Er du en trygg havn?

Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Hvordan noen mennesker, uten å vite det selv, skaper små øyeblikk av ro rundt seg. Møter der alt faller litt på plass, og man plutselig merker at man puster litt dypere.

Det er fascinerende hvordan trygghet oppstår uten at noen sier det høyt. Noen ganger merker man det med en gang. Andre ganger dukker det opp midt i en samtale, som et lite uventet rom der alt får være som det er. Ikke fordi noen prøver. Det bare skjer.

Jeg har begynt å se det i flere hverdags øyeblikk. I måten noen lytter på, i blikk som ikke haster videre. I små stille stunder der fasader ikke er nødvendige. Kanskje der det den roen vi kjenner igjen, selv når vi ikke klarer å sette ord på den?

Og så er det fint hvordan dette går begge veier. Noen mennesker gir oss en følelse av å lande. Andre ganger skjer det motsatt, at noen legger igjen noe hos oss, som om de visste at det var trygt.

Det trenger ikke være stort. Ofte er det bare et mykt “jeg forstår”, en latter som løsner noe, eller et lite øyeblikk der man føler seg møtt uten at man må forklare så mye.

Kanskje er det sånn det fungerer. At trygghet finnes i alt det udramatiske. I de små mellomrommene. I menneskene som vi møter som gir oss ro, bare fordi de er akkurat som de er.

Noen ganger legger vi til i slike havner uten å vite det. Og når vi drar videre, føles det som om noe i oss har falt litt mer på plass.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utstein Kloster – vær med og ta en titt…

Juhu, nå er jeg glad. Endelig har jeg også fått tatt en titt inne i selve klosteret på Utstein. Og det sto absolutt til forventingene. Har du vært der? Sjekk gjerne mine tidligere innlegg HER, HER og HER.

I helgen var det julemarked på denne fantastiske flotte plassen, tross regn gikk det sin gang, med masse folk og så ikke minst hadde de åpne dører til klosteret. Jeg var ikke sen å be.

Utstein Kloster har lang historie og er bygget i 1260, men det er mulig at noen bygningsdeler er eldre og kan være fra Kongsården til Harald Hårfagre fra omlag 800-tallet. Den lå også her på området.

Det har bodd mellom 20-30 munker her, i tillegg til dobbelt så mange legfolk som stod for gårdsstell, bygningsarbeid og matlaging. Klosteret eide betydelige jordeiendommer og kunne brødfø omlag 250 personer årlig.

Etter reformasjonen var klosteret ubebodd lenge, helt til Christopher Garman satte det i stand i 1750. Da ble klosteret brukt som våningshus til garden. I 1900 ble kirkens tårn og kor restaurert, og resten av anlegget i 1950-60 årene. I dag blir det benyttet som museum, kurs og konferansested, selskapslokale og til konserter. Ønsker du inderlig å bo som en munk, er det mulig også å leie rom, ja i munke standard, til en høy pris. (dette er ikke noe de går ut med – men kan bestilles på Utstein Kloster Hotel fikk jeg fortalt.)

 

 

 

Her står jeg i åpningen som fører til kapellet.

 

Her ser du Utstein Kloster hvordan det ser ut. De gamle bøketrea stammer trolig fra et hollandsk skip som i 1770 var på vei til den russiske tsar. Skipet kom fra Frankrike, og i lasterommet var det fullt av planter til tsaren. Skuta skal ha forlist ved Bokn, men lasten ble berget og auksjonert bort. En del av bøketrærne tilfalt biskopen og ble plantet ved Utstein kloster, noen på Ledaal, i Byparken og i Møllebukta. Også andre steder i byen.

 

Her er inngangen til Klosteret:

 

Og… så er vi inne.

 

Vårt første møte er denne “hagen” i midten. Tenker den er et fint skue når det står i blomst.

 

 

Kapellet. Her holdt de på å øve, så vi fikk høre klangen. Flott.

 

 

Og ganger, som var spennende å gå i. En visste aldri hvor en endte:

 

Tror jeg taler .. kanskje synger eller noe?

 

 

Maleri/bilde av hele gården:

 

 

og … lille speil på veggen der:

 

Tipper det har vært mye festlig lag her…

 

 

Falt litt for denne potte stolen….

 

 

Selskapslokaler som kan leies:

 

 

Og der var turen unnagjort:

Takk for meg. Endelig fikk jeg et innblikk i svunnen tid på Klosteret. Kommer gjerne igjen.

