I går gikk jeg forbi en blomsterbutikk i Stavanger sentrum og la merke til en korg med misteltein som lå i en kurv, ferdig bundet og klar til å henges opp. Ganske fint i grunnen og ja litt julete som mange ting er nå om dagen.
Men misteltein er jo ikke bare pynt, den har fått en helt egen rolle i julen. Som et sted der det er lov å kysse, ja hvis en står under den tilfeldig.
Jeg ble jo nysgjerrig på hvorfor og det viser seg at kyssing under misteltein ikke er en gammel nordisk tradisjon som mange tror. Den kommer fra England på 1600- tallet men ble mer utbredt på 1700-1800 tallet, der misteltein ble sett på som en plante som bar liv midt i vinteren. Grønn når det meste annet var grått. Kanskje nettopp den ble knyttet til håp, varme og nærhet.
Og kanskje var det nettopp derfor den fikk denne rollen i julen, når dagene var korte og mørket tett, har mennesker alltid trengt varme, nærhet og små unntak fra hverdagen. Mistelteinen ble et sånt unntak, et lite rom der reglene var mykere.
Et kyss under mistelteinen var ikke et løfte, ikke en stor erklæring, bare et øyeblikk av kontakt, et smil og litt varme.
Jeg liker egentlig tanken på det. At vi laget små ritualer som minner oss på å være litt nærmere hverandre akkurat når vi trenger det mest.
Kanskje det er det mistelteinen egentlig handler om. Ikke romantikk, men menneskelig nærhet i mørketiden.
Jeg sitter her med morgen kaffen min og tenker på julens mysterier. Hva skal til for at julestemningen faller inn?
Selv om jeg har kommet i en slik en modus allerede at julen er her, stemningen er her, lydene og lukten er her. Men det er inne. Når jeg da entrer døren skjer det noe. Det er ikke hvitt, snøfnugg daler ikke dovent ned og da faller noe av julestemningen vekk.
Men er det en tradisjon for meg å ha en hvit jul tenker jeg, her i Stavanger?
Egentlig ikke, men tanken og følelsen slipper liksom ikke helt taket. Mine barndomsår tilbrakte jeg ofte julen noen timer lenger nord fra Stavanger, og der følte jeg alltid det var snø på jul. Kanskje det er det som sitter igjen? Men utenom det var det hvit jul?
Her i Stavanger området har det ofte vært mer regn, milde plussgrader og vind fra sørvest enn snø som legger seg som et teppe. Så selv om jeg vet dette, eller vet bedre håper jeg, hvert eneste år.
Statistikken forteller det ganske tydelig: Stavanger har i desember rund 3-6 grader, og det regner faktisk ganske mye. Desember er faktisk en av de våteste månedene i året her.
Snø kan forekomme, men det er sjeldent at den legger seg skikkelig til jul. I vintermånedene faller det i snitt snø i desember bare noen få dager, og ofte går den over i regn. Med andre ord håper vi mot bedre vitende.
Nøyaktig “hvit jul” her, med snø på bakken julaften er ikke en årlig selvfølge. Statistikken fra lokale værdata tyder på at vi kanskje har hatt hvit jul omtrent hver fjerde jul i løpet av de siste 50 årene.
Og enda mer konkret, målingene ved Ims i Sandnes viser at det siden 1983 bare er åtte ganger det har vært snø på julaften. (7-25 cm. snø). Likevel sjekker vi værmeldingen hvert år som om meteorologene plutselig skal si: “Overraskelse! I år blir det eventyrjul”.
Med andre ord, om du er født i 1969 og har sett snø flere julaftener du kan telle, så har det bare vært heldige år, eller at du har vært en helt annen plass enn Stavanger.
Det er ikke bare i Stavanger det er grønn jul. Klimaendringer og mildere vintre gjør at sjansen for snø på julaften er generelt synkende mange steder i Norge. I Oslo har sjansen for hvit jul gått fra å være ganske vanlig for 60-70 tallet til mye mer usikker i nyere tid, og det er samme tendens i andre kystnære områder også.
Kort sagt: varmere luft betyr ofte regn fremfor snø, spesielt langs vestlandskysten. Ofte betyr det våt asfalt, julelys som speiler seg i bakken og paraplyer på julaften.
Den hvite julen i Stavanger drømmer om er faktisk mer som en amerikansk film jul en noe som regelmessig skjer her. Rundt Stavanger faller det snø i desember gjennomsnittlig bare et par dager hver måned i vintermånedene. Januar og februar er vanligvis snøsikrere enn selveste selve jula når det kommer til snø som faktisk legger seg. Og i 2010 var et av de mer minneverdige årene med hvit jul i området, og jeg tipper det vanker mange vakre julebilder fra dette året.
