Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Hvordan noen mennesker, uten å vite det selv, skaper små øyeblikk av ro rundt seg. Møter der alt faller litt på plass, og man plutselig merker at man puster litt dypere.

Det er fascinerende hvordan trygghet oppstår uten at noen sier det høyt. Noen ganger merker man det med en gang. Andre ganger dukker det opp midt i en samtale, som et lite uventet rom der alt får være som det er. Ikke fordi noen prøver. Det bare skjer.

Jeg har begynt å se det i flere hverdags øyeblikk. I måten noen lytter på, i blikk som ikke haster videre. I små stille stunder der fasader ikke er nødvendige. Kanskje der det den roen vi kjenner igjen, selv når vi ikke klarer å sette ord på den?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og så er det fint hvordan dette går begge veier. Noen mennesker gir oss en følelse av å lande. Andre ganger skjer det motsatt, at noen legger igjen noe hos oss, som om de visste at det var trygt.

Det trenger ikke være stort. Ofte er det bare et mykt “jeg forstår”, en latter som løsner noe, eller et lite øyeblikk der man føler seg møtt uten at man må forklare så mye.

Kanskje er det sånn det fungerer. At trygghet finnes i alt det udramatiske. I de små mellomrommene. I menneskene som vi møter som gir oss ro, bare fordi de er akkurat som de er.

Noen ganger legger vi til i slike havner uten å vite det. Og når vi drar videre, føles det som om noe i oss har falt litt mer på plass.