Sitter her med kaffekoppen og tankene flyr.

Media bildet flyr også som det gjør nå til dags. Og så måtte jeg kjenne etter. Har jeg en god eller dårlig dag? For vi er jo flinke til å kjenne etter på akkurat dette. Det skal ikke så mye til før en går fra topp til bunn og omvendt. Et ord, et blikk noe surmumling, eller som vi fint sier står opp med feil fot. Glemte nesten at en dårlig hårdag også kan føres inn i rekken på en dårlig dag og nesten nasjonal krise i eget hode.

Små ting i det store bilde, men store for oss.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her i Stavanger trenger det ikke mer enn litt sidevind over Bybrua før vi omtaler det som krevende forhold. Vi er robuste, men vi liker også å registrere at det blåser.

Så tilbake til media bildet hvor jeg tipper mange har dårlige dager nå for tiden. Noen går på jobb med vissheten om at dagens agenda kan inkludere internasjonale medier, juridiske presiseringer og formuleringer som skal tåle både historikere og kommentarfeltets selvutnevnte kriseeksperter. Der holder det ikke å si “det var uheldig”. Der må man si det på en måte som både er verdig, ansvarlig og så presis at selv et komma kan bli analysert.

Tenk å skrive setninger som skal beskytte en institusjon som er eldre enn de fleste bygningene i sentrum, mens halve befolkningen sitter klar til å mene noe før du i det hele tatt har trykket lagre. Og så sitter vi her og kjenner pulsen stige fordi noen ikke svarte oss med et smilefjes?

Vi gjør våre små feil til eksistensielle spørsmål. Vi tror et avslag betyr at systemet er imot oss, og vi tenker at en skjev dag sier noe grunnleggende om hvem vi er.

Mens et annet sted sitter neon og prøver å formulere en pressemelding som helst ikke skal bli pensum i fremtidige lærebøker om krisehåndtering.

Så neste gang jeg kjenner at dagen butter, at vinden tar tak i jakken og at alt føles litt større enn det egentlig er, skal jeg minne meg selv på at jeg ikke har ansvar for monarkiets omdømme. Jeg trenger ikke forsvare flere hundre år gammel institusjon mot egne familiemedlemmer.

Jeg skal bare håndtere mitt eget lille liv i en by der det største dramaet ofte er innen rekkevidde, og ikke minst glemt på et blunk.

Og hvis jeg en dag skulle få tilbud om å bli PR-ansvarlig for Kongehuset. Hva svarer jeg da?

Da håper jeg virkelig jeg har vett nok til å si nei.

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg har fått med elbil. Foruten at jeg synes det er dyrt med lading og litt stress med rekkevidde nå på vinteren, og at jeg ikke er helt imponert enda, måtte jeg faktisk ned i et lite dypdykk for å forstå hva jeg egentlig har anskaffet meg. Ja jeg har pålagt meg selv til nå stress, uforutsette utgifter og en ekstra tidstyv. Dette er jo selvfølgelig knyttet til ladingen.

Selve bilen er kul den. Behagelig, stillegående og ikke minst funksjoner for det meste. Den lurer til og med på om jeg holder på å sovne, og anbefaler kaffe. Det er ikke måte på. Den hjelper meg også å holde meg på veien for hvis den føler jeg holder på å vingle litt mot kanten eller midten korrigerer den og jeg føler jeg mister styringen for en liten stund. Smått ubehag kan du si men jeg blir nok vant med det og etter hvert.

Men hvor miljøbevisst er det egentlig med el bil? Har jeg blitt lurt der også lurte jeg på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så jeg begynte å lese, grave og forstå. Egentlig noe  som jeg skulle gjort før jeg anskaffet meg bilen, ikke etter…. men sånn er det jo ofte i livet. Vi kjenner først etter når valget allerede er tatt.

Det mange ikke snakker høyt om, er at en elbil ikke starter livet sitt som ren eller grønn om du vil. Den kommer ikke trillende ut i verden med grønn glorie. Batteriet krever metaller som litium, kobolt og nikkel, hentet opp gjennom gruvedrift som både krever energi og setter spor. Faktisk starter mange elbiler livet sitt med et høyere klima fottrykk enn en bensin eller diesel bil.

Så ja, min stille, snille og kule bil startet litt skittent.

Men historien stopper ikke der.

Når kilometerne begynner å rulle, skjer det noe. En diesel eller bensinbil slipper ut litt og litt hele tiden på hver tur, hver dag år etter år. Elbilen? Den slipper ikke ut noe fra eksosrøret. Og i et land som vårt, med stort sett ren strøm, blir utslippet i bruk lavt. Det antas at en el bil må kjøres ca. 60 000 – 120 000 før den blir mer miljøvennlig enn en bensin- eller dieselbil. Det kommer an på strømmen en lader med, batteri størrelse og hvor lenge en har bilen.

