Jeg liker egentlig ikke alt som må planlegges i hjel. Noen av de beste tingene i livet har en tendens til å skje litt mer … plutselig. Som for eksempel det å gifte seg.
Visste du at du faktisk kan gifte deg på Valentines Day, helt uten å planlegge et helt bryllup i et helt år? Ikke i Las Vegas men i Stavanger?
Den 14. februar kan du rett og slett droppe inn i Stavanger Domkirke (eller Revheim kirke) og gifte deg. Ja, så enkelt. Litt som å stikke innom for en kaffe, bare med litt større konsekvenser.
Opplegget er faktisk ganske nydelig i all sin enkelhet. Dere må ha papirene i orden på forhånd (Skatteetaten er fremdeles ikke helt Las Vegas i stilen), men selve seremonien tar rundt 20-30 minutter. Litt musikk, noen fine ord, et løfte, en velsignelse og så gift.
Antrekket bestemmer dere helt selv. Kjole, jeans, dress, ullgenser, joggesko, eller noe midt i mellom. Ingen dømmer, dette er kjærlighet på lavterskel.
Forskjellen på dette og Las Vegas er at her er det faktisk en kirke og en prest, ikke Elvis. Og at du må bestille 6 dager før.
Så har du og din kjære liksom ikke fått tid i hverdagskaoset men tenkt tanken, er denne dagen, Valentines dag dagen dere faktisk kan gjøre det.
Noen ganger er de beste avgjørelsene de som ikke har fått så lang betenkningstid.
Utenfor Stavanger Katedralskole i Stavanger, ved Breiavatnet står denne fine uglen og myser mot deg i all slags vær. Jeg har gått forbi den noen ganger og synes den er fin, og tror den har stått her rundt et år.
Uglen er skåret ut av en stamme fra et av de gamle bøketrærne som sto i skolegården. Da treet måtte felles valgte de å gjøre det om til noe nytt istedenfor å fjerne den helt. Treskulptør Oliver Vogt formet stammen til skolens gamle symbol, uglen, og ga den nytt liv akkurat der treet hadde stått.
På sokkelen står det Schola Stavangriensis 1824. Det er skolens latinske navn og året som markerer starten på den moderne katedralskolen. En stille påminnelse om hvor lenge det har vært tenkt tanker, stilt spørsmål og lært ting akkurat her.
Jeg liker at den er i tre, ikke i bronse, ikke i stein. Noe levende som en gang var et tre er nå blitt et symbol på kunnskap. Som om stedet selv har fått lov å fortelle videre.
Så går du forbi, ta en ekstra titt. Den er veldig fin der den står.
Stavanger offentlige skole ble grunnlagt ved en kongelig resolusjon 2. oktober 1824. Kongsgård ble kjøpt som skolebygning. Det gikk fortsatt en tid før en fikk bygd om Kongsgård til formålet og fikk ansatt lærere. Den første skoledagen var 26. november 1826, som regnes som skolens fødselsdag. Det var i 1838 en overlærer og to adjunkter.
Det tidligere murte byggerhuset langs Breiavatnet ble brukt til stall, men ble revet og oppført som skolebygning i 1852. Det ble tatt i bruk året etter. Den er senere utvidet i 1877 og 1905. Skolens «turnlokale» ble bygget i 1861. I 1868 fikk skolen sitt bibliotek. I 1869 ble examen artium med real- og latinlinje samt middelskoleeksamen innført. I 1936 fikk skolen navnet Stavanger katedralskole.
De to første kvinnelige elevene tok examen artium i 1905.
Skolen er med sin lange tradisjon en viktig institusjon i Stavanger. Som skolens staselig hovedrom regnes Riddersalen. Her hang tidligere en oversikt over hvilke konger som hadde besøkt Kongsgård. Denne er nå flyttet inn på rektors kontor.
Mange av skolens lærere, lektorer og rektorer har vært framtredende personligheter i Stavanger
I 1940-1945 ble Kongsgård brukt av tyskerne. Den ble brukt som kvarter for den tyske Seekommandant. Undervisningen ble flyttet til Stavanger Museum og i Klubben.
En brann 1. påskedag 1942 ødela store deler av bygningen. Tyskerne ville i starten ikke slippe til brannvesenet for å slukke brannen. Det gjorde at omfanget av brannen ble vesentlig større enn det den burde ha blitt. Hele loftsetasjen ble ødelagt.
Kongsgård ble tatt i bruk igjen som skole etter krigen. Fra 1968 var skolen forsøksgymnas. . I 1969 ble den et rent gymnas. I 1974 var jentene for første gang i flertall blant avgangselevene.
Den siste store oppgraderingen av skolen var ombygging i perioden 2000-2005, med tilhørende arkeologiske utgravninger av kjelleren. Der har en nå fått innredet tidsriktige rom («Middelalderkjelleren») for bruk av blant annet data.
Ved restaureringen ble rominndelingen i første etasje endret noe. I det gamle kjøkkenet ble bjelkelaget beholdt. Klasserommet Marius ble forsøkt rekonstruert til et klasserom fra omkring 1875-1900
En dag før jul var jeg tilfeldigvis i byen, ja det var nok noen julegaver som jeg måtte fikse. Dørene til kirken sto åpen og siden jeg ikke har vært her etter oppussingen, måtte jeg jo bare ta turen innom. Jeg tok meg god tid, følte, studerte og fikk den gode stemningen en får i kirker.
Kirken er som jeg nevnte blitt oppusset i anledning 900-års jubileet i 2025, og det merkes både inni og utenpå. Ikke som noe prangende moderne men som en forsiktig tilbakeføring.
Det som jeg har bemerket meg mest, er mer det du ikke ser. Det er gravene under kirken som jeg har fått fortalt ligger der enda. Tidligere ble mennesker gravlagt etter status. De med høyest rang lå nærmest kirkerommet, tettest på alteret. Jo lenger unna, jo lavere status. Et bilde på hvordan samfunnet var bygget opp: makt, posisjon og verdi, målt i meter.
Det er noe nakent ved det, samtidig ærlig. I dag snakker vi om likhet og likeverd, men under føttene våre ligger et kart over hvordan menneskeliv faktisk ble rangert. Det gjør noe med perspektivet når man står der, midt i rommet, og vet at historien ikke bare er veggene, men også under deg.
Jeg legger ved noen bilder og håper du liker de.
Stavanger Domkirke regnes som Norges best bevarte middelalder katedral og ble påbegynt tidlig på 1100 tallet, tror de. Byggingen er nært knyttet til opprettelsen av Stavanger som bispesete rundt år 1125, og kirken ble reist i stein på en tid da det meste ellers var bygget i tre.
Domkirken er viet til den engelske helgenen St. Svithun, og bærer tydelige spor av både romansk og gotisk arkitektur. De eldste delene er tunge og massive, mens senere ombygginger, særlig etter bybrannen i 1272 ga kirken høyere vinduer og et lettere uttrykk.
Gjennom nesten 900 år har kirken vært vitne til reformasjonen, kriger, bybranner og store samfunnsendringer. Den har vært religiøst sentrum, maktsymbol og samlingspunkt og står fortsatt midt i byen, like rolig og tilstedeværende.
I 2025 markerte domkirken sitt 900-årsjubileum, og fremstår etter omfattende restaurering som et levende vitne om kontinuitet, tro, makt og menneskeliv, lag på lag i stein.
Takk for titten. Ønsker du mer informasjon om Stavanger Domkirke eller ønsker et besøk – ta titt på siden deres HER.
I går fikk jeg en e-post fra Stavanger Kommune. En enkel påminnelse om at også julen kan gjøres litt grønnere, uten at det trenger å bli vanskeligere eller moraliserende.