Så ja – en hvit jul er en flott visjon, og det er gøy å håpe på snøfnugg som daler ned. Men her på Sør-Vestlandet bør vi kanskje også være flinke til å feire regn, grønne gressplener og stormfulle kystdager som en del av vår lokale juletradisjon. Julestemning kommer like godt av lysene, maten og fellesskapet, ikke bare snøen.
For litt siden var jeg på noen festligheter med mennesker fra mange ulike land. Det var lett stemning, latter og gode samtaler.
I en dialog med noen fra Sør Europa ble jeg slått av forskjellen i måte å være på. De var direkte, tydelige og stod opp for seg selv. Snakket sin sak, uten å pakke den inn. Jeg synes det er en god egenskap, men innrømmer gjerne at jeg kan bli bedre her.
Midt i samtalen kom det, nesten som en spøk: Dere nordmenn er så redde for at vi tar fra dere jobbene. Vi lo litt, men på vei hjem ble setningen liggende hos meg.
Ikke fordi den var frekk, men fordi den pekte på noe som er litt større. For i møte med kulturer der det er naturlig å ta plass og være uenig, blir vår egen stillhet synlig. Ikke som svakhet men som tilpasning.
Vi liker å tenke at Norge er et av verdens tryggeste land å si ifra i. Flate strukturer, høy tillit og lite hierarki.
Likevel er det ofte forbausende stille der det burde vært mer motstand.
Ikke fordi folk mangler meninger eller innsikt. Men fordi ønsket om tilhørighet veier tyngre enn behovet for å si det høyt.
Den sosiale kostnaden ved å være uenig er høyere enn vi liker å tro. Ikke i form av sanksjoner, men i små, nesten usynlige signaler: Blikk som viker, stemninger som skifter og rom som lukker seg.
Derfor velger mange stillhet. Ikke fordi de ikke vet. Men fordi de vet, og forstår hva det kan koste.
Problemet er dette: Når de mest reflekterte stemmene blir stille, taper fellesskapet.
For det er sjelden de klokeste ideene som roper høyest. De kommer ofte fra de som tenker lenge, ser helhet, kjenner konsekvensene og som først åpner munnen når de faktisk har noe å tilføre.
Hvor mye kunnskap blir aldri delt fordi rommet belønner tempo fremfor ettertanke? Hvor mange gode beslutninger blir aldri tatt fordi de som ser svakhetene velger å tie?
I norsk arbeidsliv snakker vi mye om psykologisk trygghet. Men i praksis forveksler vi den ofte med harmoni.
Vi tåler sårbarhet bedre enn motstand. Det er akseptabelt å be om hjelp, men langt vanskeligere å utfordre etablerte sannheter.
Dermed fylles rommet ofte av de samme stemmene. De raskeste, de tryggeste og de mest bastante.
Besservisserne. Ikke nødvendigvis de klokeste, bare de mest komfortable med å ta plass.
Og kanskje er det her vi burde stille oss et mer ubehagelig spørsmål: Gir vi faktisk nok rom til de stille?
For psykologisk trygghet handler ikke bare om at alle skal føle seg vel. Det handler om at uliktenkning får eksistere også når den ikke kommer pakket i selvsikkerhet.
Så til deg som kjenner deg igjen som den stille stemmen, du som sitter med innsikt, erfaring eller magefølelse, men ofte lar være å dele den.
Hva kunne skjedd hvis du utforsket rommet litt mer?
Hvis du tester om uenighetene faktisk tåles, i stedet for å anta at den ikke gjør det?
Og til oss andre:
Hva går vi glipp av når de som har mest å bidra med velger stillhet?
Her om dagen gikk jeg gjennom et kjøpesenter fullt av julelys og alt det som hører med. Midt i glitteret sto det et tre pyntet med små engler, og på hver av disse englene sto det et barns ønske til jul. Noen ønsket varme klær, andre ønsket en dukke, litt Lego eller en liten bil. Enkle, fine ting. Helt vanlige juleønsker.
Og det knyter seg litt i hjerte. Ikke fordi folk gir, for det gjør de, og det er nydelig. Men fordi vi i det hele tatt trenger slike trær i Norge nå i 2025.
Tenk at i rike Norge er det over 115 000 barn som lever i vedvarende lavinntekt. Disse tallene har doblet seg siden midten av 2000- tallet. Nesten hvert annet barn i aleneforelder familier vokser opp med stram økonomi. Hjelpeorganisasjoner melder om rekordstor pågang, også fra familier som aldri før har bedt om hjelp.
Når jeg da sto foran et fullt tre av små håndskrevne ønsker er det umulig å se dette som statistikk. Det er ekte barn, ekte liv, ekte behov.
