Det er rart med det. På noen arenaer i livet får førsteinntrykket nesten bestemme hele fortsettelsen. Jobbintervju, første date, nye mennesker. Et rom, noen minutter, og vi forsøker å vise vårt beste samtidig som vi prøver å lese den og de andre. Litt som to mennesker som står pent kledd på hver sin side av virkeligheten og håper den andre ser det “riktige”

For ja, førsteinntrykket kan være nyttige og intuisjon er ekte. Men de kan også være uferdige. For hvem er egentlig seg selv i et jobbintervju? Eller på en første date? Vi skjerper oss, retter ryggen, smiler litt ekstra og holder igjen det rare, det sårbare, det ekte. Ikke fordi vi vil lure noen, men fordi vi vil bli likt og valgt.

Og noen ganger er det nesten som om livet forventer at vi tar på riktig maske til riktig tid. Den profesjonelle, den rolige, den morsomme, den sterke. Ikke for mye, ikke for lite men akkurat passe. Og innerst inne vet vi hvor vanskelig det egentlig er, for vi er jo ikke en ting. Vi er mange lag, mange sider og mange stemninger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har selv gått inn i rom hvor jeg måtte være “riktig” på minutter. Og først senere, når skuldrene sank og ordene ble færre, kom det ekte frem. Det som ikke kan prestere, bare være.

Det kan være da vi oppdager at mennesker kan overraske oss, noen ganger vakkert andre ganger ærlig.

For hvor mange feilansettelser skjer fordi noen var flinke til å prestere i en time? Hvor mange relasjoner starter på glansbildet og ikke på hverdagen? Og hvor mange ganger blir vi overrasket når masken faller… selv om masken egentlig bare var et forsøk på å være god nok?

Jeg tror ikke vi lever i en falsk verden men i en verden som gir førsteinntrykket litt for mye makt. Det trygge og det riktige. Samtidig som det ekte ofte trenger mer tid før det får plass.

Noen mennesker åpner seg sakte. Noen virker sterke, men bærer for mye. Noen virker harde, men er myke. Og noen virker perfekte… helt til livet begynner.

Kanskje førsteinntrykket ikke er feil men bare er første side i en bok som alltid er mer kompleks enn vi tror.

Og kanskje vi alle, bak masker og store forventninger, egentlig bare stiller det samme stille spørsmålet:

Når masken faller…. liker du meg da?

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg har fått med elbil. Foruten at jeg synes det er dyrt med lading og litt stress med rekkevidde nå på vinteren, og at jeg ikke er helt imponert enda, måtte jeg faktisk ned i et lite dypdykk for å forstå hva jeg egentlig har anskaffet meg. Ja jeg har pålagt meg selv til nå stress, uforutsette utgifter og en ekstra tidstyv. Dette er jo selvfølgelig knyttet til ladingen.

Selve bilen er kul den. Behagelig, stillegående og ikke minst funksjoner for det meste. Den lurer til og med på om jeg holder på å sovne, og anbefaler kaffe. Det er ikke måte på. Den hjelper meg også å holde meg på veien for hvis den føler jeg holder på å vingle litt mot kanten eller midten korrigerer den og jeg føler jeg mister styringen for en liten stund. Smått ubehag kan du si men jeg blir nok vant med det og etter hvert.

Men hvor miljøbevisst er det egentlig med el bil? Har jeg blitt lurt der også lurte jeg på.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så jeg begynte å lese, grave og forstå. Egentlig noe  som jeg skulle gjort før jeg anskaffet meg bilen, ikke etter…. men sånn er det jo ofte i livet. Vi kjenner først etter når valget allerede er tatt.

Det mange ikke snakker høyt om, er at en elbil ikke starter livet sitt som ren eller grønn om du vil. Den kommer ikke trillende ut i verden med grønn glorie. Batteriet krever metaller som litium, kobolt og nikkel, hentet opp gjennom gruvedrift som både krever energi og setter spor. Faktisk starter mange elbiler livet sitt med et høyere klima fottrykk enn en bensin eller diesel bil.

Så ja, min stille, snille og kule bil startet litt skittent.

Men historien stopper ikke der.

