Jeg satt her i dag og tenkte på skattepenger. Ikke fordi jeg plutselig ble politisk engasjert, men fordi hoderegningen min sier at jeg nok må legge litt ekstra i potten i år. Og da kom den, rett og slett en liten motvilje, litt mer enn vanlig.

Egentlig liker jeg å tenke på skatt med fellesskap, skole, helse, veier og alt det vi bygger sammen. Jeg betaler som regel med en slags ro, fordi det gir mening.

Men noen dager sniker det seg inn en stille undring om hva pengene faktisk går til og om jeg hadde valgt helt likt selv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er her bismaken kommer. Hva kommer pengene mine til å gå til i dag?

Vi lever jo i et land der eventyr fortsatt finnes. Slott, titler, gallamiddager, sikkerhetsopplegg, rådgivere, kommunikasjonsteam, pressemeldinger og forklaringer på forklaringer. Og når livet rundt kongehuset begynner å ligne mer på en serie enn et postkort, da blir det litt vanskelig å vite om man betaler for nasjonal symbolikk eller sesong 3 av “Kongehuset – bak kulissene”.

Og så har vi rettsaker, familiedrama, overskrifter og alvor selvfølgelig. Men også den merkelige følelsen av at hele landet sitter på tribunen og følger med på noe som egentlig ikke angår oss, bortsett fra at… ja nettopp – vi betaler.

Det er da tankene mine begynner å leke litt med at skatten kunne jo fungert litt som Vipps som:

Velg fordeling av dine midler

• Skole og barn
• Sykehus og helse
• Veier og infrastruktur
• Kultur og idrett
• Kongehus – drama, pressemøter – uforutsette kapitler

Ikke fordi jeg er kjip, men fordi jeg liker å vite hva man investerer i.

For det er jo det skatt egentlig er. Et spleiselag, en felles dugnad og et stort “vi”.

Men noen ganger føles det litt som å være med på å betale en restaurantregning der du bestilte suppe og en ender opp med å dekke hele champangebordet med påfyll.

Misforstå meg rett. Jeg unner alle både verdighet og støtte og rettferdig behandling. Liv skjer, også bak slottsmurer. Men det er lov å kjenne på en liten bismak når fellesskapets penger havner i historier som føles mer personlig enn nasjonale.

Så jeg skulle ønske jeg kunne fått en kvittering på hvor bidraget mitt tar veien. Skatt er tillit og tillit tåler lys.

Noen ganger føler jeg at språket vårt har blitt som en litt for ambisiøs restaurantmeny.

Alt har fått nye navn. Enkle ting er ikke lenger enkle. Nå er de “optimalisert”, “forankret”, “skalert”, “implementert” “kuratert” og “strategisk posisjonert”. Gjerne i samme setning og helst på engelsk. Det beste er hvis ingen vet helt om det betyr noe.

Vi har lengre studieløp, høyere krav i arbeidslivet. Og nå også AI som kan formulere oss både penere, lengre og mer imponerende enn vi egentlig trenger. Resultatet er et språk som ofte er så avansert at helt oppegående, smarte mennesker sitter igjen og tenker: “Jeg tror jeg burde forstå dette, men gjør det ikke”.

Og det er jo litt absurd. For mannen og kvinnen i gata er ikke dumme. De er bare ikke innvidd i akkurat denne fagboblen. De kan bygge hus, drive bedrifter, oppdra barn, løse praktiske problemer og lese folk bedre enn de fleste. Men gi dem et notat fullt av buzzord, og plutselig er det som å lese bruksanvisningen til en vaskemaskin på et språk som nesten er norsk.

Jeg tror ikke dette alltid er med vond vilje. Noe handler om fag, noe handler om vane, noe handler om at vi blir smittet av hverandres språk og noe handler nok også, hvis vi skal være litt ærlige, om at det føles tryggere å høre avansert ut enn å være helt enkel og presis.

For det krever faktisk mer trygghet å si: Dette betyr egentlig at vi skal gjøre X”.

Enn å si:

“Vi må alignè strategien og sikre implementering i henhold til veikart”.

Det morsomme er at jo viktigere noe er, jo enklere burde det være.

Hvis du virkelig har forstått noe, kan du forklare det så et annet menneske faktisk skjønner det. Ikke slik at de blir imponert, men slik at de blir trygge.

Jeg er ganske nysgjerrig på ord. Når jeg hører et nytt begrep, vil jeg ofte vite hva det betyr. Jeg lagrer det mentalt, forståelsen altså, ikke nødvendigvis ordet. Jeg bruker dem sjelden selv, men når jeg hører dem vet jeg hva folk prøver å si.