Jeg har vært opptatt av miljø lenge. Ikke fordi jeg gjør alt riktig, men fordi jeg tror på at litt er mye bedre enn ingenting.
Jeg er flink til noe. Mindre flink til annet. Jeg er flink til å sortere avfall, men ikke så flink å tenke på hvor mye plast jeg bruker. Andre gjør motsatt og det er helt greit.
På søndag var jeg på julekonsert i Vardeneset Kirke med Kor På Randen og Adele Erichsen.
Adele sin stemme, trygg og nær, sammen med koret som både løftet og landet musikken. Jul i mange uttrykk, det vare – det kraftfulle og det ettertenksomme.
En rolig og fin julekonsert som fikk lov til å være akkurat som den var.
Jeg legger ved noen bilder og håper dere liker de.
Adele Erichsen er en norsk sanger med et nært og kraftfullt uttrykk. Hun har tidligere vært med i “The voice” kanskje du husker henne ?
Kor På Randen ble startet i 2000, og de synger variert repertoar. Alt fra klassiske korverk til melodier du kjenner fra populærmusikk, og de operer både på lokale konserter og større arrangementer.
Jeg sitter her med morgen kaffen min og tenker på julens mysterier. Hva skal til for at julestemningen faller inn?
Selv om jeg har kommet i en slik en modus allerede at julen er her, stemningen er her, lydene og lukten er her. Men det er inne. Når jeg da entrer døren skjer det noe. Det er ikke hvitt, snøfnugg daler ikke dovent ned og da faller noe av julestemningen vekk.
Men er det en tradisjon for meg å ha en hvit jul tenker jeg, her i Stavanger?
Egentlig ikke, men tanken og følelsen slipper liksom ikke helt taket. Mine barndomsår tilbrakte jeg ofte julen noen timer lenger nord fra Stavanger, og der følte jeg alltid det var snø på jul. Kanskje det er det som sitter igjen? Men utenom det var det hvit jul?
Her i Stavanger området har det ofte vært mer regn, milde plussgrader og vind fra sørvest enn snø som legger seg som et teppe. Så selv om jeg vet dette, eller vet bedre håper jeg, hvert eneste år.
Statistikken forteller det ganske tydelig: Stavanger har i desember rund 3-6 grader, og det regner faktisk ganske mye. Desember er faktisk en av de våteste månedene i året her.
Snø kan forekomme, men det er sjeldent at den legger seg skikkelig til jul. I vintermånedene faller det i snitt snø i desember bare noen få dager, og ofte går den over i regn. Med andre ord håper vi mot bedre vitende.
Nøyaktig “hvit jul” her, med snø på bakken julaften er ikke en årlig selvfølge. Statistikken fra lokale værdata tyder på at vi kanskje har hatt hvit jul omtrent hver fjerde jul i løpet av de siste 50 årene.
Og enda mer konkret, målingene ved Ims i Sandnes viser at det siden 1983 bare er åtte ganger det har vært snø på julaften. (7-25 cm. snø). Likevel sjekker vi værmeldingen hvert år som om meteorologene plutselig skal si: “Overraskelse! I år blir det eventyrjul”.
Med andre ord, om du er født i 1969 og har sett snø flere julaftener du kan telle, så har det bare vært heldige år, eller at du har vært en helt annen plass enn Stavanger.
Det er ikke bare i Stavanger det er grønn jul. Klimaendringer og mildere vintre gjør at sjansen for snø på julaften er generelt synkende mange steder i Norge. I Oslo har sjansen for hvit jul gått fra å være ganske vanlig for 60-70 tallet til mye mer usikker i nyere tid, og det er samme tendens i andre kystnære områder også.
Kort sagt: varmere luft betyr ofte regn fremfor snø, spesielt langs vestlandskysten. Ofte betyr det våt asfalt, julelys som speiler seg i bakken og paraplyer på julaften.
