Jeg har et veldig uskyldig uttrykk jeg bruker altfor ofte: “Jeg skulle bare hjelpe litt”.
Det begynner gjerne med noe helt enkelt. Noen har laget en middag, jeg smaker, og før noen rekker å si “det er ferdig”, har jeg allerede tenkt at den trenger gjerne litt mer krydder eller noe. Plutselig står jeg der og hjelper så mye at kokken bare… trekker seg unna.
Eller når noen har ryddet. Veldig fint, bare ikke helt riktig. Så jeg flytter en ting, og en til, og en ting. Vips så er det plutselig mitt system.
Eller når noen forteller en historie. En helt grei historie, men den mangler jo bare litt. Så jeg skyter inn et par detaljer, strammer opp, gjør den bedre… Synes jeg.
Fellesnevneren er at jeg tar over.
Problemet er bare det at jeg har lagt merke en ting og det er at når jeg tar over, forsvinner ofte den andre.
De blir stillere, litt mindre engasjert og litt mindre med.
Og noen ganger hvis det er mer den temperamentsfulle typen så går de heller til full motstand. Sabotasjemodus om du kan kalle det det. Barn for eksempel er veldig tydelige på dette. De kan rive ned et helt Lego-mesterverk bare for å markere at dette var mitt.
For det handler jo ikke om resultatet. Det handler om eierskap, om følelsen av at dette er jeg som lager og at dette er mitt prosjekt. Mitt rot, min middag og min rare løsning.
Så nå øver jeg meg på en ny øvelse:
Å la være, la være å fikse, la være å optimalisere og la være å gjøre ting litt bedre.
Men veldig mye mer levende.
For alt trenger ikke være perfekt, noe holder bare at det får være noens.
I Norge fikser vi mye med dugnad, og har en lang og stolt tradisjon for det. Vi stiller opp, vi baker, vi maler gjerder og vi rydder strender. Ja alt mulig i grunnen. Og når noe føles litt håpløst, så organiserer vi oss og gjør et ærlig forsøk likevel.
Så jeg har et forslag.
Siden Donald Trump tydeligvis har utviklet en forkjærlighet for andres medaljer og utmerkelser, samtidig som han ikke har de høyeste tankene om oss nå kunne vi kanskje snu hans syn på oss en gang for alltid.
Rett og slett med det vi kan best. En nasjonal dugnad med å gi ham våre egne personlige medaljer og utmerkelser.
Så da oppfordrer jeg herved alle i Norge, store som små til å gå litt på skattejakt i eget hjem, i skuffer og skap, under trappen, i kjelleren og på loftet. Kanskje du har noe som kan brukes, en gammel medalje, en premie fra et idrettsstevne i 1987, en fortjenestemedalje fra en bestefar, pokal fra en bowling konkurranse. Alt kan brukes.
Når du har funnet frem ditt bidrag, kan du sende dette til den Amerikanske ambassaden i Oslo, som sikkert mer enn gjerne videresender til en utrolig takknemlig mottaker.
Men vi må selvfølgelig være ryddige. Hver medalje må merkes, helst på engelsk med hvor du fikk den (ca. år holder sikkert), og i hva.
Jeg tenker det er et smart triks fra Norge. Ikke bare fordi tonen mot Støre kanskje blir litt hyggeligere men fordi det sier noe om hva slags folk vi er. Og hva vi kan få til – SAMMEN.
Kan dette gjøres med medaljer – så hvorfor ikke tenker jeg. Og vi er jo best på dugnader!
Jeg har fulgt litt med i debatten om AI og hvordan den kommer til å påvirke markedsføringsfaget. Hvem som gjør hva , og hvem som plutselig ikke trengs lenger. Det er mye temperatur, litt mistenksomhet, litt forsvar og litt “dette kommer aldri til å funke” blandet med “nå er alt forandret for alltid”.
Og så sitter jeg her og tenker at det kanskje ikke er selve teknologien som er det mest interessante her, men uroen.
For det er rart hvordan vi mennesker ofte blir mest høylytte når noe begynner å rokke ved plassen vår. Noen er redde for å miste status, andre for jobben sin. Mens andre er redde for å oppdage at det de har gjort lenge, kanskje ikke var fullt så unikt som de trodde.
