Satt her og leste om det nye IKEA-varehuset som skal bygges på Forus. Ikke bare størrelsen eller plasseringen men kravene.

1099 sykkelparkeringer og 183 bilplasser.

Og først tenkte jeg som mange andre. Dette kan da neppe henge helt på greip.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men så er det jo ikke tilfeldig heller.

For dette er ikke noe IKEA har funnet på selv. Det er planverk, byvekstavtale, nullvekstmål. Altså ganske gjennomtenkt system for hvordan vi ønsker at folk skal bevege seg fremover.

Og det gir jo egentlig mening.

Forus har blitt godt tilrettelagt med bred sykkelvei med eget felt begge veier. Nesten som en liten motorvei for sykkel. Så alt ligger til rette. Det er bare en liten detalj. IKEA.

For IKEA er ikke bare innom, det er del for del.

Kan det være det som er tanken? At folk skal i perioder ofte innom for å få med alt hjem?

Mandag – en skuff.

Onsdag – en skapdør.

Fredag – kanskje en madrass hvis vinden tilsier det?

En måned senere har vi kanskje nytt kjøkken eller nytt skap.

Og på en måned har du kanskje vært på IKEA 12 ganger. Ja tenk deg det. Tolv.

Tolv runder gjennom systemet, tolv ganger du “bare skal ha en ting”, og tolv ganger kommer du ut med litt ekstra som kanskje passer godt i en lomme eller noe.

Og ikke minst har du fått med deg tolv runder med kjøttboller, kanskje tolv is og kanskje noe ekstra fordi…. ja du fortjener det.

Kan det være også noe annet enn transport politikk? En forretningsmodell for eksempel?

For du sykler ikke til IKEA bare en gang. Du sykler tilbake, igjen og igjen.

Kanskje blir også biltilhengere byttet ut med sykkelvogn? Du kjøper for eksempel kjøkken og vi legger ved en gratis sykkelvogn til gratis utleie en måned. Lykke til hjem.

Så har vi HMS oppi alt dette. For nå ser jeg det for meg. Ettermiddagsrushet på Forus. Hvitsnippene i god flyt. Litt trening etter jobb. Puls og mestring. Og så midt i sykkelfeltet kommer en som balanserer to pax dører i sidevind, en annen med en madrass som fungerer mer som seil enn transportmiddel, og en tredje som plutselig får veldig god fart nedover… fordi han ikke helt har kontroll.

Her snakker vi om nye dimensjoner av risikoanalyse. Plutselig blir ikke dette bare transport, men ekstremsport.

På papiret gir det mening. Mindre bil, mer sykkel og bedre flyt.

Men i praksis må vi huske på at dette er fortsatt oss. Ja vi som parkerer nærmest inngangen, vi som kjøper mer enn vi hadde tenkt og vi som i grunnen står der med en plan som ikke helt matcher virkeligheten.

Tanken er kanskje ikke så dum på papiret, helt til du står der med Pax-garderoben i sidevinden på Forus. Da blir det plutselig noe helt annet.

Jeg vet at det er satt hårete bærekraftsmål, og vi ligger jo gjerne litt foran her i Stavanger

Litt mer bevegelse, litt mindre bil og litt mer balansekunst. Men igjen – på IKEA?

Det nye IKEA-varehuset som planlegges på Forus må følge planverk og byvekstavtale. Dette innebærer blant annet krav om rundt 1099 sykkelparkeringsplasser og maksimalt 183 bilplasser, for å støtte målet om nullvekst i persontrafikken.

Det er rart med det. På noen arenaer i livet får førsteinntrykket nesten bestemme hele fortsettelsen. Jobbintervju, første date, nye mennesker. Et rom, noen minutter, og vi forsøker å vise vårt beste samtidig som vi prøver å lese den og de andre. Litt som to mennesker som står pent kledd på hver sin side av virkeligheten og håper den andre ser det “riktige”

For ja, førsteinntrykket kan være nyttige og intuisjon er ekte. Men de kan også være uferdige. For hvem er egentlig seg selv i et jobbintervju? Eller på en første date? Vi skjerper oss, retter ryggen, smiler litt ekstra og holder igjen det rare, det sårbare, det ekte. Ikke fordi vi vil lure noen, men fordi vi vil bli likt og valgt.