Noen bruker språk for å opplyse, andre bruker språk for å gjemme seg.

For mye av det oppblåste språket handler ikke om presisjon, det handler om posisjon.

Det er mye tryggere å gjemme seg bak ord som ingen helt tør å stille spørsmål ved, enn å si noe så enkelt at det kan etterprøves.

For når du sier noe enkelt kan noen faktisk si at det ikke stemmer.

Det kan være ubehagelig det. Ikke sant?

Så vi pakker det heller inn i modeller, rammeverk, prosesser og begreper. Lag på lag. Ikke for å gjøre det klarere, men for å gjøre det vanskeligere å gjennomskue.

Kanskje er det derfor så mye moderne språk høres intelligent ut, men føles tomt?

Jeg mener at hvis du ikke kan forklare det til et helt vanlig menneske uten å bruke fagord, kan det være at du ikke helt har forstått det selv. Hva tror du?

Er du i området rundt Preikestolen kjører du garantert forbi Jørpeland, eller “Village of Preikestolen” som det står på et skilt når du ankommer byen. Da anbefaler jeg på det varmeste at du tar turen innom Villa Rosehagen som er en koselig og majestetisk cafe som ligger på en høyde med utsikt over Jørpelandsfjorden.

Koselig betjening, historie og god atmosfære er det som møter deg når du entrer cafeen. På sommeren har du også anledning til å nyte måltidet utendørs i rose hagen. Jeg har gått forbi noen ganger på sommerstid og det er som regel masse folk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Villa Rosehagen er bygd i Jugende stil i 1912 som driftsbestyrer bolig for Stavanger Steel. Det har gjennom tidene fått navnet Grahamshuset oppkalt etter Georg Marlow Graham som kom til Jørpeland i 1924. Han og andre bestyrer levde flott med tjenesteskap og et flott og innelukket hageanlegg med egen ørret dam. I dag finnes det 90 forskjellige rosearter i hagen samt stål skulpturer som er en del av kunstprosjektet, Melting Pot.

Jeg legger med noen bilder og håper du liker de.

Jørpeland er en by og ligger i Ryfylke i Strand Kommune. Byen er et viktig handels- og servicesentrum for det sørlige Ryfylke. Det bor litt over 7500 innbyggere her og Jørpeland har hatt bystatus siden 1998. Byen ligger rett øst for Stavanger, og en må kjøre gjennom Ryfast for å komme her på RV 13. Byen blir også kalt “The village of Prekestolen” . Så har du vært på Preikestolen har du trolig kjørt gjennom byen.

Jeg har et veldig uskyldig uttrykk jeg bruker altfor ofte: “Jeg skulle bare hjelpe litt”.

Det begynner gjerne med noe helt enkelt. Noen har laget en middag, jeg smaker, og før noen rekker å si “det er ferdig”, har jeg allerede tenkt at den trenger gjerne litt mer  krydder eller noe. Plutselig står jeg der og hjelper så mye at kokken bare… trekker seg unna.

Eller når noen har ryddet. Veldig fint, bare ikke helt riktig. Så jeg flytter en ting, og en til, og en ting. Vips så er det plutselig mitt system.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Eller når noen forteller en historie. En helt grei historie, men den mangler jo bare litt. Så jeg skyter inn et par detaljer, strammer opp, gjør den bedre… Synes jeg.

Fellesnevneren er at jeg tar over.

Problemet er bare det at jeg har lagt merke en ting og det er at når jeg tar over, forsvinner ofte den andre.

De blir stillere, litt mindre engasjert og litt mindre med.

Og noen ganger hvis det er mer den temperamentsfulle typen så går de heller til full motstand. Sabotasjemodus om du kan kalle det det. Barn for eksempel er veldig tydelige på dette. De kan rive ned et helt Lego-mesterverk bare for å markere at dette var mitt.

For det handler jo ikke om resultatet. Det handler om eierskap, om følelsen av at dette er jeg som lager og at dette er mitt prosjekt. Mitt rot, min middag og min rare løsning.

Så nå øver jeg meg på en ny øvelse:

Å la være, la være å fikse, la være å optimalisere og la være å gjøre ting litt bedre.

Men veldig mye mer levende.

For alt trenger ikke være perfekt, noe holder bare at det får være noens.

Det finnes eksamener i livet man ikke melder seg opp til, de bare kommer. Gjerne når man minst er klar for dem. Som for eksempel det å sitte i passasjersetet mens barnet ditt øvelseskjører. Har du prøvd det?