Et sted etter mange nok mil har elbilen betalt ned miljø gjelden fra produksjonen. Etter det begynner den faktisk å ligge bedre an totalt.

Så var det batteriet da. Den evige syndebukken. Mange tror det er slutten på miljøregnskapet, men sannheten er at batterier ofte lever lenger enn bilen og kan brukes videre til energiladning, samtidig som mye av materialene kan gjenvinnes. Ikke perfekt men mye bedre enn før. Og her går også utviklingen raskt.

Kontrasten er enkel for det som en forbrenningsmotor har sluppet ut kan ikke tas tilbake.

Når bilene en dag er ferdig kan begge typer resirkuleres ganske godt. Men forskjellen ligger i livet de har levd. En diesel- eller bensinbil har brukt livet på å slippe ut. En el bil har brukt livet på å redusere.

Så om valget mitt er riktig er litt uviss å si enda, men jeg tror ikke det finnes perfekte valg på nettopp dette. Men jeg tror jeg har tatt et mer bevisst et. Men en smart bil har jeg fått, som får med seg det meste når vi er på veien.

Jeg har skrevet om vinterbading før. Kulden, mestringen, den rare roen som kommer etterpå.

Men i går var det annerledes.

Snø, hvit stillhet og nakne vintertrær. Og et hav som ikke akkurat inviterte men mer utfordret.

Jeg gikk ikke alene, med meg hadde jeg ei venninne som tilsynelatende tåler absolutt alt. Rolig, kontrollert, som om kroppen hennes og kulden har en slags gammel avtale. Hun svømmer, og bare ikke litt heller. 40+ svømmetak. Ja i dette vannet eller sjøen.

Jeg? Noen få.

Da jeg gikk ned stigen og vannet traff kroppen, forsvant nesten pusten. Ikke bare “kaldt”. Men mer som et lite sjokk og kroppen reagerte før hodet klarte å tenke.

“Pust, Sølvi. Få kontroll på pusten. Det er viktig.” fikk jeg beskjed om fra hun erfarne.

Og det er akkurat det. Først kaos. Så pust. Så…. ro.

Ikke komfort, men en slags aksept. Kroppen slutter å kjempe imot. Vannet er fortsatt iskaldt, men det er ikke lenger en fiende.

Et øyeblikk der ute kjente jeg faktisk at jeg nesten slappet av. Midt i kulden og midt i det ukjente.

Så var jeg raskt oppe igjen. Realistisk må man være synes jeg.

Jeg har aldri vært noen badenymfe. Ikke hun som elsker kaldt vann eller hun som svømmer lengst. Men jeg merker at jeg gjør dette av en grunn.

Jeg utfordrer meg selv, går litt utenfor det trygge og kjenner jeg lever.

Det handler ikke om å være tøffest, eller antall svømmetak for meg eller om å tåle mest.

Det handler om det lille møte med meg selv, når kroppen sier “nei”, men noe i meg sier “prøv likevel”.

Når pusten kommer tilbake og en står der etterpå, kald, litt skjelven men merkelig rolig.

Kan det være derfor jeg gjør det?

Ikke fordi jeg elsker kulden, men jeg liker den jeg er når jeg tør litt mer enn jeg trodde jeg kunne.

Ja tenkt deg. Tutta har fått seg el- bil og jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. På den kaldeste måneden her i Stavanger land og egentlig med en helt grei rekkevidde – når det er Stavanger vær. Men nå?

Må si at jeg er fornøyd med den lille hvite kula jeg har fått hvis en ser bort fra det med lading. For det er her mitt dilemma kommer inn. Rekkevidde og at jeg enda ikke har fått installert hjemmelader. Venner og familie stiller gjerne opp med både lading og kaffekopper, men innimellom må jeg innom en lade stasjon. Og hvor står de jeg velger? Jo på kjøpesenter. Og det kan bli dyrt har jeg funnet ut.

Her i uken måtte jeg få litt påfyll før en topptur. Svingte innom Kvadrat og mens bilen ladet opp fikk jeg meg en runde. Og vips, der forsvant omlag 600 kroner. Må sies bilen ble fulladet og jeg fikk en jakke på kjøpet. Ikke helt planlagt, men det er en fin jakke og til hele 70% rabatt. Men trengte jeg den – NEI.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så jeg har konkludert, at det å få hjemmelader må skje ganske så fort ellers renner pengene mine ut. Og det tar jo tid også å vimse rundt på kjøpesenter i tide og utide.

