommer. Hva kommer pengene mine til å gå til i dag?

Vi lever jo i et land der eventyr fortsatt finnes. Slott, titler, gallamiddager, sikkerhetsopplegg, rådgivere, kommunikasjonsteam, pressemeldinger og forklaringer på forklaringer. Og når livet rundt kongehuset begynner å ligne mer på en serie enn et postkort, da blir det litt vanskelig å vite om man betaler for nasjonal symbolikk eller sesong 3 av “Kongehuset – bak kulissene”.

Og så har vi rettsaker, familiedrama, overskrifter og alvor selvfølgelig. Men også den merkelige følelsen av at hele landet sitter på tribunen og følger med på noe som egentlig ikke angår oss, bortsett fra at… ja nettopp – vi betaler.

Det er da tankene mine begynner å leke litt med at skatten kunne jo fungert litt som Vipps:

Velg fordeling av dine midler

• Skole og barn
• Sykehus og helse
• Veier og infrastruktur
• Kultur og idrett
• Kongehus – drama, pressemøter – uforutsette kapitler

Ikke fordi jeg er kjip, men fordi jeg liker å vite hva man investerer i.

For det er jo det skatt egentlig er. Et spleiselag, en felles dugnad og et stort “vi”.

Misforstå meg rett. Jeg unner alle både verdighet og støtte og rettferdig behandling. Liv skjer, også bak slottsmurer. Men det er lov å kjenne på en liten bismak når fellesskapets penger havner i historier som føles mer personlig enn nasjonale.

Så jeg skulle ønske jeg kunne fått en kvittering på hvor bidraget mitt tar veien. Skatt er tillit og tillit bør jo tåle lys.

Noen ganger føler jeg at språket vårt har blitt som en litt for ambisiøs restaurantmeny.

Alt har fått nye navn. Enkle ting er ikke lenger enkle. Nå er de “optimalisert”, “forankret”, “skalert”, “implementert” “kuratert” og “strategisk posisjonert”. Gjerne i samme setning og helst på engelsk. Det beste er hvis ingen vet helt om det betyr noe.

Vi har lengre studieløp, høyere krav i arbeidslivet. Og nå også AI som kan formulere oss både penere, lengre og mer imponerende enn vi egentlig trenger. Resultatet er et språk som ofte er så avansert at helt oppegående, smarte mennesker sitter igjen og tenker: “Jeg tror jeg burde forstå dette, men gjør det ikke”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og det er jo litt absurd. For mannen og kvinnen i gata er ikke dumme. De er bare ikke innvidd i akkurat denne fagboblen. De kan bygge hus, drive bedrifter, oppdra barn, løse praktiske problemer og lese folk bedre enn de fleste. Men gi dem et notat fullt av buzzord, og plutselig er det som å lese bruksanvisningen til en vaskemaskin på et språk som nesten er norsk.

Jeg tror ikke dette alltid er med vond vilje. Noe handler om fag, noe handler om vane, noe handler om at vi blir smittet av hverandres språk og noe handler nok også, hvis vi skal være litt ærlige, om at det føles tryggere å høre avansert ut enn å være helt enkel og presis.

For det krever faktisk mer trygghet å si: Dette betyr egentlig at vi skal gjøre X”.

Enn å si:

“Vi må alignè strategien og sikre implementering i henhold til veikart”.

Det morsomme er at jo viktigere noe er, jo enklere burde det være.

Hvis du virkelig har forstått noe, kan du forklare det så et annet menneske faktisk skjønner det. Ikke slik at de blir imponert, men slik at de blir trygge.

Jeg er ganske nysgjerrig på ord. Når jeg hører et nytt begrep, vil jeg ofte vite hva det betyr. Jeg lagrer det mentalt, forståelsen altså, ikke nødvendigvis ordet. Jeg bruker dem sjelden selv, men når jeg hører dem vet jeg hva folk prøver å si.

Noen bruker språk for å opplyse, andre bruker språk for å gjemme seg.

For mye av det oppblåste språket handler ikke om presisjon, det handler om posisjon.

Det er mye tryggere å gjemme seg bak ord som ingen helt tør å stille spørsmål ved, enn å si noe så enkelt at det kan etterprøves.