Når kilometerne begynner å rulle, skjer det noe. En diesel eller bensinbil slipper ut litt og litt hele tiden på hver tur, hver dag år etter år. Elbilen? Den slipper ikke ut noe fra eksosrøret. Og i et land som vårt, med stort sett ren strøm, blir utslippet i bruk lavt. Det antas at en el bil må kjøres ca. 60 000 – 120 000 før den blir mer miljøvennlig enn en bensin- eller dieselbil. Det kommer an på strømmen en lader med, batteri størrelse og hvor lenge en har bilen.

Et sted etter mange nok mil har elbilen betalt ned miljø gjelden fra produksjonen. Etter det begynner den faktisk å ligge bedre an totalt.

Så var det batteriet da. Den evige syndebukken. Mange tror det er slutten på miljøregnskapet, men sannheten er at batterier ofte lever lenger enn bilen og kan brukes videre til energiladning, samtidig som mye av materialene kan gjenvinnes. Ikke perfekt men mye bedre enn før. Og her går også utviklingen raskt.

Kontrasten er enkel for det som en forbrenningsmotor har sluppet ut kan ikke tas tilbake.

Når bilene en dag er ferdig kan begge typer resirkuleres ganske godt. Men forskjellen ligger i livet de har levd. En diesel- eller bensinbil har brukt livet på å slippe ut. En el bil har brukt livet på å redusere.

Så om valget mitt er riktig er litt uviss å si enda, men jeg tror ikke det finnes perfekte valg på nettopp dette. Men jeg tror jeg har tatt et mer bevisst et. Men en smart bil har jeg fått, som får med seg det meste når vi er på veien.

Så er den her. Kjærlighetens dag eller Valentinsdagen som den fint kalles. Den dagen verden plutselig deles i to. De som legger ut roser, middager og “min for alltid” – og vi andre som legger ut pizza og fred.

Jeg våknet i dag uten blomster på døren, ingen sjokolade og null forventninger om romantisk middag. Og vet du hva? Det var helt nydelig, bare meg og kaffen og stillheten.

Singel på valentinsdagen er egentlig en litt mer pyntet versjon av frihet for meg. Jeg kan spise hva jeg vil, se hva jeg vil og være akkurat der jeg vil. Perfekt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så til alle som ikke fikk blomster i dag – Gratulerer med uavhengighetsdagen. Kjærligheten kommer – men i kveld tilhører fjernkontrollen oss.

Og til deg som har funnet din kjære og gjør deg klar for en koselig dag og aften – Gratulerer til dere også. Kos dere og nyt.

Jeg gikk en tur i dag og skogen var hard men likevel glødet bakken grønn. Mose over stein og jord, badet i sol. Det grønne glitret og jeg kom til å tenke litt på tiden vi lever i og tiden vi nå er på vei inn i.

Vi snakker jo ofte om prisen på gult gull som varierer, og som skal være veldig lønnsomt, samt det sorte gullet som Stavanger er så kjent for at renner i gatene her som det sies.

Oljen har bygget landet, finansiert velferden og skapt trygghet for oss. Det er ikke bare historie for det er fortsatt ryggraden i norsk økonomi.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det grønne jeg gikk på i dag…. når blir det mer enn bare skjønt?

Eller når blir grønt  også betegnet som gull?

For det grønne skiftet er ikke lenger bare ord. Det er penger, store penger. I dag investeres det milliarder i havvind, hydrogen, karbonfangst,  batteriteknologi og grønn industri. Norge bygger nye verdikjeder og bedrifter prises på bærekraft. Kapital flyttes og risiko vurderes på nytt.

Likevel så tjener Norge fortsatt langt mer på olje og gass enn på det grønne, ja i skrivende stund. Det sorte gullet gir enorme inntekter, hvert eneste år. Det grønne bygger fortsatt, utforsker og lærer. Investerer mer enn det høster.

Men spørsmålet er ikke bare hva som lønner seg i dag, men hva som vil bære oss videre.

Kan grønt en dag overta inntektsstrømmen oljen har gitt oss? Kanskje, men ikke uten kostnad eller valg.

For hva skjer når vi flytter kapital, arbeidsplasser og makt fra det gamle til det nye? Hva mister vi på veien? Tempo? Trygghet? Kontroll? Eller bare vaner?