Den hvite julen i Stavanger drømmer om er faktisk mer som en amerikansk film jul en noe som regelmessig skjer her. Rundt Stavanger faller det snø i desember gjennomsnittlig bare et par dager hver måned i vintermånedene. Januar og februar er vanligvis snøsikrere enn selveste selve jula når det kommer til snø som faktisk legger seg. Og i 2010 var et av de mer minneverdige årene med hvit jul i området, og jeg tipper det vanker mange vakre julebilder fra dette året.
Så ja – en hvit jul er en flott visjon, og det er gøy å håpe på snøfnugg som daler ned. Men her på Sør-Vestlandet bør vi kanskje også være flinke til å feire regn, grønne gressplener og stormfulle kystdager som en del av vår lokale juletradisjon. Julestemning kommer like godt av lysene, maten og fellesskapet, ikke bare snøen.
Juhu, nå er jeg glad. Endelig har jeg også fått tatt en titt inne i selve klosteret på Utstein. Og det sto absolutt til forventingene. Har du vært der? Sjekk gjerne mine tidligere innlegg HER, HER og HER.
I helgen var det julemarked på denne fantastiske flotte plassen, tross regn gikk det sin gang, med masse folk og så ikke minst hadde de åpne dører til klosteret. Jeg var ikke sen å be.
Utstein Kloster har lang historie og er bygget i 1260, men det er mulig at noen bygningsdeler er eldre og kan være fra Kongsården til Harald Hårfagre fra omlag 800-tallet. Den lå også her på området.
Det har bodd mellom 20-30 munker her, i tillegg til dobbelt så mange legfolk som stod for gårdsstell, bygningsarbeid og matlaging. Klosteret eide betydelige jordeiendommer og kunne brødfø omlag 250 personer årlig.
Etter reformasjonen var klosteret ubebodd lenge, helt til Christopher Garman satte det i stand i 1750. Da ble klosteret brukt som våningshus til garden. I 1900 ble kirkens tårn og kor restaurert, og resten av anlegget i 1950-60 årene. I dag blir det benyttet som museum, kurs og konferansested, selskapslokale og til konserter. Ønsker du inderlig å bo som en munk, er det mulig også å leie rom, ja i munke standard, til en høy pris. (dette er ikke noe de går ut med – men kan bestilles på Utstein Kloster Hotel fikk jeg fortalt.)
Her står jeg i åpningen som fører til kapellet.
Her ser du Utstein Kloster hvordan det ser ut. De gamle bøketrea stammer trolig fra et hollandsk skip som i 1770 var på vei til den russiske tsar. Skipet kom fra Frankrike, og i lasterommet var det fullt av planter til tsaren. Skuta skal ha forlist ved Bokn, men lasten ble berget og auksjonert bort. En del av bøketrærne tilfalt biskopen og ble plantet ved Utstein kloster, noen på Ledaal, i Byparken og i Møllebukta. Også andre steder i byen.
Her er inngangen til Klosteret:
Og… så er vi inne.
Vårt første møte er denne “hagen” i midten. Tenker den er et fint skue når det står i blomst.
Kapellet. Her holdt de på å øve, så vi fikk høre klangen. Flott.
Og ganger, som var spennende å gå i. En visste aldri hvor en endte:
Tror jeg taler .. kanskje synger eller noe?
Maleri/bilde av hele gården:
og … lille speil på veggen der:
Tipper det har vært mye festlig lag her…
Falt litt for denne potte stolen….
Selskapslokaler som kan leies:
Og der var turen unnagjort:
Takk for meg. Endelig fikk jeg et innblikk i svunnen tid på Klosteret. Kommer gjerne igjen.
Hvordan kommer du deg dit?:
Utstein Kloster ligger på Mosterøy, en ca. 20-30 kjøretur fra Stavanger. Du kjører nordover mot Rennesøy og rett etter den første undervannstunnellen, rett over en bro svinger du til høyre inn mot Mosterøy. Herfra er det godt skiltet.
