Å ta imot hjelp, kan det være en fin ting?

Det å be om hjelp, og å ta imot hjelp har alltid vært vanskelig for meg. Har rett og slett vært elendig på det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det, og har vel følt at jeg påfører andre en ekstra byrde.

Derfor har jeg stort sett klart meg selv, til og med på de merkeligste oppgaver. Skal ikke ramse opp her, men det er faktisk en del ting som ikke ligger helt innenfor mitt kompetansefelt. Men det har jo gått bra, egentlig.

En av de siste samtalene jeg hadde med min far, så sa han faktisk. “Husk Sølvi, å ta imot hjelp kan være lurt av og til. Du får hjelp, samtidig kan du gjøre et annet menneske glad for at de får lov til å hjelpe deg.” Dette kom fra en mann som aldri snakket noe særlig om følelser, bare det sier litt.

Som dere sikkert har forstått er dette noe som jeg har gått og tenkt på lenge.Det er så sanne ord. Hver gang noen spør meg om hjelp, blir jeg veldig glad. Bare det at de spør meg, noen setter pris på min kompetanse og ikke minst så gir det meg en god følelse å hjelpe andre.

Jeg har etter hvert lært meg å spørre om hjelp innimellom. Ser at de jeg spør lyser opp, blir glad og takknemlig for jeg spør. Er nok ikke helt der, men jeg har fått et helt annet syn på det.

Hvis du har samme problem som meg – prøv. Det funker – bare husk, alt med måte.

14 kommentarer
    1. Jeg har nok også vært der, at jeg er (har vært) for stolt til å spørre om hjelp. Siden mannen min ble syk for 2 år siden måtte jeg se ting annerledes. Jeg tror din far sa en vis ting til deg, og jeg glad du deler hans visdom med oss andre!
      Hos meg er det aller vanskeligst å ta imot hjelp fra mamma. Det er ikke så vanskelig å ta imot den hjelpen jeg trenger, men det er provoserende når hun tilbyr hjelp jeg ikke ser behovet for…. Som da hun kom på julebesøk og spurte om å få hjelpe meg med å stryke gardinene jeg hadde strøket og hengt opp… Gjentatte episoder av denne typen, gjør at hennes hjelp ikke er særlig ønsket, og at jeg heller søker hjelp (jeg normalt ville spurt min mor om) hos andre….

      1. Ja det er vanskelig det derre. Forstår det med gardinene og lignende hendelser… akkurat som en ikke har gjort det godt nok….. alt med måte er det noe som heter:) Men jeg tror allikevel at de fleste er glad for å bli spurt……… selvfølgelig er det unntak – og de kjenner jeg også til.. he,he.

    2. Veldig sanne ord. Jeg må bare innrømme at jeg har hatt tungt for å spørre om hjelp. Sånn er det og har det bare vært. 🙂 De ordene fra din far må være gull verdt. Ta godt vare på de 🙂

    3. Tror vel egentlig, særlig jenter, er delt i to kategorier. Vi som vil klare oss selv, kanskje ikke bare for å ikke være til bry, men for mestringsfølelsen sin skyld. Også har du de som ber om hjelp til ALT, uten engang å prøve selv. Kanskje de grunnleggende holdningene er noe vi får med oss fra vi var barn. Prøv og se om du klarer det selv… Ja så prøver vi selv resten av livet…

    4. Jeg er som deg å syns det er vanskelig..Men har jo mannen min så ikke så mye sånt praktisk jeg trenger hjelp til… Men som du sier så kan man glede andre ved å be om hjelp også…men selvsagt være behjelpelig igjen om den andre trenger hjelp… Fin kveld til deg <3

      1. Ja absolutt – det må jo gå begge veier…. Men må jo innrømme at hvis andre kan gjøre det så sier jeg værsågod… he,he. Men når en er alene blir det litt .. h,ehe. Ha en flott kveld du også.

    5. Det er så sant! Og ordene som faren din sa har jeg sagt til min mann også. Han har blitt flinkere til å spørre om hjelp etter det 😉
      Som du skriver, så gjør det veldig godt å få lov til å hjelpe til, og da må jo andre få lov til å kjenne den gleden også 😉🙂
      God mandag! Klem ❤

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg