Ja tenkt deg. Tutta har fått seg el- bil og jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. På den kaldeste måneden her i Stavanger land og egentlig med en helt grei rekkevidde – når det er Stavanger vær. Men nå?
Må si at jeg er fornøyd med den lille hvite kula jeg har fått hvis en ser bort fra det med lading. For det er her mitt dilemma kommer inn. Rekkevidde og at jeg enda ikke har fått installert hjemmelader. Venner og familie stiller gjerne opp med både lading og kaffekopper, men innimellom må jeg innom en lade stasjon. Og hvor står de jeg velger? Jo på kjøpesenter. Og det kan bli dyrt har jeg funnet ut.
Her i uken måtte jeg få litt påfyll før en topptur. Svingte innom Kvadrat og mens bilen ladet opp fikk jeg meg en runde. Og vips, der forsvant omlag 600 kroner. Må sies bilen ble fulladet og jeg fikk en jakke på kjøpet. Ikke helt planlagt, men det er en fin jakke og til hele 70% rabatt. Men trengte jeg den – NEI.
Så jeg har konkludert, at det å få hjemmelader må skje ganske så fort ellers renner pengene mine ut. Og det tar jo tid også å vimse rundt på kjøpesenter i tide og utide.
Så til nå må jeg si at jeg ikke er veldig imponert – jeg sverger enda til bensin eller diesel biler som fylles opp på mindre enn fem minutter men jeg kan jo endre mening. Det er lov.
Så er den her. Kjærlighetens dag eller Valentinsdagen som den fint kalles. Den dagen verden plutselig deles i to. De som legger ut roser, middager og “min for alltid” – og vi andre som legger ut pizza og fred.
Jeg våknet i dag uten blomster på døren, ingen sjokolade og null forventninger om romantisk middag. Og vet du hva? Det var helt nydelig, bare meg og kaffen og stillheten.
Singel på valentinsdagen er egentlig en litt mer pyntet versjon av frihet for meg. Jeg kan spise hva jeg vil, se hva jeg vil og være akkurat der jeg vil. Perfekt.
Så til alle som ikke fikk blomster i dag – Gratulerer med uavhengighetsdagen. Kjærligheten kommer – men i kveld tilhører fjernkontrollen oss.
Og til deg som har funnet din kjære og gjør deg klar for en koselig dag og aften – Gratulerer til dere også. Kos dere og nyt.
Jeg gikk en tur i dag og skogen var hard men likevel glødet bakken grønn. Mose over stein og jord, badet i sol. Det grønne glitret og jeg kom til å tenke litt på tiden vi lever i og tiden vi nå er på vei inn i.
Vi snakker jo ofte om prisen på gult gull som varierer, og som skal være veldig lønnsomt, samt det sorte gullet som Stavanger er så kjent for at renner i gatene her som det sies.
Oljen har bygget landet, finansiert velferden og skapt trygghet for oss. Det er ikke bare historie for det er fortsatt ryggraden i norsk økonomi.
Men det grønne jeg gikk på i dag…. når blir det mer enn bare skjønt?
Eller når blir grønt også betegnet som gull?
For det grønne skiftet er ikke lenger bare ord. Det er penger, store penger. I dag investeres det milliarder i havvind, hydrogen, karbonfangst, batteriteknologi og grønn industri. Norge bygger nye verdikjeder og bedrifter prises på bærekraft. Kapital flyttes og risiko vurderes på nytt.
Likevel så tjener Norge fortsatt langt mer på olje og gass enn på det grønne, ja i skrivende stund. Det sorte gullet gir enorme inntekter, hvert eneste år. Det grønne bygger fortsatt, utforsker og lærer. Investerer mer enn det høster.
Men spørsmålet er ikke bare hva som lønner seg i dag, men hva som vil bære oss videre.
Kan grønt en dag overta inntektsstrømmen oljen har gitt oss? Kanskje, men ikke uten kostnad eller valg.
For hva skjer når vi flytter kapital, arbeidsplasser og makt fra det gamle til det nye? Hva mister vi på veien? Tempo? Trygghet? Kontroll? Eller bare vaner?
Og enda viktigere er hvis grønt blir like lønnsomt som sort gull.. klarer vi da å gjøre det annerledes?
