Jeg må ærlig innrømme at jeg som flere andre har hengt meg på trenden og kjøpt betakaroten for å få en fin brunfarge som holder lenger. Om det har virket vet jeg ikke.
Her om dagen kom jeg over en interessant artikkel som omhandlet om betakaroten virkelig gjør deg brunere. Denne artikkelen åpnet øynene mine.
Du skjønner at Betakaroten er et gult fargestoff som ved høyt nok inntak lagres, blant annet i huden og farger den guloransje. Det kan ligne på solbrun hud, men har ingenting å gjøre med det.
Tross farge blir en ikke mindre solbrent av å bruke denne, men rødheten kan muligens bli kamuflert av fargen en har.
Betakaroten er et stoff som hører til i gruppen karotenoider som omdannes til vitamin A i kroppen vår. Vi finner fargestoffet i en rekke frukter og grønnsaker som gulrot, brokkoli, spinat, papaya, tomater, grønnkål, erter, paprika og søtpotet.
I en vanlig gulrot er det ca. 4,2 mg betakaroten, det samme som finnes i enkelte kosttilskudd. Så konklusjonen er at en kan spise en gulrot eller to til dagen og få i seg det samme som en får fra kosttilskuddet.
Så om kosttilskuddet har en virkning kommer vel an på hva en ønsker å oppnå. Jeg kommer nok til å holde meg til gulrøtter tror jeg.
Normalt vil jeg beskrive meg som en person som er åpen og aksepterer personer akkurat slik de er. Jeg pleier å synes det er interessant og lærerikt at vi alle er forskjellige, og at forskjellige vinklinger på en oppgave eller sak er spennende.
Her om dagen leste jeg et innlegg fra Linked hvor en bedrift fra Stavanger regionen hadde ansatt flere personer med Asperger, med stort hell. Ikke det at de hadde vært på leit etter disse personene, men de hadde stilt til intervju som alle andre og fått jobbene. Sjekk gjerne ut artikkelen HER.
Fantastisk at noen klarer å se litt uti fra boksen, og se styrker istedenfor hindringer. Ikke avskrive personer på grunn av de er litt annerledes og ikke tenker helt likt som deg.
Jeg har gått og tenkt på denne artikkelen noen dager, og må nok innrømme at jeg hadde nok hatt samme tanker som de fleste av oss, tross om de hadde vært de best egnet til jobben. Grunnen er nok litt fordommer men mest av alt uvitenhet. Å ikke vite eller å ikke kjenne til kan være ganske så skremmende, og dermed er det best og ikke ta sjansen. Er det ikke litt slik vi tenker?
I artikkelen står det skrevet at ja de trenger en annen oppfølging, men gjør ikke du og jeg det også? Vi er jo også forskjellige, og “trigges” av ulike ting?
Så dette er bra. Hatten av for dere som ikke blir skremt av “det ukjente”, men ser at mangfold kan være en styrke.