Vi er i ferd med å automatisere alt som er enkelt, repeterbart og trygt. Det er jo egentlig helt logisk og det har vi alltid gjort. Forskjellen er tempoet og omfanget.
For det som ryker først er nettopp det mange startet med før. De enkle oppgavene, produksjonen, juniorjobbene som ikke var glamorøse men som var en inngang.
Før kunne man lære ved å gjøre, nå må man ofte kunne før man får lov til å gjøre.
For hvis vi fjerner det nederste trinnet på stigen, hvor skal folk da begynne å klatre?
Det snakkes mye om at vi trenger flere flinke folk med kompetanse og med omstillingsevne. Samtidig bygger vi et system der du helst skal være ferdig utviklet før du i det hele tatt får slippe til.
Kanskje er den største risikoen at vi sakte, men ganske effektivt bygger et arbeidsliv der du må være god før du får lov til å bli god.
Dette synes jeg er en mye større og mer alvorlig omstillingen enn om en AI kan skrive en helt grei tekst eller takle enkel SoMe annonsering.
For hva er det egentlig som skal til for at et område faktisk skifter hender i vår tid?
Den nøkterne, kjedelige sannheten er denne. Man kan ikke bare ta et land. I hvert fall ikke på papiret. Det krever avtaler mellom stater, godkjenning fra de som faktisk eier området, og det strider mot folkeretten å annektere territorium med makt.
Det er den setningen som liksom skal holde verden på plass.
Men så er det virkeligheten.
For hvis det ikke skjer frivillig, finnes det bare tre virkemidler igjen. Politisk press, økonomisk press eller militær makt. Og da er vi ikke lenger i noe som ligner en sivilisert samtale.
Og det er her jeg begynner å tenke at Trump noen ganger minner litt om et barn som har fått noe i hodet. Og som ikke helt bryr seg om hvordan det skal skje. Bare at det skal skje, fordi han vil. Og et annet spørsmål – vet han hvor Grønland er?
Hvor gjennomtenkt er egentlig dette? Handler det om strategi? Om sikkerhet? Om ressurser?
Eller handler det mest om impuls, prestisje og behov for å vise styrke?
Og mens voksne menn snakker høyt og bredt om kart og posisjonering, sitter det helt vanlige mennesker og lever helt vanlige liv på disse stedene.
Jeg prøver å forestille meg hvordan det hadde vært å våkne en morgen og lese at stedet jeg bor plutselig er blitt interessant. Ikke fordi vi har bedt om noe, eller noe har gått galt, men fordi noen andre bare vil ha det.
Det ubehagelige er ikke bare at slike tanker finnes. Det ubehagelige er hvor lett de blir sagt. Og hvor lite som skjer når de blir sagt.
For verden er i en fase nå der grenser ikke bare testes i praksis, men i språk.
Og historien lærer oss en ting ganske tydelig. Det som først blir sagt høyt nok ganger, slutter folk etter hvert å bli sjokkert over. Og da er vi alle et stykke på vei.
I dag møtes det mennesker i et rom langt borte og snakker om dette. Utfallet kjenner vi ikke enda, men språket som brukes, det former verden lenge før noe er avgjort.
Innimellom jobber jeg litt ekstra i et bofellesskap. På nyttårsaften var jeg på vakt og for å gjøre det litt ekstra koselig tenkte jeg at jeg kunne lage desserten. Eller gelèen da.
Jeg tenkte at det kunne være litt gøy å være litt kreativ, noe som var litt mer enn gelè i en skål.
I noen fine glass laget jeg lag på lag med forskjellige farger samt at jeg la glassene litt på skjeve når de skulle stivne. Litt 3D effekt ble det, altså nesten som små kunstverk i glass. For å toppe, dryppet jeg kanten av glassene med sitron og lagde frosting av gelè pulver. Selvfølgelig med litt party effekter på toppen.
Dette tok litt mer tid, litt mer planlegging mellom lagene og litt mer søl på kjøkkenet mitt. Men det ble fint, skikkelig fint synes nå jeg.