For når du sier noe enkelt kan noen faktisk si at det ikke stemmer.

Det kan være ubehagelig det. Ikke sant?

Så vi pakker det heller inn i modeller, rammeverk, prosesser og begreper. Lag på lag. Ikke for å gjøre det klarere, men for å gjøre det vanskeligere å gjennomskue.

Kanskje er det derfor så mye moderne språk høres intelligent ut, men føles tomt?

Jeg mener at hvis du ikke kan forklare det til et helt vanlig menneske uten å bruke fagord, kan det være at du ikke helt har forstått det selv. Hva tror du?

Jeg har et veldig uskyldig uttrykk jeg bruker altfor ofte: “Jeg skulle bare hjelpe litt”.

Det begynner gjerne med noe helt enkelt. Noen har laget en middag, jeg smaker, og før noen rekker å si “det er ferdig”, har jeg allerede tenkt at den trenger gjerne litt mer  krydder eller noe. Plutselig står jeg der og hjelper så mye at kokken bare… trekker seg unna.

Eller når noen har ryddet. Veldig fint, bare ikke helt riktig. Så jeg flytter en ting, og en til, og en ting. Vips så er det plutselig mitt system.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Eller når noen forteller en historie. En helt grei historie, men den mangler jo bare litt. Så jeg skyter inn et par detaljer, strammer opp, gjør den bedre… Synes jeg.

Fellesnevneren er at jeg tar over.

Problemet er bare det at jeg har lagt merke en ting og det er at når jeg tar over, forsvinner ofte den andre.

De blir stillere, litt mindre engasjert og litt mindre med.

Og noen ganger hvis det er mer den temperamentsfulle typen så går de heller til full motstand. Sabotasjemodus om du kan kalle det det. Barn for eksempel er veldig tydelige på dette. De kan rive ned et helt Lego-mesterverk bare for å markere at dette var mitt.

For det handler jo ikke om resultatet. Det handler om eierskap, om følelsen av at dette er jeg som lager og at dette er mitt prosjekt. Mitt rot, min middag og min rare løsning.

Så nå øver jeg meg på en ny øvelse:

Å la være, la være å fikse, la være å optimalisere og la være å gjøre ting litt bedre.

Men veldig mye mer levende.

For alt trenger ikke være perfekt, noe holder bare at det får være noens.

I Norge fikser vi mye med dugnad, og har en lang og stolt tradisjon for det. Vi stiller opp, vi baker, vi maler gjerder og vi rydder strender. Ja alt mulig i grunnen. Og når noe føles litt håpløst, så organiserer vi oss og gjør et ærlig forsøk likevel.

Så jeg har et forslag.

Siden Donald Trump tydeligvis har utviklet en forkjærlighet for andres medaljer og utmerkelser, samtidig som han ikke har de høyeste tankene om oss nå kunne vi kanskje snu hans syn på oss en gang for alltid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rett og slett med det vi kan best. En nasjonal dugnad med å gi ham våre egne personlige medaljer og utmerkelser.

Så da oppfordrer jeg herved alle i Norge, store som små til å gå litt på skattejakt i eget hjem, i skuffer og skap, under trappen, i kjelleren og på loftet. Kanskje du har noe som kan brukes, en gammel medalje, en premie fra et idrettsstevne i 1987, en fortjenestemedalje fra en bestefar, pokal fra en bowling konkurranse. Alt kan brukes.

Når du har funnet frem ditt bidrag, kan du sende dette til den Amerikanske ambassaden i Oslo, som sikkert mer enn gjerne videresender til en utrolig takknemlig mottaker.

Men vi må selvfølgelig være ryddige. Hver medalje må merkes, helst på engelsk med hvor du fikk den (ca. år holder sikkert), og i hva.

Jeg tenker det er et smart triks fra Norge. Ikke bare fordi tonen mot Støre kanskje blir litt hyggeligere men fordi det sier noe om hva slags folk vi er. Og hva vi kan få til – SAMMEN.

Kan dette gjøres med medaljer – så hvorfor ikke tenker jeg.  Og vi er jo best på dugnader!