Jeg liker egentlig ikke alt som må planlegges i hjel. Noen av de beste tingene i livet har en tendens til å skje litt mer … plutselig. Som for eksempel det å gifte seg.
Visste du at du faktisk kan gifte deg på Valentines Day, helt uten å planlegge et helt bryllup i et helt år? Ikke i Las Vegas men i Stavanger?
Den 14. februar kan du rett og slett droppe inn i Stavanger Domkirke (eller Revheim kirke) og gifte deg. Ja, så enkelt. Litt som å stikke innom for en kaffe, bare med litt større konsekvenser.
Opplegget er faktisk ganske nydelig i all sin enkelhet. Dere må ha papirene i orden på forhånd (Skatteetaten er fremdeles ikke helt Las Vegas i stilen), men selve seremonien tar rundt 20-30 minutter. Litt musikk, noen fine ord, et løfte, en velsignelse og så gift.
Antrekket bestemmer dere helt selv. Kjole, jeans, dress, ullgenser, joggesko, eller noe midt i mellom. Ingen dømmer, dette er kjærlighet på lavterskel.
Forskjellen på dette og Las Vegas er at her er det faktisk en kirke og en prest, ikke Elvis. Og at du må bestille 6 dager før.
Så har du og din kjære liksom ikke fått tid i hverdagskaoset men tenkt tanken, er denne dagen, Valentines dag dagen dere faktisk kan gjøre det.
Noen ganger er de beste avgjørelsene de som ikke har fått så lang betenkningstid.
Jeg sitter her og følger med. Leser litt, hører litt og kjenner mest på undring.
Venezuela dukker opp igjen og igjen. Et land som på papiret burde vært rikt, stabilt og ganske komfortabelt. I praksis er det noe helt annet. Som et kjøkken fullt av mat men ingen får lov å spise.
Nå har USA valgt å ta tydelige grep. Noen sanksjoner strammes til, noe lettes og budskapet er klart: Det skjer ikke ingenting lenger.
På kort sikt kan det se ryddig og riktig ut, noen vil si handlekraftig og nesten betryggende. Endelig gjør noen noe.
Men jeg klarer ikke la være å lure på hva dette betyr litt lenger i tid. For slike grep treffer sjelden bare dem som sitter øverst. De treffer køene, hylla som er tom og hverdagen til folk som allerede har lite å gå på.
Det er kanskje ikke bare Venezuela dette former. Det former også spillereglene verden over.
Hva lærer andre land av hvordan makt brukes, presses og justeres? Som her hvor det ikke er en klar godkjenning fra FN?
For når USA justerer spillereglene, ser resten av verden på. Russland gjør det, Nord-Korea gjør det og Kina noterer seg stille hvor grensene faktisk går.
Det er også noe urolig med hvor fort vi venner oss til dette. Når et helt land blir en pågående situasjon mer enn et aktuelt ansvar. Noe vi diskuterer i runder, mens tiden bare går.
Og så er det snille lille Norge. Vi sitter trygt, relativt sett. Med olje, velferd og følelsen av å være litt på utsiden av dramaet.
Men verden er ikke delt inn i vanntette rom. Det som får skje et sted har en tendens til å dukke opp et annet, gjerne i en form vi ikke hadde bestilt.
Kanskje dette ikke bare handler om Venezuela. Kanskje det handler om tempoet vi har blitt komfortable med. Raske grep, tydelige signaler og ettertanke litt slik på etterskudd?
Kanskje verden står til påske. Eller kanskje vi bare har senket terskelen for hva vi kaller er greit?
På søndag var jeg på julekonsert i Vardeneset Kirke med Kor På Randen og Adele Erichsen.
Adele sin stemme, trygg og nær, sammen med koret som både løftet og landet musikken. Jul i mange uttrykk, det vare – det kraftfulle og det ettertenksomme.
En rolig og fin julekonsert som fikk lov til å være akkurat som den var.