Responsen kom. Å så god gele. En hadde problemer med å få den fort nok ned og noen så jeg etterpå hadde slikket frosty kanten.
Ingen nevnte hvordan de så ut, kun smaken.
Dette gjorde at jeg har begynt å tenke på det med det lille ekstra. Ja de tingene som ikke blir lagt merke til. Jeg er sikker på at alle som har barn, også kanskje barnebarn vet akkurat hva jeg snakker om. De små tingene som ingen klapper for, ingen kvitterer ut, ingen ser egentlig. Men som likevel betyr alt for noen.
Det kan være matpakker, ekstra lag med klær, små overraskelser, tålmodighet, trygghet eller tilstedeværelse. Det lille ekstra som noen gjør og som bare er der.
Jeg tror at mye av det mest verdifulle skjer litt i det stille. Uten applaus, uten publikum og uten at noen egentlig legger merke til innsatsen bak.
Men det betyr ikke at det ikke betyr noe.
Jeg tror faktisk det “lille ekstra”, som ingen ser ofte er det som betyr mest.
Jeg sitter her og følger med. Leser litt, hører litt og kjenner mest på undring.
Venezuela dukker opp igjen og igjen. Et land som på papiret burde vært rikt, stabilt og ganske komfortabelt. I praksis er det noe helt annet. Som et kjøkken fullt av mat men ingen får lov å spise.
Nå har USA valgt å ta tydelige grep. Noen sanksjoner strammes til, noe lettes og budskapet er klart: Det skjer ikke ingenting lenger.
På kort sikt kan det se ryddig og riktig ut, noen vil si handlekraftig og nesten betryggende. Endelig gjør noen noe.
Men jeg klarer ikke la være å lure på hva dette betyr litt lenger i tid. For slike grep treffer sjelden bare dem som sitter øverst. De treffer køene, hylla som er tom og hverdagen til folk som allerede har lite å gå på.
Det er kanskje ikke bare Venezuela dette former. Det former også spillereglene verden over.
Hva lærer andre land av hvordan makt brukes, presses og justeres? Som her hvor det ikke er en klar godkjenning fra FN?
For når USA justerer spillereglene, ser resten av verden på. Russland gjør det, Nord-Korea gjør det og Kina noterer seg stille hvor grensene faktisk går.
Det er også noe urolig med hvor fort vi venner oss til dette. Når et helt land blir en pågående situasjon mer enn et aktuelt ansvar. Noe vi diskuterer i runder, mens tiden bare går.
Og så er det snille lille Norge. Vi sitter trygt, relativt sett. Med olje, velferd og følelsen av å være litt på utsiden av dramaet.
Men verden er ikke delt inn i vanntette rom. Det som får skje et sted har en tendens til å dukke opp et annet, gjerne i en form vi ikke hadde bestilt.
Kanskje dette ikke bare handler om Venezuela. Kanskje det handler om tempoet vi har blitt komfortable med. Raske grep, tydelige signaler og ettertanke litt slik på etterskudd?
Kanskje verden står til påske. Eller kanskje vi bare har senket terskelen for hva vi kaller er greit?
Jeg har gått og undret meg over noe den siste tiden uten at jeg har direkte svar, men likevel noe som har blitt stadig vanskeligere å overse.
I mange deler av arbeidslivet er det en selvfølge at ansvar følger kompetanse. Vi ansetter ikke ufaglærte elektrikere til å installere strøm. Vi lar heller ikke hvem som helst prosjektere bærende konstruksjoner.
Ikke fordi mennesker med formell kompetanse er udugelige, men fordi konsekvensene av feil er for store.
Derfor stiller vi krav, og regulerer roller med tydelig risiko. Vi definerer ansvar, grenser og kompetanse før vi gir noen myndighet.
Når det gjelder ledelse derimot, gjør vi noe helt annet.
For ledelse er kanskje den rollen som har størst påvirkning for voksnes liv, helse, trygghet og økonomi, og samtidig den rollen med færrest formelle krav. Du trenger ikke dokumentert kompetanse i ledelse. Du trenger ikke vise at du forstår makt, relasjoner eller konsekvenser.