Så til nå må jeg si at jeg ikke er veldig imponert – jeg sverger enda til bensin eller diesel biler som fylles opp på mindre enn fem minutter men jeg kan jo endre mening. Det er lov.

Jeg gikk en tur i dag og skogen var hard men likevel glødet bakken grønn. Mose over stein og jord, badet i sol. Det grønne glitret og jeg kom til å tenke litt på tiden vi lever i og tiden vi nå er på vei inn i.

Vi snakker jo ofte om prisen på gult gull som varierer, og som skal være veldig lønnsomt, samt det sorte gullet som Stavanger er så kjent for at renner i gatene her som det sies.

Oljen har bygget landet, finansiert velferden og skapt trygghet for oss. Det er ikke bare historie for det er fortsatt ryggraden i norsk økonomi.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men det grønne jeg gikk på i dag…. når blir det mer enn bare skjønt?

Eller når blir grønt  også betegnet som gull?

For det grønne skiftet er ikke lenger bare ord. Det er penger, store penger. I dag investeres det milliarder i havvind, hydrogen, karbonfangst,  batteriteknologi og grønn industri. Norge bygger nye verdikjeder og bedrifter prises på bærekraft. Kapital flyttes og risiko vurderes på nytt.

Likevel så tjener Norge fortsatt langt mer på olje og gass enn på det grønne, ja i skrivende stund. Det sorte gullet gir enorme inntekter, hvert eneste år. Det grønne bygger fortsatt, utforsker og lærer. Investerer mer enn det høster.

Men spørsmålet er ikke bare hva som lønner seg i dag, men hva som vil bære oss videre.

Kan grønt en dag overta inntektsstrømmen oljen har gitt oss? Kanskje, men ikke uten kostnad eller valg.

For hva skjer når vi flytter kapital, arbeidsplasser og makt fra det gamle til det nye? Hva mister vi på veien? Tempo? Trygghet? Kontroll? Eller bare vaner?

Og enda viktigere er hvis grønt blir like lønnsomt som sort gull.. klarer vi da å gjøre det annerledes?

For natur jobber sakte. Ta for eksempel mose som vokser uten krav til avkastning. Den bare bygger lag på lag, stille og tålmodig. Markedet vil ha fart, uttak og resultat.

Så jeg lurer jo også på om vi klarer å tjene på naturen uten å presse den slik vi har gjort før?

Jeg har et veldig uskyldig uttrykk jeg bruker altfor ofte: “Jeg skulle bare hjelpe litt”.

Det begynner gjerne med noe helt enkelt. Noen har laget en middag, jeg smaker, og før noen rekker å si “det er ferdig”, har jeg allerede tenkt at den trenger gjerne litt mer  krydder eller noe. Plutselig står jeg der og hjelper så mye at kokken bare… trekker seg unna.

Eller når noen har ryddet. Veldig fint, bare ikke helt riktig. Så jeg flytter en ting, og en til, og en ting. Vips så er det plutselig mitt system.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Eller når noen forteller en historie. En helt grei historie, men den mangler jo bare litt. Så jeg skyter inn et par detaljer, strammer opp, gjør den bedre… Synes jeg.

Fellesnevneren er at jeg tar over.

Problemet er bare det at jeg har lagt merke en ting og det er at når jeg tar over, forsvinner ofte den andre.

De blir stillere, litt mindre engasjert og litt mindre med.

Og noen ganger hvis det er mer den temperamentsfulle typen så går de heller til full motstand. Sabotasjemodus om du kan kalle det det. Barn for eksempel er veldig tydelige på dette. De kan rive ned et helt Lego-mesterverk bare for å markere at dette var mitt.

For det handler jo ikke om resultatet. Det handler om eierskap, om følelsen av at dette er jeg som lager og at dette er mitt prosjekt. Mitt rot, min middag og min rare løsning.

Så nå øver jeg meg på en ny øvelse:

Å la være, la være å fikse, la være å optimalisere og la være å gjøre ting litt bedre.

Men veldig mye mer levende.

For alt trenger ikke være perfekt, noe holder bare at det får være noens.

Det finnes eksamener i livet man ikke melder seg opp til, de bare kommer. Gjerne når man minst er klar for dem. Som for eksempel det å sitte i passasjersetet mens barnet ditt øvelseskjører. Har du prøvd det?

Poden holder på å ta lappen, og det medfører selvfølgelig at jeg som er mamma må være med og øvelseskjøre litt. For meg var det en skikkelig prøvelse og jeg må innrømme at jeg ikke var så flink i starten.