Jeg legger ved noen bilder og håper dere liker de.
Adele Erichsen er en norsk sanger med et nært og kraftfullt uttrykk. Hun har tidligere vært med i “The voice” kanskje du husker henne ?
Kor På Randen ble startet i 2000, og de synger variert repertoar. Alt fra klassiske korverk til melodier du kjenner fra populærmusikk, og de operer både på lokale konserter og større arrangementer.
Jeg sitter her med morgen kaffen min og tenker på julens mysterier. Hva skal til for at julestemningen faller inn?
Selv om jeg har kommet i en slik en modus allerede at julen er her, stemningen er her, lydene og lukten er her. Men det er inne. Når jeg da entrer døren skjer det noe. Det er ikke hvitt, snøfnugg daler ikke dovent ned og da faller noe av julestemningen vekk.
Men er det en tradisjon for meg å ha en hvit jul tenker jeg, her i Stavanger?
Egentlig ikke, men tanken og følelsen slipper liksom ikke helt taket. Mine barndomsår tilbrakte jeg ofte julen noen timer lenger nord fra Stavanger, og der følte jeg alltid det var snø på jul. Kanskje det er det som sitter igjen? Men utenom det var det hvit jul?
Her i Stavanger området har det ofte vært mer regn, milde plussgrader og vind fra sørvest enn snø som legger seg som et teppe. Så selv om jeg vet dette, eller vet bedre håper jeg, hvert eneste år.
Statistikken forteller det ganske tydelig: Stavanger har i desember rund 3-6 grader, og det regner faktisk ganske mye. Desember er faktisk en av de våteste månedene i året her.
Snø kan forekomme, men det er sjeldent at den legger seg skikkelig til jul. I vintermånedene faller det i snitt snø i desember bare noen få dager, og ofte går den over i regn. Med andre ord håper vi mot bedre vitende.
Nøyaktig “hvit jul” her, med snø på bakken julaften er ikke en årlig selvfølge. Statistikken fra lokale værdata tyder på at vi kanskje har hatt hvit jul omtrent hver fjerde jul i løpet av de siste 50 årene.
Og enda mer konkret, målingene ved Ims i Sandnes viser at det siden 1983 bare er åtte ganger det har vært snø på julaften. (7-25 cm. snø). Likevel sjekker vi værmeldingen hvert år som om meteorologene plutselig skal si: “Overraskelse! I år blir det eventyrjul”.
Med andre ord, om du er født i 1969 og har sett snø flere julaftener du kan telle, så har det bare vært heldige år, eller at du har vært en helt annen plass enn Stavanger.
Det er ikke bare i Stavanger det er grønn jul. Klimaendringer og mildere vintre gjør at sjansen for snø på julaften er generelt synkende mange steder i Norge. I Oslo har sjansen for hvit jul gått fra å være ganske vanlig for 60-70 tallet til mye mer usikker i nyere tid, og det er samme tendens i andre kystnære områder også.
Kort sagt: varmere luft betyr ofte regn fremfor snø, spesielt langs vestlandskysten. Ofte betyr det våt asfalt, julelys som speiler seg i bakken og paraplyer på julaften.
Den hvite julen i Stavanger drømmer om er faktisk mer som en amerikansk film jul en noe som regelmessig skjer her. Rundt Stavanger faller det snø i desember gjennomsnittlig bare et par dager hver måned i vintermånedene. Januar og februar er vanligvis snøsikrere enn selveste selve jula når det kommer til snø som faktisk legger seg. Og i 2010 var et av de mer minneverdige årene med hvit jul i området, og jeg tipper det vanker mange vakre julebilder fra dette året.
Så ja – en hvit jul er en flott visjon, og det er gøy å håpe på snøfnugg som daler ned. Men her på Sør-Vestlandet bør vi kanskje også være flinke til å feire regn, grønne gressplener og stormfulle kystdager som en del av vår lokale juletradisjon. Julestemning kommer like godt av lysene, maten og fellesskapet, ikke bare snøen.
