Det hele startet med at noen nordmenn satte seg på bakken og begynte å ro. Uten båt eller vann, og uten den minste bekymring for hva resten av verden måtte mene.
Så kom Donald Trump og omtalte Norge som et “shithouse country”. Her fant vi frem de fineste dassene våre!
Jeg må si at jeg er en smule imponert. Ikke over Trump, vel å merke. Men over kreativiteten, humoren og evnen til å se muligheter der andre kanskje ville sett fornærmelser, problemer eller behov for et krisemøte.
Dermed synes jeg at vi hittil i 2026 har vist noe ganske interessant i landet vårt. Vi kan faktisk mer enn å pumpe olje, gå på ski og diskutere bompenger og strømregninger. Vi kan faktisk begeistre en hel verden!
Under fotball-VM skjedde det noe som knapt noen markedsføringsavdelig kunne ha planlagt bedre. Nordmenn begynte å ro, på tribuner, i gater og på arbeidsplasser, og folk fra andre nasjoner ville være med.
Det var lekent, inkluderende og akkurat passe tullete. Men bak all moroa lå det noe langt viktigere. Fellesskapet.
Man trenger verken penger, status, fotballferdigheter eller god kondisjon for å delta. Det holdt med å sette seg ned, strekke armene frem og bli med.
Var det grunnen til at det traff så godt?
Vi viste frem et Norge som ikke bare handlet om imponerende fjorder, høye fjell og dyre hotellrom. Vi viste mennesker, humor, raushet og en herlig evne til å ikke ta oss selv så høytidelig.
Det er en ganske god Norgesreklame spør du meg.
Og nå her om dagen kommer også Donald Trump med en gavepakke til oss. Det er ikke hver dag en amerikansk president gir et lite land gratis internasjonal markedsføring. Men Donald Trump klarte det.
Istedenfor å bli bli fornærmet, skrive lange innlegg, protestere høylytt og diskutere saken i det uendelige valgte Visit Norway en litt annen tilnærming. De viste frem norske toaletter.
Ikke hvilke som helst toaletter selvfølgelig. Nei da. Arkitekttegnede, naturskjønne og spektakulære små byggverk med utsikt som enkelte luksushoteller bare kan drømme om. Og toppet det hele med en herlig omskrivning av presidentens eget slagord: “Norway makes shithouses great again!”.
Jeg lo godt og tenkte at dette var jo bare så utrolig smart.
Dette er ikke bare en morsom reklame, men det handler om timing, kreativitet og mot.
Så Visit Norway, dette trenger dere en stor applaus for.
Bak slike påfunn står mennesker som ser muligheter, tenker annerledes og tør å gjennomføre en idè mens den fremdeles er aktuell.
Det er lett å le av resultatet, men vi skal ikke undervurdere kompetansen som ligger bak. For det er faktisk ganske stor forskjell på å få en morsom idè over kaffekoppen og faktisk gjøre den til internasjonal markedsføring.
Noen må se muligheten, noen må tørre å foreslå den og noen må ha mot nok til å si ja.
Det siste er ikke alltid like selvfølgelig.
For tenk, plutselig sitter folk i USA og resten av verden og studerer norske utedoer. Hvor sykt er ikke det? Det er nesten som vi må sende Donald et takkekort med et bilde av en utedo på forsiden.
Vi nordmenn er flinke til mye. Vi bygger, utvikler, produserer og forvalter. Vi har skapt enorme verdier gjennom olje og gass, teknologi og industri. Men av og til lurer jeg på om vi har undervurdert en annen ressurs, kreativiteten vår.
Evnen til å tenke annerledes, se sammenhenger, bruke humor og gripe øyeblikkene. Vi snakker mye om innovasjon, omstilling og nye næringer, gjerne i lange rapporter med flotte formuleringer. Men som er, da er innovasjon rett og slett sette seg på bakken og ro. Eller svare verdens mektigste mann med et bilde av en dass.
Det krever ikke nødvendigvis milliardinvesteringer, det krever mennesker som får lov til å tenke fritt, ta sjanser og gjennomføre ideene sine før øyeblikket er forbi.
Og ikke minst krever det ledere som ikke dreper enhver god idé med ordene: “Dette må vi nok utrede litt nærmere”.
For hvor mange gode ideer har egentlig havnet i en skuff fordi noen synes de var litt for dristige, litt for annerledes eller rett og slett litt for morsomme?
Og jeg må innrømme at jeg er fryktelig spent på hva 2027 kan bringe for norsk reiseliv. For hvor mange millioner mennesker har plutselig fått øynene opp for Norge? Nå når de ikke bare forbinder oss med kulde, olje og vikinger, men også med varme, humor, fellesskap og selvironi? For vi har fått noe ganske verdifullt i 2026. Oppmerksomhet. Og i reiselivet er oppmerksomhet ofte det første skritt mot bestilling.
Kanskje sitter det nå amerikanere som egentlig hadde tenkt seg til Italia neste sommer, men som plutselig har lyst til å oppleve Norge? De vil se fjordene, møte menneskene, smake maten og selvfølgelig besøke en eller flere av verdens mest omtalte utedoer.
Ja tenk det, men oppmerksomhet er ikke det samme som verdiskapning. Millioner av visninger imponerer, men visningene alene fyller verken hotellrom, restauranter eller lokale arbeidsplasser. Det er først når nysgjerrigheten blir til reiselyst, og reiselysten blir til faktiske besøk at vi begynner å snakke om verdiskapning. Vi må klare å gjøre oppmerksomheten til opplevelser.
Vi trenger gode reiselivsprodukter, dyktige verter, levende lokalsamfunn og opplevelser som gir folk lyst til å bli litt lenger. For Norge er ikke bare Lofoten, Geiranger og Preikestolen.
Vi har små steder, lokal mat, kultur, historier, kystsamfunn og mennesker som kan gi besøkende minner de aldri finner i en reklamefilm.
Samtidig må vi være kloke nok til å ta vare på det som gjør Norge attraktivt. For mange turister på en gang kan fort gjøre både lokalbefolkningen og naturopplevelsene mindre begeistret.
Derfor tror jeg at 2027 kan bli et spennende år for norsk reiseliv. Ikke fordi morsomme videoer automatisk fyller hotellene, men fordi vi har fått en anledning vi bør være flinke til å utnytte. Og jeg tror vi klarer det, for vi har bygget opp et godt grunnlag i årene som har gått, nettopp på det å vise at vi har et fantastisk land med utrolige mennesker.
Og blir 2027 et rekordår for norsk reiseliv, ikke glem hvem som bidro. Ja nordmenn på roing uten båt og en president uten filter. Og ikke minst en gjeng kreative mennesker som skjønte at selv dritt kan bli gull.