Poden holder på å ta lappen, og det medfører selvfølgelig at jeg som er mamma må være med og øvelseskjøre litt. For meg var det en skikkelig prøvelse og jeg må innrømme at jeg ikke var så flink i starten.

Du skjønner istedenfor å sitte fint og pyntelig på siden, være tålmodig og veldig rund i kantene fikk jeg et snev av en angst over meg. Jeg så ting komme som ikke helt var tilfelle. Når dette kom over meg, som var temmelig ofte så kunne jeg plutselig gjerne dukke under dashbord, hyle “oi” etterfulgt av å skjule hele ansiktet, bremse kraftig med føttene slik at det nesten gikk hull i gulvet samt andre lignende ting som rett og slett ikke hører hjemme i en bil, spesielt ikke med en uerfaren sjåfør.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg kom også til å tenke på min mor. Hun har vært litt flinkere enn meg der. Når vi kjørte i starten satt hun alltid med en hånd på håndbrekket, en på døren og vesken strategisk plassert i fanget. Ja i tilfelle hun måtte hoppe ut. Men uten en lyd, så der var hun god.

Må nå etter masse øvelse klarer jeg faktisk å sitte nesten musestille. Jeg har mine øyeblikk, men det er nærmest små rykk som gjerne bremse svakt, ta et ekstra tak i døren og ting som er temmelig diskre og som ikke utøver noe spesielt fare.

Dermed kan jeg si med stolthet at jeg nå har bestått.

Øvelse gjør mester.

Jeg har hørt om det, sett det i media, men jeg har aldri før sett Nordlyset , helt til i går. I min egen stue, eller på terrassen.

Ikke de beste bildene, men det er der.

Var det ikke fint?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nordlys er egentlig når sotpartikler treffer atmosfæren som betyr at solen sender hele tiden ut bittesmå, usynlige, elektrisk ladde partikler. De fyker gjennom verdensrommet i enorm fart. Når noen av dem når jorden, blir de fanget av jordas magnetfelt og styrer mot nordområdene.

Der krasjer de – helt bokstavelig – inn i luften over oss. I det sammenstøtet begynner lufta å lyse.

Så nordlys er egentlig ikke lys som er der eller tennes. Men luft som lyser fordi den blir truffet av energi fra sola.

I Norge fikser vi mye med dugnad, og har en lang og stolt tradisjon for det. Vi stiller opp, vi baker, vi maler gjerder og vi rydder strender. Ja alt mulig i grunnen. Og når noe føles litt håpløst, så organiserer vi oss og gjør et ærlig forsøk likevel.

Så jeg har et forslag.

Siden Donald Trump tydeligvis har utviklet en forkjærlighet for andres medaljer og utmerkelser, samtidig som han ikke har de høyeste tankene om oss nå kunne vi kanskje snu hans syn på oss en gang for alltid.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rett og slett med det vi kan best. En nasjonal dugnad med å gi ham våre egne personlige medaljer og utmerkelser.

Så da oppfordrer jeg herved alle i Norge, store som små til å gå litt på skattejakt i eget hjem, i skuffer og skap, under trappen, i kjelleren og på loftet. Kanskje du har noe som kan brukes, en gammel medalje, en premie fra et idrettsstevne i 1987, en fortjenestemedalje fra en bestefar, pokal fra en bowling konkurranse. Alt kan brukes.

Når du har funnet frem ditt bidrag, kan du sende dette til den Amerikanske ambassaden i Oslo, som sikkert mer enn gjerne videresender til en utrolig takknemlig mottaker.

Men vi må selvfølgelig være ryddige. Hver medalje må merkes, helst på engelsk med hvor du fikk den (ca. år holder sikkert), og i hva.

Jeg tenker det er et smart triks fra Norge. Ikke bare fordi tonen mot Støre kanskje blir litt hyggeligere men fordi det sier noe om hva slags folk vi er. Og hva vi kan få til – SAMMEN.

Kan dette gjøres med medaljer – så hvorfor ikke tenker jeg.  Og vi er jo best på dugnader!

    Det er stille der valgene bor.

Ikke scenelys

Ikke applaus

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bare et øyeblikik

og en retning

Ingen teller poeng.

Ingen klapper

Ingen deler det videre

Likevel veier det

Du kan bøye sannheten

så ingen merker det.

Du kan gå forbi

uten å stoppe 

Du kan ta litt mer

enn du trenger.

Eller du kan la være.