Ofte holder det å være trygg i språket, flink til å presentere seg og komfortabel med ansvar.
Men trygghet er ikke det samme som dømmekraft. Selvsikkerhet er ikke det samme som empati. Og leveranser sier lite om hvordan folk faktisk har det rundt deg.
Det som fascinerer meg mest, er hvordan vi aksepterer det som normalt.
En leder kan gjøre stor menneskelig skade, og likevel få nye lederroller, bli anbefalt videre og omtales som “tydelig”, “robust” eller “resultatorientert”.
Menneskelig konsekvenser kommer ofte senere. Som sykefravær, stillhet, tap av kompetanse eller folk som trekker seg tilbake og forsvinner.
Og kanskje derfor er det vi ikke tar det på alvor. Fordi det er vanskelig å måle siden det tar tid eller det passer pent inn i rapporter og styrerom.
Der konsekvensene er tekniske, regulerer vi. Der konsekvensene er menneskelige overlater vi det i stor grad til personlighet og skjønn.
Ledelse er kanskje det tydeligste eksempelet på dette.
Fra 1. januar i år er kravene til psykososialt arbeidsmiljø presisert i lovverket, og da er det ikke lenger bare et ideal eller et spørsmål om trivsel, men et lovkrav.
Dette gjør meg nysgjerrig på hvordan et slikt lovverk faktisk virker i praksis. Hvordan fanges dette opp der ledelsen selv er en del av problemet?
Hvem vurderer hva som er “fullt forsvarlig” når maktforholdene er skjeve, og arbeidstakeren står alene? Og hvor lett er det egentlig å håndheve et krav som i stor grad handler om relasjoner, tillit og menneskelig samspill?
På papiret er dette et viktig og riktig steg. I praksis har jeg allerede begynt å undre meg over noe annet.
For det er jo i de skadde arbeidsmiljøene denne typen lovverk virkelig trengs. Der ledelsen ikke fungerer, der makt er konsentrert og der HR beskytter systemet fremfor menneskene.
Og nettopp der er dette også vanskelig å håndtere.
Lover som forutsetter modenhet, fungerer best der de trengs minst. I velfungerende organisasjoner tas slike krav raskt inn, brukes konstruktivt og blir en del av et allerede sunt system. Der blir loven et rammeverk, ikke en trussel.
I skadde miljøer skjer ofte det motsatte. Loven blir juridifisert, språket blir defensivt, ansvar pulveriseres i prosedyrer og arbeidstakeren står fortsatt svakt, nå bare med lovverket i hånden.
Forskjellen ligger ikke i loven, men i maktbalansen der den skal brukes. Og den maktbalansen endres ikke automatisk fordi kalenderen har bikket 1. januar 2026.
Jeg undrer meg over hvorfor vi aksepterer at det å lede mennesker i praksis kan være noe man “vokser inn i”, uten tydelige krav til egenhet, forståelse eller ansvar. Og hvorfor konsekvensene så ofte bæres av den som står nederst i hierarkiet.
Jeg har ikke et svar. Bare spørsmål jeg synes er verdt å legge til.
Hvem passer egentlig til å ha makt over andre mennesker? Og hva måtte vært annerledes for at rettighetene faktisk er virksomme der de trenges mest?
I går gikk jeg forbi en blomsterbutikk i Stavanger sentrum og la merke til en korg med misteltein som lå i en kurv, ferdig bundet og klar til å henges opp. Ganske fint i grunnen og ja litt julete som mange ting er nå om dagen.
Men misteltein er jo ikke bare pynt, den har fått en helt egen rolle i julen. Som et sted der det er lov å kysse, ja hvis en står under den tilfeldig.
Jeg ble jo nysgjerrig på hvorfor og det viser seg at kyssing under misteltein ikke er en gammel nordisk tradisjon som mange tror. Den kommer fra England på 1600- tallet men ble mer utbredt på 1700-1800 tallet, der misteltein ble sett på som en plante som bar liv midt i vinteren. Grønn når det meste annet var grått. Kanskje nettopp den ble knyttet til håp, varme og nærhet.