For litt siden var jeg på noen festligheter med mennesker fra mange ulike land. Det var lett stemning, latter og gode samtaler.
I en dialog med noen fra Sør Europa ble jeg slått av forskjellen i måte å være på. De var direkte, tydelige og stod opp for seg selv. Snakket sin sak, uten å pakke den inn. Jeg synes det er en god egenskap, men innrømmer gjerne at jeg kan bli bedre her.
Midt i samtalen kom det, nesten som en spøk: Dere nordmenn er så redde for at vi tar fra dere jobbene. Vi lo litt, men på vei hjem ble setningen liggende hos meg.
Ikke fordi den var frekk, men fordi den pekte på noe som er litt større. For i møte med kulturer der det er naturlig å ta plass og være uenig, blir vår egen stillhet synlig. Ikke som svakhet men som tilpasning.
Vi liker å tenke at Norge er et av verdens tryggeste land å si ifra i. Flate strukturer, høy tillit og lite hierarki.
Likevel er det ofte forbausende stille der det burde vært mer motstand.
Ikke fordi folk mangler meninger eller innsikt. Men fordi ønsket om tilhørighet veier tyngre enn behovet for å si det høyt.
Den sosiale kostnaden ved å være uenig er høyere enn vi liker å tro. Ikke i form av sanksjoner, men i små, nesten usynlige signaler: Blikk som viker, stemninger som skifter og rom som lukker seg.
Derfor velger mange stillhet. Ikke fordi de ikke vet. Men fordi de vet, og forstår hva det kan koste.
Problemet er dette: Når de mest reflekterte stemmene blir stille, taper fellesskapet.
For det er sjelden de klokeste ideene som roper høyest. De kommer ofte fra de som tenker lenge, ser helhet, kjenner konsekvensene og som først åpner munnen når de faktisk har noe å tilføre.
Hvor mye kunnskap blir aldri delt fordi rommet belønner tempo fremfor ettertanke? Hvor mange gode beslutninger blir aldri tatt fordi de som ser svakhetene velger å tie?
I norsk arbeidsliv snakker vi mye om psykologisk trygghet. Men i praksis forveksler vi den ofte med harmoni.
Vi tåler sårbarhet bedre enn motstand. Det er akseptabelt å be om hjelp, men langt vanskeligere å utfordre etablerte sannheter.
Dermed fylles rommet ofte av de samme stemmene. De raskeste, de tryggeste og de mest bastante.
Besservisserne. Ikke nødvendigvis de klokeste, bare de mest komfortable med å ta plass.
Og kanskje er det her vi burde stille oss et mer ubehagelig spørsmål: Gir vi faktisk nok rom til de stille?
For psykologisk trygghet handler ikke bare om at alle skal føle seg vel. Det handler om at uliktenkning får eksistere også når den ikke kommer pakket i selvsikkerhet.
Så til deg som kjenner deg igjen som den stille stemmen, du som sitter med innsikt, erfaring eller magefølelse, men ofte lar være å dele den.
Hva kunne skjedd hvis du utforsket rommet litt mer?
Hvis du tester om uenighetene faktisk tåles, i stedet for å anta at den ikke gjør det?
Og til oss andre:
Hva går vi glipp av når de som har mest å bidra med velger stillhet?
Her om dagen gikk jeg gjennom et kjøpesenter fullt av julelys og alt det som hører med. Midt i glitteret sto det et tre pyntet med små engler, og på hver av disse englene sto det et barns ønske til jul. Noen ønsket varme klær, andre ønsket en dukke, litt Lego eller en liten bil. Enkle, fine ting. Helt vanlige juleønsker.
Og det knyter seg litt i hjerte. Ikke fordi folk gir, for det gjør de, og det er nydelig. Men fordi vi i det hele tatt trenger slike trær i Norge nå i 2025.