Jeg var innom Stavanger sentrum her om dagen. Sola tittet frem mellom skyene, og det var et sånt øyeblikk der byen gløder litt ekstra. Fargene langs Vågen speilet seg i vannet – og jeg stoppet opp.
Foran meg sto en benk, plassert litt høyere enn vanlig. På den var det et lite metallskilt med store ord:
“Bli med å gjøre Stavanger til en bedre by å bo i”
Først smilte jeg litt – jeg tenkte det var et kreativt og humoristisk stunt fra kommunen, de har jo vært litt slik nå den siste tiden. En høy benk, liksom. Men så leste jeg teksten: Havnivået kan stige med opptil en meter de neste hundre årene.
Da kjente jeg et lite sug i magen.
For selv om benken er laget med et glimt i øyet, ligger det en alvorlig påminnelse der. Om at klimaendringene ikke er et fremtidsscenario, men noe som allerede skjer – og som kan endre selve bybildet vårt.
Samtidig gir det også håp. For midt i denne lille installasjonen ligger en invitasjon til oss alle, til rett og slett bidra, tenke nytt, og ta del i løsningen.
Så ja Stavanger er rigget for fremtiden. Ikke bare med teknologi og vekst, men med bevissthet, humor og handling. Alt det som faktisk kan gjøre byen får til et bedre sted å bo.
Her er det også plassert et par sko. Måtte borti og kjenne på de om de var ekte eller et stunt. Og det var et stunt.
Så Stavanger Kommune minner oss om noe veldig viktig her med korte ord:
I følge FN`s klimarapport forventes havnivået globalt å stige mellom 30 og 100 cm. innen år 2100, avhengig av hvor raskt utslippene reduseres.
For kystbyer som Stavanger betyr det at deler av havneområdene kan bli liggende under vann ved ekstremvær og stormflo. Allerede nå har gjennomsnittstemperaturen i Norge økt med 1,9 grader siden førindustriell tid og nedbørsmengden har økt med nær 20%.
Men gode klimatiltak virker – utslippene i Norge har faktisk gått ned de siste årene og flere byer, deriblant Stavanger, har satt seg mål om å bli klimanøytrale innen 2030.
Tror du vi klarer det?
Kanskje det er nettopp slike små påminnelser som denne benken som er starten på noe større.
Her i Stavanger har vi all verdens ting. Noen ting fester seg, og andre ting – ja de husker en ikke.
Men denne Gnuen og denne rauå, den har satt seg fast i meg. Grunnen er at Gnu Bar har blitt veldig aktiv på LinkedIn, og har en morsom og humoristisk vri på innleggene sine. De har faktisk blitt en av finalistene til Årets Markedsfører her i Stavanger. Det er jo noe eller?
Så nysgjerrige meg – måtte jo innom. Ja jeg vet at tiden, en lørdag ettermiddag ikke representerer baren på sitt høydepunkt, men jeg fikk sett Gnuen og jeg fikk sett Rauå, og jeg fikk snakket med en av de koselige ansatte. Så alt stemmer – og jeg tipper at baren ble full i løpet av kvelden, mens de gamle gikk hjem. Men kommer garantert igjen, litt senere på kvelden da tenker jeg en gang.
Så hvor finner du denne Gnu Bar tenker du? Jo den ligger i Nedre Strandgaten 23, rett ved Vågen i Stavanger. Absolutt en plass jeg anbefaler deg å gå innom om du befinner deg i Stavanger.
Og fra sidene deres reklamerer de med:
Gnu Bar, me selge någe folk faktisk vil ha. Hos oss får du: · Lave skuldre · Eit glass i handa og eit nikk frå ein fremmed Hos oss får du ikkje: · PowerPoint · Buzzwords I bukseseler og sixpence
Midt i Stavanger.
Full av liv, litt støv, og jækla gode folk. Og viss du hørre latter frå bakrommet, så e det bare Gnuen som skriver ein ny post. Kom innom. Me har det du trenge.