For natur jobber sakte. Ta for eksempel mose som vokser uten krav til avkastning. Den bare bygger lag på lag, stille og tålmodig. Markedet vil ha fart, uttak og resultat.
Så jeg lurer jo også på om vi klarer å tjene på naturen uten å presse den slik vi har gjort før?
Jeg sitter her og tenker litt på ting som skjer i livet. Små ting, større ting, og ting som andre kan fatte interesse for, selv om det for meg er små hendelser. Og så kommer også tanken på hvor fort det som er lite egentlig kan fatte interesse for andre, gjerne ikke helt som historien er, men med litt krydder kan den bli riktig så saftig.
For livet skjer, og det er ikke alltid det går helt på skinner.
Jeg har alltid vært fasinert av hvordan historier oppstår. Ikke de store og høyrøstede, men de stille. De som vokser frem mellom linjene. En kommentar her, en pause der, litt undring, litt tolkning. Og plutselig lever historien sitt eget liv, nesten uavhengig av utgangspunktet.
For når historien først begynner å formes, gjør den det uansett. Spørsmålet er av hvem.
Og kanskje er det nettopp der det blir litt interessant for meg. For jeg har sett hvor fort noe kan skli. Ikke fordi noe dramatisk skjer, men fordi stillhet gir rom. Og rom fylles, av tanker, av tolkninger og av små historier som vokser seg større enn utgangspunktet.
Noen ganger tenker jeg at livet ikke alltid handler om hva som faktisk skjer, men om hvordan det oppfattes. Hvordan det lander hos andre og hvordan små nyanser kan bli til hele fortellinger.
Jeg tror ikke man kan kontrollere alt og det er heller ikke poenget. Livet er for levende til det. Men kanskje kan man av og til stoppe opp litt og kjenne etter. Er dette min historie eller en versjon som bare har oppstått underveis.
For når ting begynner å forme seg, gjør de det uansett. Litt etter litt. Stille. Nesten umerkelig.
Så vil du eie historien din, må du noen ganger ta pennen selv før noen andre tar den for deg.
Jeg satt her i dag og tenkte på skattepenger. Ikke fordi jeg plutselig ble politisk engasjert, men fordi hoderegningen min sier at jeg nok må legge litt ekstra i potten i år. Og da kom den, rett og slett en liten motvilje, litt mer enn vanlig.
Egentlig liker jeg å tenke på skatt med fellesskap, skole, helse, veier og alt det vi bygger sammen. Jeg betaler som regel med en slags ro, fordi det gir mening.
Men noen dager sniker det seg inn en stille undring om hva pengene faktisk går til og om jeg hadde valgt helt likt selv.
Det er her bismaken kommer. Hva kommer pengene mine til å gå til i dag?
Vi lever jo i et land der eventyr fortsatt finnes. Slott, titler, gallamiddager, sikkerhetsopplegg, rådgivere, kommunikasjonsteam, pressemeldinger og forklaringer på forklaringer. Og når livet rundt kongehuset begynner å ligne mer på en serie enn et postkort, da blir det litt vanskelig å vite om man betaler for nasjonal symbolikk eller sesong 3 av “Kongehuset – bak kulissene”.
Og så har vi rettsaker, familiedrama, overskrifter og alvor selvfølgelig. Men også den merkelige følelsen av at hele landet sitter på tribunen og følger med på noe som egentlig ikke angår oss, bortsett fra at… ja nettopp – vi betaler.
Det er da tankene mine begynner å leke litt med at skatten kunne jo fungert litt som Vipps:
Ikke fordi jeg er kjip, men fordi jeg liker å vite hva man investerer i.
For det er jo det skatt egentlig er. Et spleiselag, en felles dugnad og et stort “vi”.
Misforstå meg rett. Jeg unner alle både verdighet og støtte og rettferdig behandling. Liv skjer, også bak slottsmurer. Men det er lov å kjenne på en liten bismak når fellesskapets penger havner i historier som føles mer personlig enn nasjonale.
Så jeg skulle ønske jeg kunne fått en kvittering på hvor bidraget mitt tar veien. Skatt er tillit og tillit bør jo tåle lys.
Noen ganger føler jeg at språket vårt har blitt som en litt for ambisiøs restaurantmeny.