Og noen ganger er det nesten som om livet forventer at vi tar på riktig maske til riktig tid. Den profesjonelle, den rolige, den morsomme, den sterke. Ikke for mye, ikke for lite men akkurat passe. Og innerst inne vet vi hvor vanskelig det egentlig er, for vi er jo ikke en ting. Vi er mange lag, mange sider og mange stemninger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har selv gått inn i rom hvor jeg måtte være “riktig” på minutter. Og først senere, når skuldrene sank og ordene ble færre, kom det ekte frem. Det som ikke kan prestere, bare være.

Det kan være da vi oppdager at mennesker kan overraske oss, noen ganger vakkert andre ganger ærlig.

For hvor mange feilansettelser skjer fordi noen var flinke til å prestere i en time? Hvor mange relasjoner starter på glansbildet og ikke på hverdagen? Og hvor mange ganger blir vi overrasket når masken faller… selv om masken egentlig bare var et forsøk på å være god nok?

Jeg tror ikke vi lever i en falsk verden men i en verden som gir førsteinntrykket litt for mye makt. Det trygge og det riktige. Samtidig som det ekte ofte trenger mer tid før det får plass.

Noen mennesker åpner seg sakte. Noen virker sterke, men bærer for mye. Noen virker harde, men er myke. Og noen virker perfekte… helt til livet begynner.

Kanskje førsteinntrykket ikke er feil men bare er første side i en bok som alltid er mer kompleks enn vi tror.

Og kanskje vi alle, bak masker og store forventninger, egentlig bare stiller det samme stille spørsmålet:

Når masken faller…. liker du meg da?

I går var jeg på en flott tur til Uburhedlaren i Oltedal. Ja den er på Fjelltopp jakten, og absolutt verdt å besøke. Det er noe eget når en får litt historie og tur på samme tiden synes jeg.

Oltedal ligger  i Gjesdal Kommune i Rogaland. Det bor omlag 1000 innbyggere her og bygda ligger litt over en mil fra Ålgård. Navnet kommer fra fuglenamnet alpt eller elpt som betydde svane siden de overvintret nederst i dalen.

Turen tar omlag en time tur/retur og en starter på en fin grusvei før en entrer terrenget eller ur området. Her går det noen stier eller tråkk, men det er enkelt å finne den rette. Ved noen plasser er det plassert ut tre stiger så en lett kommer seg opp. Turen er merket som enkel og ligger 94m. o.h.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg legger ved noen bilder og håper du liker de.

Selve steinen og hulen:

Uburhedlaren ligger i det store urområdet på sørsiden av Oltedal. Denne helleren har oppstått ved at en svær stein har lagt seg oppå deler av ura. Steinen er ca. 30 meter lang og har en bredde på omlag 13 meter. Tykkelsen er 7-8 meter. Rommet under steinen har et areal på ca. 150 kvadrat med en varierende takhøyde. Navnet kommer trolig fra ordet utburd, det vil si et sted hvor man satte ut uønskede eller vanskapte barn. Om den har blitt benyttet til dette vites ikke.

Helleren var lite kjent for de fleste i dalen inntil den ble tilholdssted for flykninger under angrepet på Norge i 1940. Store deler av militære styrker ble lagt til Oltedal og Oltedal ble dermed et angrepsmål for tyskerne. Da man ventet på hovedangrepet, ble befolkningen oppfordret til å komme seg i sikkerhet. Mange flyktet over fjellet eller over fjorden, men en god del ble igjen og baserte seg blant annet på å ligge i telt ute i skogen. Dette var både kaldt og utrygt, så kjentfolk foreslo å søke opp i Uburhedlaren. På det meste var det 80 personer som hadde tilholdt her og det over tre dager.

Siden har det vært et populært utfartssted.

Starten av løypen. Her går man på sti som tar deg oppover, men ikke de store stigningene.

Hvordan kommer du deg hit og hvor parkerer du?

Fra Ålgård, sving av E39 med skilt opp til Sirdal og Oltedal. Følg veien opp til Oltedal,
sving til høyre inn ved Lafthuset, det er i tillegg skiltet med severdighetskilt langs Oltedalsveien 45.
Parallelt med Lafthuset holder du høyre og idrettsanlegget passeres på venstre side. Ta av til venstre
ved andre gate ned mot elva, like over er det tilrettelagt med parkeringsplass.

Denne gangbrua tar deg inn på urområdet:

Og så kommer Uburhedlaren til syne:

Bilde tatt inne:

Så er du i området og ønsker deg en liten tur, er dette absolutt en tur jeg kan anbefale.