Innimellom treffer en personer som setter spor og får en til å tenke på livet. Jeg traff en slik person i helgen. Helt ukjent, og jeg vet ikke hva han heter.

Etter en koselig kveld med jentene var jeg på vei hjem. Jeg sto på bussholdeplassen da jeg kom i snakk med en ung gutt. Vi skulle på samme buss og funderte på hva tid den gikk.

Han virket litt oppgitt, og begynte og fortelle. Tross motgang hele livet hadde han klart seg bra med en god jobb og orden på livet sitt.  Men nederlag på nederlag hadde han tålt, fra de aller nærmeste. Denne kvelden var det dama som ikke hadde møtt opp. 

For meg fremsto han som en gutt med et hjerte av gull. Han hadde før han kom til bussen passet på at alle kammeratene hadde kommet seg hjem, for han måtte jo passe på de som han sa.

Det var ikke de store tingene jeg kunne gjøre, men jeg lyttet. 

Jeg gikk av bussen, og han tok den videre der han skulle. Jeg regner ikke med at jeg kommer til å treffe på ham igjen.

Etter denne episoden har jeg tatt meg selv i fundere på  hvordan det går med ham. Klarte han å komme seg gjennom dette nederlaget også? Jeg tror det, for det var en tøff gutt. Men jeg lurer.

Dette treffet var en liten oppvekker for meg. 

Jeg har, som sikkert så mange andre også “problemer” og “utfordringer i hverdagen. Men i forhold til hans ble mine “utfordringer” veldig små, om jeg da kan kalle de “utfordringer” eller problemer.

Dermed har jeg gått rundt og tenkt over hvor heldig jeg er. Jeg har vokst opp i et kjærlig hjem med forelder som alltid var der for meg, har nå etablert meg med en god jobb og ikke minst har jeg en herlig sønn. Jeg har det trygd og godt, med gode venner og en god familie rundt.

Av og til trenger vi en liten påminner om at vi har det i grunnen ganske greit. Ta vare på øyeblikkene og å være takknemlig. Så ja jeg lyttet, men jeg følte at han ga meg så mye mer tilbake.

#hverdagslykke #helse