Tenk at i rike Norge er det over 115 000 barn som lever i vedvarende lavinntekt. Disse tallene har doblet seg siden midten av 2000- tallet. Nesten hvert annet barn i aleneforelder familier vokser opp med stram økonomi. Hjelpeorganisasjoner melder om rekordstor pågang, også fra familier som aldri før har bedt om hjelp.
Når jeg da sto foran et fullt tre av små håndskrevne ønsker er det umulig å se dette som statistikk. Det er ekte barn, ekte liv, ekte behov.
Mange skoler har i høst valgt å be barn om å ikke snakke om pakkekalendere og gaver. Jeg skjønner intensjonen, de vil skjerme. Men et sted inni meg kjenner jeg at løsningen kanskje ikke ligger der.
Vi kan ikke pakke inn verden for barna. Men vi kan lære dem hvordan de møter den.
At forskjeller finnes. At noen får mer. At noen får mindre. At dette ikke skal definere verken verdiene vår eller fellesskapet vårt.
Og kanskje det aller viktigste: At vi kan glede oss på andres vegne. At raushet er styrke. Rett og slett at det å unne andre noe godt, er en gave i seg selv.
Dette læres ikke av forbud, dette lærer de av voksne.
Når et engletre må hjelpe barn med juleønske, og skoler må innføre forbud for å dempe forskjeller, skjønner vi at gapet ikke ligger hos barna, men hos oss voksne.
Det er ikke bare økonomien som skaper av avstand. Noe kommer av forventningene vi selv setter. Av hva vi viser frem. Av tempoet vi holder, sammenligningene vi gjør, ofte uten å tenke over det.
Og kanskje er det her vi må begynne hvis vi vil tette gapene. Hos oss selv. Hos måten vi snakker, deler og forventer.
Så når jeg da står foran disse englene, kjenner jeg både varme og frustrasjon. Varme fordi mennesker bryr seg. Frustrasjon fordi dette i det hele tatt må finnes.
For helt ærlig – hekkans Norge. Vi burde ikke trenge slike ønsketrær. Ikke her. Ikke nå. Ikke for helt vanlige barn som bare ønsker seg varme klær og en liten juleglede.
At vi likevel gjør det, sier noe om tiden vi lever i. Og kanskje er det nettopp derfor vi må løfte blikket litt, puste dypt og minne oss selv på noe:
“Kem kom på dette? og koffor gjorde eg det?” Det var mine tanker i går når jeg satt på busstoppet og ventet på bussen.
Du skjønner jeg og ei venninne har det med å gi opplevelser i bursdagsgaver til hverandre. Merkelig nok har jeg som nesten er på nivå med å etter mye om og menn dupper tåa i sjøen om sommeren og kan trumfe med at jeg har badet, gitt to ganger på rad nå opplevelser som inneholder vann. Sjekk gjerne ut mitt innlegg om surfing HER.
Men gjort er gjort og dette måtte jo gjennomføres. Dagen var i går, og plassen var Pulpit Sauna i Jørpelandsvågen. Kan det bli mer eksotisk enn det?
Når vi ankommer Jørpelandsvågen, sier venninna mi at jeg hadde jammen meg og plassert oss veldig synlig med denne dampen. Var enig i det, selv om jeg sa at dette går fint. Må jo være positiv!
Vi fikk installert oss, og jeg tenkte – hopp i det. Vet at det å gå badetrappen, er pining for min del, så jeg valgte hopp. Få det gjort tenkte jeg og så kan jeg sitte inne og bare kose meg etterpå. Men det flere hopp, og siden jeg har fått litt Inside informasjon om at en må ta 20 svømmetak for å få godkjenning så fikk jeg også et godkjent bad. Bare for meg selv da, men det er en seier i seg selv.
Timen vi hadde føyk avgårde, og vips måtte vi hjem.