Og enda viktigere er hvis grønt blir like lønnsomt som sort gull.. klarer vi da å gjøre det annerledes?

For natur jobber sakte. Ta for eksempel mose som vokser uten krav til avkastning. Den bare bygger lag på lag, stille og tålmodig. Markedet vil ha fart, uttak og resultat.

Så jeg lurer jo også på om vi klarer å tjene på naturen uten å presse den slik vi har gjort før?

    Det er stille der valgene bor.

Ikke scenelys

Ikke applaus

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bare et øyeblikik

og en retning

Ingen teller poeng.

Ingen klapper

Ingen deler det videre

Likevel veier det

Du kan bøye sannheten

så ingen merker det.

Du kan gå forbi

uten å stoppe 

Du kan ta litt mer

enn du trenger.

Eller du kan la være.

Ingen skriver det ned.

Ingen gir deg kred.

Men noe i deg 

vet.

For du bygges ikke

av det som vises.

Du bygges

av det som gjentas 

i det stille.

Og en dag

er det nettopp disse 

usette valgene

som står igjen

og kaller seg

deg.

Jeg liker egentlig ikke alt som må planlegges i hjel. Noen av de beste tingene i livet har en tendens til å skje litt mer … plutselig. Som for eksempel det å gifte seg.

Visste du at du faktisk kan gifte deg på Valentines Day, helt uten å planlegge et helt bryllup i et helt år? Ikke i Las Vegas men i Stavanger?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den 14. februar kan du rett og slett droppe inn i Stavanger Domkirke (eller Revheim kirke) og gifte deg. Ja, så enkelt. Litt som å stikke innom for en kaffe, bare med litt større konsekvenser.

Opplegget er faktisk ganske nydelig i all sin enkelhet. Dere må ha papirene i orden på forhånd (Skatteetaten er fremdeles ikke helt Las Vegas i stilen), men selve seremonien tar rundt 20-30 minutter. Litt musikk, noen fine ord, et løfte, en velsignelse og så gift.

Antrekket bestemmer dere helt selv. Kjole, jeans, dress, ullgenser, joggesko, eller noe midt i mellom. Ingen dømmer, dette er kjærlighet på lavterskel.

Forskjellen på dette og Las Vegas er at her er det faktisk en kirke og en prest, ikke Elvis. Og at du må bestille 6 dager før.

Så har du og din kjære liksom ikke fått tid i hverdagskaoset men tenkt tanken, er denne dagen, Valentines dag dagen dere faktisk kan gjøre det.

Noen ganger er de beste avgjørelsene de som ikke har fått så lang betenkningstid.

Link til bestillingssiden: HER.

Normal tid for booking av vielse er 6-12 måneder i forveien i Stavanger Domkirke.

Det er tidlig i 2026, men det føles allerede som om verden har dårlig tid.

Vi gikk nesten fra nyttårsraketter til alvor, uten den vanlige pausen der man rekker å lande litt før neste overskrift blinker.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg sitter her og følger med. Leser litt, hører litt og kjenner mest på undring.

Venezuela dukker opp igjen og igjen. Et land som på papiret burde vært rikt, stabilt og ganske komfortabelt. I praksis er det noe helt annet. Som et kjøkken fullt av mat men ingen får lov å spise.

Nå har USA valgt å ta tydelige grep. Noen sanksjoner strammes til, noe lettes og budskapet er klart: Det skjer ikke ingenting lenger.

På kort sikt kan det se ryddig og riktig ut, noen vil si handlekraftig og nesten betryggende. Endelig gjør noen noe.

Men jeg klarer ikke la være å lure på hva dette betyr litt lenger i tid. For slike grep treffer sjelden bare dem som sitter øverst. De treffer køene, hylla som er tom og hverdagen til folk som allerede har lite å gå på.

Det er  kanskje ikke bare Venezuela dette former. Det former også spillereglene verden over.

Hva lærer andre land av hvordan makt brukes, presses og justeres? Som her hvor det ikke er en klar godkjenning fra FN?

For når USA justerer spillereglene, ser resten av verden på. Russland gjør det, Nord-Korea gjør det og Kina noterer seg stille hvor grensene faktisk går.