 

 

Hvordan kommer du deg dit?:

Utstein Kloster ligger på Mosterøy, en ca. 20-30 kjøretur fra Stavanger.  Du kjører nordover mot Rennesøy og rett etter den første undervannstunnellen, rett over en bro svinger du til høyre inn mot Mosterøy. Herfra er det godt skiltet.

 

 

 

Julemarked på Utstein Kloster – endelig!

Julemarked på Utstein Kloster har jeg hatt på listen min noen år nå, og selv om jeg prøvde meg i fjor på et besøk, kom jeg liksom en uke for sent.  Det kan du lese om HER.

Men i år du, ja da klarte jeg det på rett tid. Dagen var i går, altså lørdag. Vått og godt, ikke helt den store julestemningen så den måtte vi starte selv. Litt julemusikk i bilen gjorde susen, og vi la avgårde.  Uansett vær må jeg si at de får til det utrolige, både arrangøren, utstillere og de som besøker, ja rett og slett oss. Det var mangefolk, ikke kaos og det var god lett stemning. Alle tok været for det det var og sprang rundt bodene i regntøy, paraplyer og det så ut som folk koset seg.

Jeg legger ved bilder av stemningen og håper du liker det. Jeg kan nevne at jeg også fikk en runde i klosteret som har stått på listen min lenge, så følg med hvis du ønsker en liten titt med meg, det kommer i eget innlegg. :

 

 

Ulstein Kloster ligger kun 30 minutters kjøring fra Stavanger Sentrum. Du kjører utover mot Rennesøy. Rett etter den første undervannstunnellen, samt over broa svinger du til høyre inn mot Mosterøy. Herfra er det godt skiltet.

Ulstein Kloster er bygget i 1260, men det er mulig at noen bygningsdeler er eldre og kan være fra Kongsgården til Harald Hårfagre på om lag 800-tallet, siden den skal ha ligget her.

Kirken er enestående med tårnet plassert midt mellom kor og skip.

Det har bodd mellom 20-30 munker her, i tillegg til dobbelt så mange legfolk som stod for gårdsstell, bygningsarbeid og matlaging. Klosteret eide betydelige jordeiendommer og kunne brødfø om lag 250 personer årlig.

Etter reformasjonen var klosteret ubebodd lenge, helt til Christopher Garman satte det i stand i 1750. Da ble klosteret brukt som våningshus til garden.

I 1900 ble kirkens tårn og kor restaurert, og resten av anlegget i 1950-60 åra. I dag blir det benyttet som museum, kurs og konferansested, selskapslokale og til konserter.

 

Klostergården sitt utsalg:

 

 

 

Stemning med utstillere og boder:

 

 

 

 

 

 

 

 

Johanna Warberg har laget plakaten for 900-årsjubileet. Sjekk gjerne ut Stavanger Kommune sine sider HER: PS. en slik en måtte jeg ha meg.

 

 

Tross vær var det veldig koselig. Så takk for oss. Vi koste oss masse og fikk litt forskjellig med oss hjem.

Fra Skrekk til nytelse!

“Kem kom på dette? og koffor gjorde eg det?” Det var mine tanker i går når jeg satt på busstoppet og ventet på bussen.

Du skjønner jeg og ei venninne har det med å gi opplevelser i bursdagsgaver til hverandre. Merkelig nok har jeg som nesten er på nivå med å etter mye om og menn dupper tåa i sjøen om sommeren og kan trumfe med at jeg har badet, gitt to ganger på rad nå opplevelser som inneholder vann. Sjekk gjerne ut mitt innlegg om surfing HER.

Men gjort er gjort og dette måtte jo gjennomføres. Dagen var i går, og plassen var Pulpit Sauna i Jørpelandsvågen. Kan det bli mer eksotisk enn det?

Når vi ankommer Jørpelandsvågen, sier venninna mi at jeg hadde jammen meg og plassert oss veldig synlig med denne dampen. Var enig i det, selv om jeg sa at dette går fint. Må jo være positiv!

Vi fikk installert oss, og jeg tenkte – hopp i det. Vet at det å gå badetrappen, er pining for min del, så jeg valgte hopp. Få det gjort tenkte jeg og så kan jeg sitte inne og bare kose meg etterpå. Men det flere hopp, og siden jeg har fått litt Inside informasjon om at en må ta 20 svømmetak for å få godkjenning så fikk jeg også et godkjent bad. Bare for meg selv da, men det er en seier i seg selv.