Alt har fått nye navn. Enkle ting er ikke lenger enkle. Nå er de “optimalisert”, “forankret”, “skalert”, “implementert” “kuratert” og “strategisk posisjonert”. Gjerne i samme setning og helst på engelsk. Det beste er hvis ingen vet helt om det betyr noe.
Vi har lengre studieløp, høyere krav i arbeidslivet. Og nå også AI som kan formulere oss både penere, lengre og mer imponerende enn vi egentlig trenger. Resultatet er et språk som ofte er så avansert at helt oppegående, smarte mennesker sitter igjen og tenker: “Jeg tror jeg burde forstå dette, men gjør det ikke”.
Og det er jo litt absurd. For mannen og kvinnen i gata er ikke dumme. De er bare ikke innvidd i akkurat denne fagboblen. De kan bygge hus, drive bedrifter, oppdra barn, løse praktiske problemer og lese folk bedre enn de fleste. Men gi dem et notat fullt av buzzord, og plutselig er det som å lese bruksanvisningen til en vaskemaskin på et språk som nesten er norsk.
Jeg tror ikke dette alltid er med vond vilje. Noe handler om fag, noe handler om vane, noe handler om at vi blir smittet av hverandres språk og noe handler nok også, hvis vi skal være litt ærlige, om at det føles tryggere å høre avansert ut enn å være helt enkel og presis.
For det krever faktisk mer trygghet å si: Dette betyr egentlig at vi skal gjøre X”.
Enn å si:
“Vi må alignè strategien og sikre implementering i henhold til veikart”.
Det morsomme er at jo viktigere noe er, jo enklere burde det være.
Hvis du virkelig har forstått noe, kan du forklare det så et annet menneske faktisk skjønner det. Ikke slik at de blir imponert, men slik at de blir trygge.
Jeg er ganske nysgjerrig på ord. Når jeg hører et nytt begrep, vil jeg ofte vite hva det betyr. Jeg lagrer det mentalt, forståelsen altså, ikke nødvendigvis ordet. Jeg bruker dem sjelden selv, men når jeg hører dem vet jeg hva folk prøver å si.
Noen bruker språk for å opplyse, andre bruker språk for å gjemme seg.
For mye av det oppblåste språket handler ikke om presisjon, det handler om posisjon.
Det er mye tryggere å gjemme seg bak ord som ingen helt tør å stille spørsmål ved, enn å si noe så enkelt at det kan etterprøves.
For når du sier noe enkelt kan noen faktisk si at det ikke stemmer.
Det kan være ubehagelig det. Ikke sant?
Så vi pakker det heller inn i modeller, rammeverk, prosesser og begreper. Lag på lag. Ikke for å gjøre det klarere, men for å gjøre det vanskeligere å gjennomskue.
Kanskje er det derfor så mye moderne språk høres intelligent ut, men føles tomt?
Jeg mener at hvis du ikke kan forklare det til et helt vanlig menneske uten å bruke fagord, kan det være at du ikke helt har forstått det selv. Hva tror du?
Er du i området rundt Preikestolen kjører du garantert forbi Jørpeland, eller “Village of Preikestolen” som det står på et skilt når du ankommer byen. Da anbefaler jeg på det varmeste at du tar turen innom Villa Rosehagen som er en koselig og majestetisk cafe som ligger på en høyde med utsikt over Jørpelandsfjorden.
Koselig betjening, historie og god atmosfære er det som møter deg når du entrer cafeen. På sommeren har du også anledning til å nyte måltidet utendørs i rose hagen. Jeg har gått forbi noen ganger på sommerstid og det er som regel masse folk.
Villa Rosehagen er bygd i Jugende stil i 1912 som driftsbestyrer bolig for Stavanger Steel. Det har gjennom tidene fått navnet Grahamshuset oppkalt etter Georg Marlow Graham som kom til Jørpeland i 1924. Han og andre bestyrer levde flott med tjenesteskap og et flott og innelukket hageanlegg med egen ørret dam. I dag finnes det 90 forskjellige rosearter i hagen samt stål skulpturer som er en del av kunstprosjektet, Melting Pot.
Jeg legger med noen bilder og håper du liker de.