Ingen skriver det ned.

Ingen gir deg kred.

Men noe i deg 

vet.

For du bygges ikke

av det som vises.

Du bygges

av det som gjentas 

i det stille.

Og en dag

er det nettopp disse 

usette valgene

som står igjen

og kaller seg

deg.

Jeg har fulgt litt med i debatten om AI og hvordan den kommer til å påvirke markedsføringsfaget. Hvem som gjør hva , og hvem som plutselig ikke trengs lenger. Det er mye temperatur, litt mistenksomhet, litt forsvar og litt “dette kommer aldri til å funke” blandet med “nå er alt forandret for alltid”.

Og så sitter jeg her og tenker at det kanskje ikke er selve teknologien som er det mest interessante her, men uroen.

For det er rart hvordan vi mennesker ofte blir mest høylytte når noe begynner å rokke ved plassen vår. Noen er redde for å miste status, andre for jobben sin. Mens andre er redde for å oppdage at det de har gjort lenge, kanskje ikke var fullt så unikt som de trodde.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi er i ferd med å automatisere alt som er enkelt, repeterbart og trygt. Det er jo egentlig helt logisk og det har vi alltid gjort. Forskjellen er tempoet og omfanget.

For det som ryker først er nettopp det mange startet med før. De enkle oppgavene, produksjonen, juniorjobbene som ikke var glamorøse men som var en inngang.

Før kunne man lære ved å gjøre, nå må man ofte kunne før man får lov til å gjøre.

For hvis vi fjerner det nederste trinnet på stigen, hvor skal folk da begynne å klatre?

Det snakkes mye om at vi trenger flere flinke folk med kompetanse og med omstillingsevne. Samtidig bygger vi et system der du helst skal være ferdig utviklet før du i det hele tatt får slippe til.

Kanskje er den største risikoen at vi sakte, men ganske effektivt bygger et arbeidsliv der du må være god før du får lov til å bli god.

Dette synes jeg er en mye større og mer alvorlig omstillingen enn om en AI kan skrive en helt grei tekst eller takle enkel SoMe annonsering.

Det dukker igjen og igjen opp i nyhetsbilde. Trump, og denne gangen er det Grønland og at han vil ha landet under USA sitt flagg.

Jeg merket at jeg først lo litt. For det høres jo absurd ut. Som om verden er et brettspill, og noen bare peker på et kart og sier: den vil jeg ha!

Men så sluttet jeg å le.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For hva er det egentlig som skal til for at et område faktisk skifter hender i vår tid?

Den nøkterne, kjedelige sannheten er denne. Man kan ikke bare ta et land. I hvert fall ikke på papiret. Det krever avtaler mellom stater, godkjenning fra de som faktisk eier området, og det strider mot folkeretten å annektere territorium med makt.

Det er den setningen som liksom skal holde verden på plass.

Men så er det virkeligheten.

For hvis det ikke skjer frivillig, finnes det bare tre virkemidler igjen. Politisk press, økonomisk press eller militær makt. Og da er vi ikke lenger i noe som ligner en sivilisert samtale.

Og det er her jeg begynner å tenke at Trump noen ganger minner litt om et barn som har fått noe i hodet. Og som ikke helt bryr seg om hvordan det skal skje. Bare at det skal skje, fordi han vil. Og et annet spørsmål – vet han hvor Grønland er?

Hvor gjennomtenkt er egentlig dette? Handler det om strategi? Om sikkerhet? Om ressurser?

Eller handler det mest om impuls, prestisje og behov for å vise styrke?

Og mens voksne menn snakker høyt og bredt om kart og posisjonering, sitter det helt vanlige mennesker og lever helt vanlige liv på disse stedene.

Jeg prøver å forestille meg hvordan det hadde vært å våkne en morgen og lese at stedet jeg bor plutselig er blitt interessant. Ikke fordi vi har bedt om noe, eller noe har gått galt, men fordi noen andre bare vil ha det.

Det ubehagelige er ikke bare at slike tanker finnes. Det ubehagelige er hvor lett de blir sagt. Og hvor lite som skjer når de blir sagt.

For verden er i en fase nå der grenser ikke bare testes i praksis, men i språk.

Og historien lærer oss en ting ganske tydelig. Det som først blir sagt høyt nok ganger, slutter folk etter hvert å bli sjokkert over. Og da er vi alle et stykke på vei.

I dag møtes det mennesker i et rom langt borte og snakker om dette. Utfallet kjenner vi ikke enda, men språket som brukes, det former verden lenge før noe er avgjort.