Det er også noe urolig med hvor fort vi venner oss til dette. Når et helt land blir en pågående situasjon mer enn et aktuelt ansvar. Noe vi diskuterer i runder, mens tiden bare går.

Og så er det snille lille Norge. Vi sitter trygt, relativt sett. Med olje, velferd og følelsen av å være litt på utsiden av dramaet.

Men verden er ikke delt inn i vanntette rom. Det som får skje et sted har en tendens til å dukke opp et annet, gjerne i en form vi ikke hadde bestilt.

Kanskje dette ikke bare handler om Venezuela. Kanskje det handler om tempoet vi har blitt komfortable med. Raske grep, tydelige signaler og ettertanke litt slik på etterskudd?

Kanskje verden står til påske. Eller kanskje vi bare har senket terskelen for hva vi kaller er greit?

På søndag var jeg på julekonsert i Vardeneset Kirke med Kor På Randen og Adele Erichsen.

Adele sin stemme, trygg og nær, sammen med koret som både løftet og landet musikken. Jul i mange uttrykk, det vare – det kraftfulle og det ettertenksomme.

En rolig og fin julekonsert som fikk lov til å være akkurat som den var.

Jeg legger ved noen bilder og håper dere liker de.

Adele Erichsen er en norsk sanger med et nært og kraftfullt uttrykk. Hun har tidligere vært med i “The voice” kanskje du husker henne ?

Kor På Randen ble startet i 2000, og de synger variert repertoar. Alt fra klassiske korverk til melodier du kjenner fra populærmusikk, og de operer både på lokale konserter og større arrangementer.

Jeg sitter her med morgen kaffen min og tenker på julens mysterier. Hva skal til for at julestemningen faller inn?

Selv om  jeg har kommet i en slik en modus allerede at julen er her, stemningen er her, lydene og lukten er her. Men det er inne. Når jeg da entrer døren skjer det noe. Det er ikke hvitt, snøfnugg daler ikke dovent ned og da faller noe av julestemningen vekk.

Men er det en tradisjon for meg å ha en hvit jul tenker jeg, her i Stavanger?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Egentlig ikke, men tanken og følelsen slipper liksom ikke helt taket. Mine barndomsår tilbrakte jeg ofte julen noen timer lenger nord fra Stavanger, og der følte jeg alltid det var snø på jul. Kanskje det er det som sitter igjen? Men utenom det var det hvit jul?

Her i Stavanger området har det ofte vært mer regn, milde plussgrader og vind fra sørvest enn snø som legger seg som et teppe. Så selv om jeg vet dette, eller vet bedre håper jeg, hvert eneste år.

Statistikken forteller det ganske tydelig: Stavanger har i desember rund 3-6 grader, og det regner faktisk ganske mye. Desember er faktisk en av de våteste månedene i året her.

Snø kan forekomme, men det er sjeldent at den legger seg skikkelig til jul. I vintermånedene faller det i snitt snø i desember bare noen få dager, og ofte går den over i regn. Med andre ord håper vi mot bedre vitende.

Nøyaktig “hvit jul” her, med snø på bakken julaften er ikke en årlig selvfølge. Statistikken fra lokale værdata tyder på at vi kanskje har hatt hvit jul omtrent hver fjerde jul i løpet av de siste 50 årene.

Og enda mer konkret, målingene ved Ims i Sandnes viser at det siden 1983 bare er åtte ganger det har vært snø på julaften. (7-25 cm. snø). Likevel sjekker vi værmeldingen hvert år som om meteorologene plutselig skal si: “Overraskelse! I år blir det eventyrjul”.

Med andre ord, om du er født i 1969 og har sett snø flere julaftener du kan telle, så har det bare vært heldige år, eller at du har vært en helt annen plass enn Stavanger.

Det er ikke bare i Stavanger det er grønn jul. Klimaendringer og mildere vintre gjør at sjansen for snø på julaften er generelt synkende mange steder i Norge. I Oslo har sjansen for hvit jul gått fra å være ganske vanlig for 60-70 tallet til mye mer usikker i nyere tid, og det er samme tendens i andre kystnære områder også.

Kort sagt: varmere luft betyr ofte regn fremfor snø, spesielt langs vestlandskysten. Ofte betyr det våt asfalt, julelys som speiler seg i bakken og paraplyer på julaften.