Når rauå ble avduket slo de på stortrommene her tidligere i år/sensommer – 16. august. Selveste ordføreren sto for avdukingen og Stavanger Symfoniorkester lagde noen fine blåse lyder:
Og her er Rau hisorien, fortalt av selveste Gnu Bar (klippet ut av innlegget på Linkedin – håper jeg får lov):
Om eg kan bare sei en ting: Før helgå ringte det frå et ukjent nummer. Og du vett, når det skjer, det går kaldt nedover ryggen. Ka har eg gjort nå? Tenke eg. Har aviså fonne den videoen fra når eg sang La Det Svinge med Valgerd Svarstad Haugland på Mykonos?
Men nei. Det va nok mye, mye verre for maen i andre enden spør: “E du den nåværende eier av Gnu Bar?” Svetten piple når eg svare med skjelvande stemme: “nå ja, det e ikkje bare meg, kordan kan eg beskriva det? Det e ein slags kollektiv feiltagelse, et spleiselag i promille og affeksjonsverdi.”
Så seie han: “Eg e barenbarnet te han som skjøt den gnuen som henge over baren.”
Då ante eg ikkje ka eg sko sei. For den gnuen… den har stått der i åravis, med det glassaktige blikket te ein som har sett meir enn Trond Giske sin personlige assistent. En pelskledd legende.
Men så komme bomben:
“Eg har rauå.”
Hæ? “Jo, eg har rauå te gnuen som henge hos dåkk. Den har vært hos meg i alle år. Nå vil eg at an ska hjem!”
Så, til uka får me rauå levert til vår lille backyard boozer.
, den nevenyttige Irren, ska lage rauprotese og oppheng. Så blir det rau-avdukning. Kanskje Nakne Anders finne någe ass shakers og skrike “NÅ!” når veluren trekkes fra. Liam
Når du går gatelangs i Stavanger, er litt nysgjerrig som meg kan du dumpe innom det utenkelige. Som jeg gjorde her om dagen. Jeg hadde parkert slik at jeg måtte gjennom Gamle Stavanger på vei til byen.
Når jeg går mot byen og har kommet nesten ned til vågen, ser jeg et skilt med Stranden Colonial i gammel stil og med døren åpen. Jeg måtte jo bare innom, og hva møter meg?
Jo – jeg trer inn i en helt annen tid og jeg kjenner lukten av kvernet kaffe og får en god følelse. Her kan du få godbiter og nykvernet kaffe og hvis du vil kan du nyte det innkjøpte i den lille te-salongen som de også har.
Stavanger Museum har prøvd å gjenskape en ekte kolonial fra om lag 100 år siden, og det har de jammen klart. På denne tiden importerte Stavanger eksotiske varer fra utlandet som kaffe, te, tobakk, kardemomme, sirup, kanel, sukker og vin ble seilt inn på skip fra fjerne land, veid opp og solgt i butikker i sentrum.
Plasseringen i Nedre Strandgaten, på baksiden av handelsgården som rommer i dag Stavanger Maritime Museum var en av byens travle handels gater med mange kolonialbutikker, forretninger med både lokale og eksotiske varer og det var ofte også møtested hvor folk delte siste nytt.
Så er du i Stavanger i sommersesongen så er det verdt et besøk innom. Sjekk gjerne ut siden her for åpningstider. Den ligger gjerne litt gjemt, men kun et steinkast fra Vågen i Stavanger, på siden med Gamle Stavanger.
Butikken i seg selv er veldig koselig – og super hyggelig betjening:
Utsiden:
Te Salongen. Denne er smykket med møbler fra denne tiden, og det var snakk om at denne gruppen kostet mer enn et vanlig arbeider hus, så det var stor forskjell på fattig og rik – også da.
Så husk denne lille god biten hvis du er i Stavanger. Verdt å få med seg.