Mange skoler har i høst valgt å be barn om å ikke snakke om pakkekalendere og gaver. Jeg skjønner intensjonen, de vil skjerme. Men et sted inni meg kjenner jeg at løsningen kanskje ikke ligger der.
Vi kan ikke pakke inn verden for barna. Men vi kan lære dem hvordan de møter den.
At forskjeller finnes. At noen får mer. At noen får mindre. At dette ikke skal definere verken verdiene vår eller fellesskapet vårt.
Og kanskje det aller viktigste: At vi kan glede oss på andres vegne. At raushet er styrke. Rett og slett at det å unne andre noe godt, er en gave i seg selv.
Dette læres ikke av forbud, dette lærer de av voksne.
Når et engletre må hjelpe barn med juleønske, og skoler må innføre forbud for å dempe forskjeller, skjønner vi at gapet ikke ligger hos barna, men hos oss voksne.
Det er ikke bare økonomien som skaper av avstand. Noe kommer av forventningene vi selv setter. Av hva vi viser frem. Av tempoet vi holder, sammenligningene vi gjør, ofte uten å tenke over det.
Og kanskje er det her vi må begynne hvis vi vil tette gapene. Hos oss selv. Hos måten vi snakker, deler og forventer.
Så når jeg da står foran disse englene, kjenner jeg både varme og frustrasjon. Varme fordi mennesker bryr seg. Frustrasjon fordi dette i det hele tatt må finnes.
For helt ærlig – hekkans Norge. Vi burde ikke trenge slike ønsketrær. Ikke her. Ikke nå. Ikke for helt vanlige barn som bare ønsker seg varme klær og en liten juleglede.
At vi likevel gjør det, sier noe om tiden vi lever i. Og kanskje er det nettopp derfor vi må løfte blikket litt, puste dypt og minne oss selv på noe:
Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Hvordan noen mennesker, uten å vite det selv, skaper små øyeblikk av ro rundt seg. Møter der alt faller litt på plass, og man plutselig merker at man puster litt dypere.
Det er fascinerende hvordan trygghet oppstår uten at noen sier det høyt. Noen ganger merker man det med en gang. Andre ganger dukker det opp midt i en samtale, som et lite uventet rom der alt får være som det er. Ikke fordi noen prøver. Det bare skjer.
Jeg har begynt å se det i flere hverdags øyeblikk. I måten noen lytter på, i blikk som ikke haster videre. I små stille stunder der fasader ikke er nødvendige. Kanskje der det den roen vi kjenner igjen, selv når vi ikke klarer å sette ord på den?
Og så er det fint hvordan dette går begge veier. Noen mennesker gir oss en følelse av å lande. Andre ganger skjer det motsatt, at noen legger igjen noe hos oss, som om de visste at det var trygt.
Det trenger ikke være stort. Ofte er det bare et mykt “jeg forstår”, en latter som løsner noe, eller et lite øyeblikk der man føler seg møtt uten at man må forklare så mye.
Kanskje er det sånn det fungerer. At trygghet finnes i alt det udramatiske. I de små mellomrommene. I menneskene som vi møter som gir oss ro, bare fordi de er akkurat som de er.
Noen ganger legger vi til i slike havner uten å vite det. Og når vi drar videre, føles det som om noe i oss har falt litt mer på plass.
For meg betyr den røde T-en mye mer enn bare et tegn på en sti. Den står for trygghet, takknemlighet og vissheten om at jeg er på rett vei – både i terrenget og litt i livet. Den minner meg på at noen har gått her før meg, tenkt på oss som skulle komme etter, og brukt tid og krefter på å gjøre naturen tilgjengelig for alle.
Bak hver eneste røde T står det en frivillig, et menneske som bruker fritiden sin på å merke stier, bygge bruer over myrer, sette opp skilt og rydde traser, men gjør det ikke for oppmerksomheten. Men for å bidra.
Og det er ikke småtteri de får til. DNT har i dag over 23 000 kilometer med merkede sommerruter og rundt 6400 kilometer vinterruter over hele landet. Bak dette ligger nær 800 000 frivillige dugnadstimer – hvert eneste år. Hatten av for dere sier jeg.
I DNT beskrives frivilligheten som “ryggraden” i hele organisasjonen, og det er lett å forstå hvorfor. For det er faktisk takket være dem at vi kan gå trygt, finne frem og få de opplevelsene som gjør Norge til et av verdens mest tilgjengelige frilufts land.
I Rogaland alene holder STF hundrevis av kilometer med stier i orden, og mange kjenner nok igjen dugnadsgjengen med røde malingsspann. De gjør en fantastisk jobb.
Jeg husker en gang jeg gikk meg litt bort i fjellheimen, ikke dramatisk, men nok til at jeg ble usikker. Lettelsen når den kjente Tèn plutselig opp er ubeskrivelig. Det var nesten som et lite vink fra noen som ville meg vel.