Jørpeland er en by og ligger i Ryfylke i Strand Kommune. Byen er et viktig handels- og servicesentrum for det sørlige Ryfylke. Det bor litt over 7500 innbyggere her og Jørpeland har hatt bystatus siden 1998. Byen ligger rett øst for Stavanger, og en må kjøre gjennom Ryfast for å komme her på RV 13. Byen blir også kalt “The village of Prekestolen” . Så har du vært på Preikestolen har du trolig kjørt gjennom byen.
Jeg har et veldig uskyldig uttrykk jeg bruker altfor ofte: “Jeg skulle bare hjelpe litt”.
Det begynner gjerne med noe helt enkelt. Noen har laget en middag, jeg smaker, og før noen rekker å si “det er ferdig”, har jeg allerede tenkt at den trenger gjerne litt mer krydder eller noe. Plutselig står jeg der og hjelper så mye at kokken bare… trekker seg unna.
Eller når noen har ryddet. Veldig fint, bare ikke helt riktig. Så jeg flytter en ting, og en til, og en ting. Vips så er det plutselig mitt system.
Eller når noen forteller en historie. En helt grei historie, men den mangler jo bare litt. Så jeg skyter inn et par detaljer, strammer opp, gjør den bedre… Synes jeg.
Fellesnevneren er at jeg tar over.
Problemet er bare det at jeg har lagt merke en ting og det er at når jeg tar over, forsvinner ofte den andre.
De blir stillere, litt mindre engasjert og litt mindre med.
Og noen ganger hvis det er mer den temperamentsfulle typen så går de heller til full motstand. Sabotasjemodus om du kan kalle det det. Barn for eksempel er veldig tydelige på dette. De kan rive ned et helt Lego-mesterverk bare for å markere at dette var mitt.
For det handler jo ikke om resultatet. Det handler om eierskap, om følelsen av at dette er jeg som lager og at dette er mitt prosjekt. Mitt rot, min middag og min rare løsning.
Så nå øver jeg meg på en ny øvelse:
Å la være, la være å fikse, la være å optimalisere og la være å gjøre ting litt bedre.
Men veldig mye mer levende.
For alt trenger ikke være perfekt, noe holder bare at det får være noens.
Det finnes eksamener i livet man ikke melder seg opp til, de bare kommer. Gjerne når man minst er klar for dem. Som for eksempel det å sitte i passasjersetet mens barnet ditt øvelseskjører. Har du prøvd det?
Poden holder på å ta lappen, og det medfører selvfølgelig at jeg som er mamma må være med og øvelseskjøre litt. For meg var det en skikkelig prøvelse og jeg må innrømme at jeg ikke var så flink i starten.
Du skjønner istedenfor å sitte fint og pyntelig på siden, være tålmodig og veldig rund i kantene fikk jeg et snev av en angst over meg. Jeg så ting komme som ikke helt var tilfelle. Når dette kom over meg, som var temmelig ofte så kunne jeg plutselig gjerne dukke under dashbord, hyle “oi” etterfulgt av å skjule hele ansiktet, bremse kraftig med føttene slik at det nesten gikk hull i gulvet samt andre lignende ting som rett og slett ikke hører hjemme i en bil, spesielt ikke med en uerfaren sjåfør.
Jeg kom også til å tenke på min mor. Hun har vært litt flinkere enn meg der. Når vi kjørte i starten satt hun alltid med en hånd på håndbrekket, en på døren og vesken strategisk plassert i fanget. Ja i tilfelle hun måtte hoppe ut. Men uten en lyd, så der var hun god.
Må nå etter masse øvelse klarer jeg faktisk å sitte nesten musestille. Jeg har mine øyeblikk, men det er nærmest små rykk som gjerne bremse svakt, ta et ekstra tak i døren og ting som er temmelig diskre og som ikke utøver noe spesielt fare.
Dermed kan jeg si med stolthet at jeg nå har bestått.
Nordlys er egentlig når sotpartikler treffer atmosfæren som betyr at solen sender hele tiden ut bittesmå, usynlige, elektrisk ladde partikler. De fyker gjennom verdensrommet i enorm fart. Når noen av dem når jorden, blir de fanget av jordas magnetfelt og styrer mot nordområdene.
Der krasjer de – helt bokstavelig – inn i luften over oss. I det sammenstøtet begynner lufta å lyse.
Så nordlys er egentlig ikke lys som er der eller tennes. Men luft som lyser fordi den blir truffet av energi fra sola.