Timen vi hadde føyk avgårde, og vips måtte vi hjem.

Så min erfaring og følelse nå er at dette må jeg gjøre flere ganger. Kan jeg – så kan du! For jeg er ei skikkelig pingle når det kommer til å bade.

Tusen takk Pulpit Sauna for at dere tok i mot oss. Plutselig er vi der igjen.

 

 

Hu fornøyde etter et hopp, tenk i november:

 

Og her er Saunaen. Ligger den ikke fint til?

 

 

Her hopper jeg i det:

 

Ser litt ut som jeg går på vannet –

Og litt bobler fortjener vi jo:

 

Jørpelandsvågen.

 

Jørpeland er en by og ligger i Ryfylke i Strand Kommune. Byen er et viktig handels- og servicesentrum for det sørlige Ryfylke. Det bor litt over 7500 innbyggere her og Jørpeland har hatt bystatus siden 1998. Byen ligger rett øst for Stavanger, og en må kjøre gjennom Ryfast for å komme her på RV 13. Byen blir også kalt “The village of Prekestolen” . Så har du vært på Preikestolen har du trolig kjørt gjennom byen.

Hesten – også en perle i Ryfylke

Når solen uventet tittet frem i dag, så var jeg ikke sen om å finne frem turskoa. Etter litt frem og tilbake falt valget på Ryfylke og fjelltoppen Hesten.

Hesten har samme startpunkt eller parkeringsplass som Hatten, men en starter turen på motsatt side av veien. Sjekk gjerne ut innlegget mitt om Hatten HER, som også er en flott tur.

Lengden på turen er ca. 6,6 kilometer t/r og den ligger 423 moh., og en går 278 høydemeter.  Det er godt skiltet oppover, og vanskelighetsgraden er satt til middels. Vi brukte omkring 3 timer t/r.

Første delen av turen går en på en grusvei som munner ut i en sti på mark. Her kan du treffe på sauer på beite, men i dag var det ingen dyr.

I enden av stien starter skiltingen samt de røde velkjente Tène og en går gjennom en grind og  inn i furuskogen. Det stiger jevnt her, og etter en stund er vi oppe ved Mjåvatn som vi går forbi og vender mot venstre til Hesten. Etter et lite stykke kommer en til et skilt som viser vei til en sti, og det er her stigningen begynner. Det er til dels bratte partier, men overkommelig.

Etter en stund åpner terrenget seg og stien dreier i retning av Hesten. Her er det mer lett gått da en går på fjell. Det er bare å følge merkingen rett frem. Det første en ser er utsikten til Jørpeland. Deretter kommer varden som symboliserer at en har ankommet Hesten. Og wow – for en utsikt. Vi hadde utsikt mot Idse, inn mot Stavanger, Viddasfjellet og Djupavatnet.

Så er du i området, er dette absolutt en tur jeg vil anbefale.

Jeg legger ved noen bilder og håper du liker de.

 

På toppen, som du ser var vi heldig med været. Nydelig sol, varmt og godt – tross november.

 

 

Hvordan kommer du deg hit?

Kjører du fra Stavanger ville jeg tatt Ryfylketunnelen som går til Solbakk i Strand Kommune. Når du kommer ut av tunnelen ta til høyre mot Jørpeland og Preikestolen. Denne veien RV13 – Ryfylkeveien følger du helt til Botsheia. Rett etter tunellen ligger det først en avstengt privat parkering (det er her turen starter) på høyre siden. Kjør litt til og du kommer til en større parkeringsplass på venstre side hvor du kan parkere.

Det er samme parkeringsplassen som en kan stå på hvis en skal til Hatten.

På bilde under har jeg tatt bilde av begge parkeringsplassene. Det er den lengst vekke du skal parkere på. De har P-avgift.

 

Porten du må gjennom for å komme til den merkede stien.

 

Meg på stien i Furuskogen:

 

Dette er Rogalands største naturreservat. Her finnes en stor furuskog som skal være naturlig – dvs. at den ikke er plantet. Det er en gammel skog, og den er vernet.

 

Etter dette skiltet begynner stigningen:

 

Og ja. Du har utsikt underveis.

 

Nå er vi nesten oppe. Det er Jørpeland du ser her:

 

Varden på Hesten:

 

 

 

 

 

Stemningsbilder.