Så dette er en takk.
Takk til alle dere som maler, rydder, måker eller setter opp skilt. Til dere som gjør stien trygg og turer mulig for alle oss som benytter oss av naturen som dere har lagt tilrette for oss. Hva skulle vi gjort uten dere?
Det er ikke en hemmelighet at jeg elsker is. Is er sundt året rundt er mitt motto. Enig?
Den siste tiden, la oss kalle det et år eller litt over har jeg testet ut en bestemt type is. Det er denne Pin-up varianten med banansmak. Og hvordan jeg ender og vender på det så blir jeg ikke lei. Den passer utmerket til alt synes jeg, og til alle døgnets tider og sinnsstemninger. Altså morgen, lunsj tider, ettermiddag dag og natt. Det har heller ikke betydning på formen. Er du trett, sliten, sur, lei deg, glad og energisk, så er ingenting et hinder. Så denne anbefaler jeg virkelig.
I sommer kom også en annen favoritt susende. Det var Split med mango trekk. Hele sommer har jeg testet denne også, og den har samme egenskap. En blir ikke lei.
I går hadde jeg et innlegg fra min etterlengtede tur til Hatten i Ryfylke. Du kan lese det HER. Jeg må si, en fantastisk tur som anbefales.
Du vet når du er så fornøyd med turen, litt i din egen boble og det som gjenstår er å sette seg i bilen og kjøre hjem. Ved ankomst så vi at vi måtte betale på parkerings automaten før vi kjørte hjem. Dermed var det første målet vårt, automaten. Vi sjekket den og peilet oss inn på registreringsnummeret på bilen. Den ene tastet og den andre leste. Er nok som damer flest som ikke husker nummeret i hodet.
80 kroner kostet det oss, og helt innafor. Travet bort til bilen, og trykket for låse opp. Ingenting skjedde, ikke med den bilen. Så oppdaget jeg det – det var feil bil. Er det mulig? Litt vel forvirret, en smule arg, og prøvde å finne en mulig løsning, men som du sikkert vet er den eneste løsningen i dette tilfelle og betale for min bil også. Ingen vei utenfor. Så det ble 80 kroner til, og denne gangen sjekket vi ekstra at det ikke hadde sneket seg inn enda en ny bil.
Vel, det var ikke den helt store kostnaden, men en ting er sikkert. Noen fikk gratis parkering, enten som de oppdaget eller at de bare trodde de var heldig med dagen. Håper det gikk noen varme tanker til oss. Vi fortjente det – synes du ikke?
Og vi? Vi fikk oss en god latter og ler enda av den lille episoden vår!
Her om dagen var jeg på en liten busstur. Vel det var nok til sentrum her i Stavanger og jeg innrømmer gjerne at bussturen var et valg på grunn av gratis buss. Når en tar buss slipper en bompenger og parkeringsavgift når en gjester byen. Penger spart, ikke sant?
Men på turen gikk tankene til denne gratis bussturen. Burde jeg betalt likevel? Rett og slett for å ikke være med på å tømme denne kassen på ca. 200 millioner som kommunen har satt av til dette prosjektet. Er denne gratis bussturen virkelig beregnet for meg selv om jeg bor i Stavanger Kommune?
Det er greit at likt er likt og alle skal få, men burde alle benytte seg av dette?
Tankene mine gikk også tilbake til en tidligere kollega som i sin tid irettesatte kammeraten som hadde klart å kapret seg billige flybilletter til en ferie destinasjon. Han fikk i klar tale at disse burde han ikke kjøpt, siden i hans posisjon burde han være en av dem som kjøpte billettene til full pris. Det hadde resultert i at andre som ikke var så godt stilt som han også kunne komme seg på tur. Fin tanke.
Vi er jo litt egoistiske når det kommer til slike ting, meg inkludert som du ser over her.
Noen reiser gratis med buss, andre kaprer billige flybilletter og andre flytter til Sveits – men burde vi?
Nå går det raskt mot jul, og jeg må innrømme at innspurten alltid er litt i høygir og i tanker. Ikke alle presanger er enda i boks, men jeg klarer forhåpentligvis å få de i havn nå de siste dagene. Jeg lever vel litt på prinsippet “Det blir jo jul lel”. Eller som mange vil si at jeg er en evig optimist.
Jeg kom over noen vise ord her om dagen, og synes det kan være til ettertanke de siste dagene i året. Jeg deler dem med dere og håper at de kan komme til nytte, og at dere som meg stopper litt opp og reflekterer.
Det er aldri den jeg ER som holder meg tilbake. Det er den jeg tror jeg IKKE er.
Ha en fantastisk 4. søndag i advent, senk skuldrene og kos dere. Husk – “det blir jo jul lel”.