Og kanskje var det nettopp derfor den fikk denne rollen i julen, når dagene var korte og mørket tett, har mennesker alltid trengt varme, nærhet og små unntak fra hverdagen. Mistelteinen ble et sånt unntak, et lite rom der reglene var mykere.
Et kyss under mistelteinen var ikke et løfte, ikke en stor erklæring, bare et øyeblikk av kontakt, et smil og litt varme.
Jeg liker egentlig tanken på det. At vi laget små ritualer som minner oss på å være litt nærmere hverandre akkurat når vi trenger det mest.
Kanskje det er det mistelteinen egentlig handler om. Ikke romantikk, men menneskelig nærhet i mørketiden.
Jeg sitter her med morgen kaffen min og tenker på julens mysterier. Hva skal til for at julestemningen faller inn?
Selv om jeg har kommet i en slik en modus allerede at julen er her, stemningen er her, lydene og lukten er her. Men det er inne. Når jeg da entrer døren skjer det noe. Det er ikke hvitt, snøfnugg daler ikke dovent ned og da faller noe av julestemningen vekk.
Men er det en tradisjon for meg å ha en hvit jul tenker jeg, her i Stavanger?
Egentlig ikke, men tanken og følelsen slipper liksom ikke helt taket. Mine barndomsår tilbrakte jeg ofte julen noen timer lenger nord fra Stavanger, og der følte jeg alltid det var snø på jul. Kanskje det er det som sitter igjen? Men utenom det var det hvit jul?
Her i Stavanger området har det ofte vært mer regn, milde plussgrader og vind fra sørvest enn snø som legger seg som et teppe. Så selv om jeg vet dette, eller vet bedre håper jeg, hvert eneste år.
Statistikken forteller det ganske tydelig: Stavanger har i desember rund 3-6 grader, og det regner faktisk ganske mye. Desember er faktisk en av de våteste månedene i året her.
Snø kan forekomme, men det er sjeldent at den legger seg skikkelig til jul. I vintermånedene faller det i snitt snø i desember bare noen få dager, og ofte går den over i regn. Med andre ord håper vi mot bedre vitende.
Nøyaktig “hvit jul” her, med snø på bakken julaften er ikke en årlig selvfølge. Statistikken fra lokale værdata tyder på at vi kanskje har hatt hvit jul omtrent hver fjerde jul i løpet av de siste 50 årene.
Og enda mer konkret, målingene ved Ims i Sandnes viser at det siden 1983 bare er åtte ganger det har vært snø på julaften. (7-25 cm. snø). Likevel sjekker vi værmeldingen hvert år som om meteorologene plutselig skal si: “Overraskelse! I år blir det eventyrjul”.
Med andre ord, om du er født i 1969 og har sett snø flere julaftener du kan telle, så har det bare vært heldige år, eller at du har vært en helt annen plass enn Stavanger.
Det er ikke bare i Stavanger det er grønn jul. Klimaendringer og mildere vintre gjør at sjansen for snø på julaften er generelt synkende mange steder i Norge. I Oslo har sjansen for hvit jul gått fra å være ganske vanlig for 60-70 tallet til mye mer usikker i nyere tid, og det er samme tendens i andre kystnære områder også.
Kort sagt: varmere luft betyr ofte regn fremfor snø, spesielt langs vestlandskysten. Ofte betyr det våt asfalt, julelys som speiler seg i bakken og paraplyer på julaften.
Den hvite julen i Stavanger drømmer om er faktisk mer som en amerikansk film jul en noe som regelmessig skjer her. Rundt Stavanger faller det snø i desember gjennomsnittlig bare et par dager hver måned i vintermånedene. Januar og februar er vanligvis snøsikrere enn selveste selve jula når det kommer til snø som faktisk legger seg. Og i 2010 var et av de mer minneverdige årene med hvit jul i området, og jeg tipper det vanker mange vakre julebilder fra dette året.
Så ja – en hvit jul er en flott visjon, og det er gøy å håpe på snøfnugg som daler ned. Men her på Sør-Vestlandet bør vi kanskje også være flinke til å feire regn, grønne gressplener og stormfulle kystdager som en del av vår lokale juletradisjon. Julestemning kommer like godt av lysene, maten og fellesskapet, ikke bare snøen.