 

Ryfylke er et distrikt i den nordøstlige delen av Rogaland. Kommunene som hører til Ryfylke er: Strand, Hjelmeland, Suldal, Sauda, Finnøy, Rennesøy og Kvitsøy. En del av Sandnes – Forsand – hører også til.

Landskapet er variert og representerer Norge i miniatyr med øyer og skjærgård, tradisjonelt kystlandskap, lavland, fjorder, vidder og høye fjelltopper. Det er også her Lysefjorden ligger, Preikestolen og Kjerag.

Navnet Ryfylke kommer av ry som betyr rug, og fylke som kommer av ordet folk.

 

 

Stavanger – byen som allerede rigger seg for fremtiden!

Jeg var innom Stavanger sentrum her om dagen. Sola tittet frem mellom skyene, og det var et sånt øyeblikk der byen gløder litt ekstra. Fargene langs Vågen speilet seg i vannet – og jeg stoppet opp.

Foran meg sto en benk, plassert litt høyere enn vanlig. På den var det et lite metallskilt med store ord:

“Bli med å gjøre Stavanger til en bedre by å bo i”

Først smilte jeg litt – jeg tenkte det var et kreativt og humoristisk stunt fra kommunen, de har jo vært litt slik nå den siste tiden. En høy benk, liksom. Men så leste jeg teksten: Havnivået kan stige med opptil en meter de neste hundre årene.

Da kjente jeg et lite sug i magen.

For selv om benken er laget med et glimt i øyet, ligger det en alvorlig påminnelse der. Om at klimaendringene ikke er et fremtidsscenario, men noe som allerede skjer – og som kan endre selve bybildet vårt.

Samtidig gir det også håp. For midt i denne lille installasjonen ligger en invitasjon til oss alle, til rett og slett bidra, tenke nytt, og ta del i løsningen.

Så ja Stavanger er rigget for fremtiden. Ikke bare med teknologi og vekst, men med bevissthet, humor og handling. Alt det som faktisk kan gjøre byen får til et bedre sted å bo.

 

 

 

Her er det også plassert et par sko. Måtte borti og kjenne på de om de var ekte eller et stunt. Og det var et stunt.

Så Stavanger Kommune minner oss om noe veldig viktig her med korte ord:

I følge FN`s klimarapport forventes havnivået globalt å stige mellom 30 og 100 cm. innen år 2100, avhengig av hvor raskt utslippene reduseres.

For kystbyer som Stavanger betyr det at deler av havneområdene kan bli liggende under vann ved ekstremvær og stormflo. Allerede nå har gjennomsnittstemperaturen i Norge økt med 1,9 grader siden førindustriell tid og nedbørsmengden har økt med nær 20%.

Men gode klimatiltak virker – utslippene i Norge har faktisk gått ned de siste årene og flere byer, deriblant Stavanger, har satt seg mål om å bli klimanøytrale innen 2030.

Tror du vi klarer det?

Kanskje det er nettopp slike små påminnelser som denne benken som er starten på noe større.

Endelig – jeg fikk se Gnuen og Rauå!

Her i Stavanger har vi all verdens ting. Noen ting fester seg, og andre ting – ja de husker en ikke.

Men denne Gnuen og denne rauå, den har satt seg fast i meg. Grunnen er at Gnu Bar har blitt veldig aktiv på LinkedIn, og har en morsom og humoristisk vri på innleggene sine. De har faktisk blitt en av finalistene til Årets Markedsfører her i Stavanger. Det er jo noe eller?

Så nysgjerrige meg – måtte jo innom. Ja jeg vet at tiden, en lørdag ettermiddag ikke representerer baren på sitt høydepunkt, men jeg fikk sett Gnuen og jeg fikk sett Rauå, og jeg fikk snakket med en av de koselige ansatte. Så alt stemmer – og jeg tipper at baren ble full i løpet av kvelden, mens de gamle gikk hjem. Men kommer garantert igjen, litt senere på kvelden da tenker jeg en gang.

Så hvor finner du denne Gnu Bar tenker du? Jo den ligger i Nedre Strandgaten 23, rett ved Vågen i Stavanger. Absolutt en plass jeg anbefaler deg å gå innom om du befinner deg i Stavanger.

