I går gikk jeg forbi en blomsterbutikk i Stavanger sentrum og la merke til en korg med misteltein som lå i en kurv, ferdig bundet og klar til å henges opp. Ganske fint i grunnen og ja litt julete som mange ting er nå om dagen.
Men misteltein er jo ikke bare pynt, den har fått en helt egen rolle i julen. Som et sted der det er lov å kysse, ja hvis en står under den tilfeldig.
Jeg ble jo nysgjerrig på hvorfor og det viser seg at kyssing under misteltein ikke er en gammel nordisk tradisjon som mange tror. Den kommer fra England på 1600- tallet men ble mer utbredt på 1700-1800 tallet, der misteltein ble sett på som en plante som bar liv midt i vinteren. Grønn når det meste annet var grått. Kanskje nettopp den ble knyttet til håp, varme og nærhet.
Og kanskje var det nettopp derfor den fikk denne rollen i julen, når dagene var korte og mørket tett, har mennesker alltid trengt varme, nærhet og små unntak fra hverdagen. Mistelteinen ble et sånt unntak, et lite rom der reglene var mykere.
Et kyss under mistelteinen var ikke et løfte, ikke en stor erklæring, bare et øyeblikk av kontakt, et smil og litt varme.
Jeg liker egentlig tanken på det. At vi laget små ritualer som minner oss på å være litt nærmere hverandre akkurat når vi trenger det mest.
Kanskje det er det mistelteinen egentlig handler om. Ikke romantikk, men menneskelig nærhet i mørketiden.


















