Du skjønner istedenfor å sitte fint og pyntelig på siden, være tålmodig og veldig rund i kantene fikk jeg et snev av en angst over meg. Jeg så ting komme som ikke helt var tilfelle. Når dette kom over meg, som var temmelig ofte så kunne jeg plutselig gjerne dukke under dashbord, hyle “oi” etterfulgt av å skjule hele ansiktet, bremse kraftig med føttene slik at det nesten gikk hull i gulvet samt andre lignende ting som rett og slett ikke hører hjemme i en bil, spesielt ikke med en uerfaren sjåfør.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kom også til å tenke på min mor. Hun har vært litt flinkere enn meg der. Når vi kjørte i starten satt hun alltid med en hånd på håndbrekket, en på døren og vesken strategisk plassert i fanget. Ja i tilfelle hun måtte hoppe ut. Men uten en lyd, så der var hun god.

Må nå etter masse øvelse klarer jeg faktisk å sitte nesten musestille. Jeg har mine øyeblikk, men det er nærmest små rykk som gjerne bremse svakt, ta et ekstra tak i døren og ting som er temmelig diskre og som ikke utøver noe spesielt fare.

Dermed kan jeg si med stolthet at jeg nå har bestått.

Øvelse gjør mester.

Jeg har hørt om det, sett det i media, men jeg har aldri før sett Nordlyset , helt til i går. I min egen stue, eller på terrassen.

Ikke de beste bildene, men det er der.

Var det ikke fint?

Nordlys er egentlig når sotpartikler treffer atmosfæren som betyr at solen sender hele tiden ut bittesmå, usynlige, elektrisk ladde partikler. De fyker gjennom verdensrommet i enorm fart. Når noen av dem når jorden, blir de fanget av jordas magnetfelt og styrer mot nordområdene.

Der krasjer de – helt bokstavelig – inn i luften over oss. I det sammenstøtet begynner lufta å lyse.

Så nordlys er egentlig ikke lys som er der eller tennes. Men luft som lyser fordi den blir truffet av energi fra sola.

    Det er stille der valgene bor.

Ikke scenelys

Ikke applaus

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bare et øyeblikik

og en retning

Ingen teller poeng.

Ingen klapper

Ingen deler det videre

Likevel veier det

Du kan bøye sannheten

så ingen merker det.

Du kan gå forbi

uten å stoppe 

Du kan ta litt mer

enn du trenger.

Eller du kan la være.

Ingen skriver det ned.

Ingen gir deg kred.

Men noe i deg 

vet.

For du bygges ikke

av det som vises.

Du bygges

av det som gjentas 

i det stille.

Og en dag

er det nettopp disse 

usette valgene

som står igjen

og kaller seg

deg.

Jeg har fulgt litt med i debatten om AI og hvordan den kommer til å påvirke markedsføringsfaget. Hvem som gjør hva , og hvem som plutselig ikke trengs lenger. Det er mye temperatur, litt mistenksomhet, litt forsvar og litt “dette kommer aldri til å funke” blandet med “nå er alt forandret for alltid”.

Og så sitter jeg her og tenker at det kanskje ikke er selve teknologien som er det mest interessante her, men uroen.

For det er rart hvordan vi mennesker ofte blir mest høylytte når noe begynner å rokke ved plassen vår. Noen er redde for å miste status, andre for jobben sin. Mens andre er redde for å oppdage at det de har gjort lenge, kanskje ikke var fullt så unikt som de trodde.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi er i ferd med å automatisere alt som er enkelt, repeterbart og trygt. Det er jo egentlig helt logisk og det har vi alltid gjort. Forskjellen er tempoet og omfanget.

For det som ryker først er nettopp det mange startet med før. De enkle oppgavene, produksjonen, juniorjobbene som ikke var glamorøse men som var en inngang.

Før kunne man lære ved å gjøre, nå må man ofte kunne før man får lov til å gjøre.

For hvis vi fjerner det nederste trinnet på stigen, hvor skal folk da begynne å klatre?

Det snakkes mye om at vi trenger flere flinke folk med kompetanse og med omstillingsevne. Samtidig bygger vi et system der du helst skal være ferdig utviklet før du i det hele tatt får slippe til.

Kanskje er den største risikoen at vi sakte, men ganske effektivt bygger et arbeidsliv der du må være god før du får lov til å bli god.

Dette synes jeg er en mye større og mer alvorlig omstillingen enn om en AI kan skrive en helt grei tekst eller takle enkel SoMe annonsering.