Så min erfaring og følelse nå er at dette må jeg gjøre flere ganger. Kan jeg – så kan du! For jeg er ei skikkelig pingle når det kommer til å bade.
Tusen takk Pulpit Sauna for at dere tok i mot oss. Plutselig er vi der igjen.
Hu fornøyde etter et hopp, tenk i november:
Og her er Saunaen. Ligger den ikke fint til?
Her hopper jeg i det:
Ser litt ut som jeg går på vannet –
Og litt bobler fortjener vi jo:
Jørpelandsvågen.
Jørpeland er en by og ligger i Ryfylke i Strand Kommune. Byen er et viktig handels- og servicesentrum for det sørlige Ryfylke. Det bor litt over 7500 innbyggere her og Jørpeland har hatt bystatus siden 1998. Byen ligger rett øst for Stavanger, og en må kjøre gjennom Ryfast for å komme her på RV 13. Byen blir også kalt “The village of Prekestolen” . Så har du vært på Preikestolen har du trolig kjørt gjennom byen.
Visste du at i Stavanger området har vi flere Sider produsenter som er anerkjent landet over?
Så hva er vel bedre enn å tilbringe fredagskvelden på Siderfest? Det gjorde vi og vi angrer ikke.
Siderfestivalen som var på Veranda i Pedersgata ga oss masse smaksprøver og innsikt i Siderens verden. Lokale produsenter som OmCider, Apal Sideri, Sandalen Gård og Eiane Gård var å treffe og de fortalte villig om gården, sine produkter og det du enn måtte lure på. Veldig innholdsrikt og interessant. Så dukker det opp flere muligheter, hiv deg på.
Arrangementet var i lokalene på toppen, og Veranda kan også tilby plass på den herlige uteplassen hvor en får en fantastisk utsikt over byen.
Som velkomst fikk vi en herlig ispinne eller “Gelato” om du vil fra Jolanta Ulys i samarbeid med lokale siderprodusenter.
Inngangsdøren:
Sandalen Gård som ligger på Randaberg:
OmCider som ligger inne i Ryfylke:
Apal som ligger i Ryfylke:
Eiane Gård som ligger i Ryfylke:
Foredrag om Siderens opprinnelse :
Stemningsbilde når vi gikk:
Pedersgata ligger bare et steinkast fra sentrums kjernen. Jeg må nevne at de senere årene har gaten fått et lite løft, og kan by på sjarmerende restauranter og spiseplasser, koselige butikker med mye rart og ikke minst en avslappet atmosfære.
Gaten har et urbant preg, og en del graffiti på husvegger og murer. Gaten ble innlemmet byen i 1848 og fikk navnet sitt i 1861. Det er totalt 143 husnummer i gaten,
Husene i gaten er en del av trehus bebyggelsen i byen og er bygget mellom 1820 til 1860 antas det.
Ja her i Stavanger har vi hatt et skikkelig “bromle” vær i går kveld og natt. Vind og regn om en annen og jeg tipper at det er noen som har fått forflyttet på ting utenfor. Her hos meg har jeg ikke de store forflytningene, men noen planter i potter hadde fått noen andre plasser enn de hadde i går. Men inne er det godt og varmt, og kaffen er intakt mens jeg hører det suser rundt dørene.
Stavanger Kommune gikk går ut i medier med en liten humoristisk melding til befolkningen, eller en advarsel om været om du vil. Jeg synes det er forfriskende at de kan formidle budskap, også litt mer alvorlige budskap, på en lett og enkel måte. Hva synes du?
Er det innafor eller burde det vært som før mer konservativt og tungt? Ja som før?
Jeg lurer jo litt på hvem som sitter bak tastene jeg, er det de unge håpefulle som har fått fritt spillerom eller er det 50+ med glimt i øyet som meg som koser seg og endelig får anledning til å uttrykke seg? Kanskje både og?