 

Og fra sidene deres reklamerer de med:

Gnu Bar, me selge någe folk faktisk vil ha. Hos oss får du: · Lave skuldre · Eit glass i handa og eit nikk frå ein fremmed Hos oss får du ikkje: · PowerPoint · Buzzwords I bukseseler og sixpence

Midt i Stavanger.

Full av liv, litt støv, og jækla gode folk. Og viss du hørre latter frå bakrommet, så e det bare Gnuen som skriver ein ny post. Kom innom. Me har det du trenge.

 

 

Når rauå ble avduket slo de på stortrommene her tidligere i år/sensommer – 16. august. Selveste ordføreren sto for avdukingen og Stavanger Symfoniorkester lagde noen fine blåse lyder:

Og her er Rau hisorien, fortalt av selveste Gnu Bar (klippet ut av innlegget på Linkedin – håper jeg får lov):

Om eg kan bare sei en ting: Før helgå ringte det frå et ukjent nummer. Og du vett, når det skjer, det går kaldt nedover ryggen. Ka har eg gjort nå? Tenke eg. Har aviså fonne den videoen fra når eg sang La Det Svinge med Valgerd Svarstad Haugland på Mykonos?

Men nei. Det va nok mye, mye verre for maen i andre enden spør: “E du den nåværende eier av Gnu Bar?” Svetten piple når eg svare med skjelvande stemme: “nå ja, det e ikkje bare meg, kordan kan eg beskriva det? Det e ein slags kollektiv feiltagelse, et spleiselag i promille og affeksjonsverdi.”

Så seie han:
“Eg e barenbarnet te han som skjøt den gnuen som henge over baren.”

Då ante eg ikkje ka eg sko sei. For den gnuen… den har stått der i åravis, med det glassaktige blikket te ein som har sett meir enn Trond Giske sin personlige assistent. En pelskledd legende.

Men så komme bomben:

“Eg har rauå.”

Hæ?
“Jo, eg har rauå te gnuen som henge hos dåkk. Den har vært hos meg i alle år. Nå vil eg at an ska hjem!”

Så, til uka får me rauå levert til vår lille backyard boozer.

, den nevenyttige Irren, ska lage rauprotese og oppheng. Så blir det rau-avdukning. Kanskje Nakne Anders finne någe ass shakers og skrike “NÅ!” når veluren trekkes fra. Liam

Me ska få bukta og begge ender!

Så… kem e med på rau-fest?

 

Et fint smil fra hun fra baren:

 

Dette er lokalene i 2. etasje:

 

… og se denne utsikten:

 

 

Og her går du inn:

 

Hva betyr en rød T for deg?

For meg betyr den røde T-en mye mer enn bare et tegn på en sti. Den står for trygghet, takknemlighet og vissheten om at jeg er på rett vei – både i terrenget og litt i livet. Den minner meg på at noen har gått her før meg, tenkt på oss som skulle komme etter, og brukt tid og krefter på å gjøre naturen tilgjengelig for alle.

Bak hver eneste røde T står det en frivillig, et menneske som bruker fritiden sin på å merke stier, bygge bruer over myrer, sette opp skilt og rydde traser, men gjør det ikke for oppmerksomheten. Men for å bidra.

Og det er ikke småtteri de får til. DNT har i dag over 23 000 kilometer med merkede sommerruter og rundt 6400 kilometer vinterruter over hele landet. Bak dette ligger nær 800 000 frivillige dugnadstimer – hvert eneste år.  Hatten av for dere sier jeg.

I DNT beskrives frivilligheten som “ryggraden” i hele organisasjonen, og det er lett å forstå hvorfor. For det er faktisk takket være dem at vi kan gå trygt, finne frem og få de opplevelsene som gjør Norge til et av verdens mest tilgjengelige frilufts land.

I Rogaland alene holder STF hundrevis av kilometer med stier i orden, og mange kjenner nok igjen dugnadsgjengen med røde malingsspann. De gjør en fantastisk jobb.

Jeg husker en gang jeg gikk meg litt bort i fjellheimen, ikke dramatisk, men nok til at jeg ble usikker. Lettelsen når den kjente Tèn plutselig opp er ubeskrivelig. Det var nesten som et lite vink fra noen som ville meg vel.

Så dette er en takk.

Takk til alle dere som maler, rydder, måker eller setter opp skilt. Til dere som gjør stien trygg og turer mulig for alle oss som benytter oss av naturen som dere har lagt tilrette for oss. Hva skulle vi gjort uten dere?