Den hvite julen i Stavanger drømmer om er faktisk mer som en amerikansk film jul en noe som regelmessig skjer her. Rundt Stavanger faller det snø i desember gjennomsnittlig bare et par dager hver måned i vintermånedene. Januar og februar er vanligvis snøsikrere enn selveste selve jula når det kommer til snø som faktisk legger seg. Og i 2010 var et av de mer minneverdige årene med hvit jul i området, og jeg tipper det vanker mange vakre julebilder fra dette året.

Så ja – en hvit jul er en flott visjon, og det er gøy å håpe på snøfnugg som daler ned. Men her på Sør-Vestlandet bør vi kanskje også være flinke til å feire regn, grønne gressplener og stormfulle kystdager som en del av vår lokale juletradisjon. Julestemning kommer like godt av lysene, maten og fellesskapet, ikke bare snøen.

Kan det være håpet som er tradisjonen vår?

• Tilhørighetens pris: Stillhet

For litt siden var jeg på noen festligheter med mennesker fra mange ulike land. Det var lett stemning, latter og gode samtaler.

I en dialog med noen fra Sør Europa ble jeg slått av forskjellen i måte å være på. De var direkte, tydelige og stod opp for seg selv. Snakket sin sak, uten å pakke den inn. Jeg synes det er en god egenskap, men innrømmer gjerne at jeg kan bli bedre her.

Midt i samtalen kom det, nesten som en spøk: Dere nordmenn er så redde for at vi tar fra dere jobbene. Vi lo litt, men på vei hjem ble setningen liggende hos meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ikke fordi den var frekk, men fordi den pekte på noe som er litt større. For i møte med kulturer der det er naturlig å ta plass og være uenig, blir vår egen stillhet synlig. Ikke som svakhet men som tilpasning.

Vi liker å tenke at Norge er et av verdens tryggeste land å si ifra i. Flate strukturer, høy tillit og lite hierarki.

Likevel er det ofte forbausende stille der det burde vært mer motstand.

Ikke fordi folk mangler meninger eller innsikt. Men fordi ønsket om tilhørighet veier tyngre enn behovet for å si det høyt.

Den sosiale kostnaden ved å være uenig er høyere enn vi liker å tro. Ikke i form av sanksjoner, men i små, nesten usynlige signaler: Blikk som viker, stemninger som skifter og rom som lukker seg.

Derfor velger mange stillhet. Ikke fordi de ikke vet. Men fordi de vet, og forstår hva det kan koste.

Problemet er dette: Når de mest reflekterte stemmene blir stille, taper fellesskapet.

For det er sjelden de klokeste ideene som roper høyest. De kommer ofte fra de som tenker lenge, ser helhet, kjenner konsekvensene og som først åpner munnen når de faktisk har noe å tilføre.

Hvor mye kunnskap blir aldri delt fordi rommet belønner tempo fremfor ettertanke? Hvor mange gode beslutninger blir aldri tatt fordi de som ser svakhetene velger å tie?

I norsk arbeidsliv snakker vi mye om psykologisk trygghet. Men i praksis forveksler vi den ofte med harmoni.

Vi tåler sårbarhet bedre enn motstand. Det er akseptabelt å be om hjelp, men langt vanskeligere å utfordre etablerte sannheter.

Dermed fylles rommet ofte av de samme stemmene. De raskeste, de tryggeste og de mest bastante.

Besservisserne. Ikke nødvendigvis de klokeste, bare de mest komfortable med å ta plass.

Og kanskje er det her vi burde stille oss et mer ubehagelig spørsmål: Gir vi faktisk nok rom til de stille?

For psykologisk trygghet handler ikke bare om at alle skal føle seg vel. Det handler om at uliktenkning får eksistere også når den ikke kommer pakket i selvsikkerhet.

Så til deg som kjenner deg igjen som den stille stemmen, du som sitter med innsikt, erfaring eller magefølelse, men ofte lar være å dele den.

Hva kunne skjedd hvis du utforsket rommet litt mer?

Hvis du tester om uenighetene faktisk tåles, i stedet for å anta at den ikke gjør det?

Og til oss andre:

Hva går vi glipp av når de som har mest å bidra med velger stillhet?