Johanna og Broremann er en kjent statue for oss som bor i Stavanger. Statuen står i enden av Nygaten. Disse to er noen av hovedpersonene i bøkene “Ajax” som er skrevet av forfatteren Andreas Jacobsen.

I “Ajax” finner en skildringer av hvordan det var å bo i Stavanger på 1930-40 åra.

Jeg husker selv at vi fikk noen av disse bøkene. De ble lest fra perm til perm, da de er skrevet på en måte som en føler at en er med i fortellingen selv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En av de koselige julefortellingene som omhandler Johanna og Broremann, De små armene, har jeg lagt ved under. (håper dere forstår Stavanger dialekt). Historiene har alltid et litt humoristisk preg som jeg synes fenger. Kanskje litt uvanlig fra den tiden?

De små armene

Det va bare ei vega igjen te julaftå, og ‘u Johanna og ‘an Broremann holdt på å pakk’inn julapresangane. Di sang mens de gjore det, for ingen ting e så godt te pakk’inn itte så ein goe gammale julasang. Ikje noge lage så fine brettar på pappere så “Deilig er jorden”, og aldrig bler sløyfene så flåtte så når du knytta di te tonane fra “Her kommer dine arme små”.

Pakkane va ikje store, og det så va inni di va ikje dyrt, men både ‘u Johanna og ‘an Broremann sang så det sko vera pelskåber og mansjettknappar av gull di pakkte inn.

Han Broremann sang høgast, for ennå e ‘an så liden, at for han e det å synga ein slags mosjon, jamgoe med å løyba rondt nullen elle å hålla tikken med di store guttane. Han sang så det jomte. Der va rå å hørra at ‘an va i fine form.

Pluttseligt stopt’an og så gronnanes på ‘u Johanna, og ‘u Johanna så kjenne blikke, va med ein gong klar øve at ‘u konne forbereda seg på å besvara vanskelige spørsmål.

-Kaffor e det bare di små armane så komme i stall at gå? spørt’an Broremann.

Hu Johanna så ikje va rektigt med på nodene, klydde seg på leggen, noge så gjør svert godt på tenkingå. – Bare di små armane? sa ‘u for å vinna ti.

– Ja nettop di små armane. Han Broremann hørtes utålmodige ud. – Me sang jo nettop “Her kommer dine arme små”.

Hu Johanna klydde seg på leggen igjen. Svert lenge denne gongen.

Arm betyr fattige, sa ‘u då kløingå begynde å virka på fantasien.

– Nå lyge du godt. Han Broremann sende na et sint blikk. – Du lyge så det renne or deg. Arm e arm, og hvis du kan få ein arm te vara det sama så fattige, så borde du gje ud ei nye lesebog for folkeskulen.

Der blei ei svere kløing på leggen igjen. Denne gongen så lenge at ‘an Broremann fekk ti te å gå ud på kjykken og finna seg ei sjeva. Det va akkorat det posteromme hu Johanna trengde, for då ‘an Broremann kom inn igjen, va tantasien i fodle beredskap.

– Nå ska du komma og setta deg med siå av meg, sa ‘u Johanna, – for nå vett eg koss det e. Nå ska du få hørra om di små armane.

– Ein arm e alså ikje det sama så fattige? sa ‘an Broremann.

– Kan sjynna ‘an e kje det. Hu Johanna slo ud med hånnå. – Ein arm e ein arm, akkorat så ein fod e ein fod, og di armane så der står om i julasangen e armane te nogen små ongar så eg skal fortella deg om nå.

– Du e vel aldrig ude på lyging igjen? Han Broremann sende na et mistenksomt blikk.

– Hvis eg lyge nå, sa ‘u Johanna, – så ska eg stå på hendene ytterst på tage på det nya hotelle.

– Eg trur deg, sa ‘an Broremann og satte seg godt te rettes.

– For mange hondre å siden, begjynd’u Johanna, – hendte det at der kom et lide barn te verå i ein stall i ein by i Jødelann. Dette barne va komt te verå for å hjelpa di så hadde det vondt, serligt di så hadde tonge ting å slida på. Du veid å slida på tonge ting, røyne på armane, Broremann. Bare prøv å trekk ei håndkjerra elle dra ei rolla. Det e tongt det.

Han Broremann va enige og sa ingen ting.

For at adle di så sleid på tonge ting sko ble glae, fort’satt ‘u Johanna, – kom der nogen englar ner på jorå for å fortella om det litla barne i stallen, det så va komt te jorå for te hjelpa. Kem di møtte fortellde di at nå konne di slutta å slida på tonge ting. Det va’kje nødvendigt lenger. Det litla badne sko greia med di tonge tingå. Di fleste bare lo av englane, serligt di med store og sterke armar. – Et baden, sa di, – koss ska et baden klara det me baske med. Di viste englane musklene sine. – Kjenn på di, sa di. – Det e sånt så må te for å klara tonge ting. Det e noge aent enn et baden i ein stall. Englane kjende på musklene. – Skrøbelige greier, sa di. – badne i stallen e sterkare.

Då blei di med di store og sterke armane sinte og sa at englane konne grava seg opp i himmelen igjen, ellers sko di visa di ka kraftige muskler konne brugast te.

– Føyg englane opp i himmelen igjen? spørt’an Broremann.

– Kan sjynna di gjor’kje det, sa ‘u Johanna. – Englane e kje sånn. Di bler kje fornerma for det om nogen brese seg med svære muskler. Istedenfor å fyga opp te himmelen, gjekk di rondt og vekkte adle di små bådnå i Jødelann, di så hadde tynne og små armar, og sa at nå måtte di kle på seg og gå te Betlehem, for der, i ein stall, va der et lide baden så ville hjelpa di hvis di hadde tonge ting å slida på.

De fleste av bådnå blei glae og begjynde å kle på seg, for ennå di hadde såve lenge, konne di kjenna koss det verkte i armane av ting di hadde balt med mens di lekte om dagen.

Bare fyll sjernå, sa englane, – og ikje ver redde, for me fyge omkring i nerhedå og passe på dokker.

– Ler oss ein sang fyst, sa ongane. – Det e lettare å gå når me synge. Det e langt te Betlehem og beinå våres e liga så små så armane.

– Ja, dåkker ska få ein sang, sa englane og smilte. Syng denne:

Her kommer dine arme små,

o Jesus i din stall at gå.

Opplys enhver i sjel og sinn

at finne veien til dig inn.

– Fandt ongane stallen? spørt’an Broremann.

– Adle så har små armar, finne stallen, sa ‘u Johanna.

– Det e bare di så e krye av di store musklene sine så går i totlevase på veien.