Når jeg går og tusler på en strand, som kan til tide være ofte, er jeg så fasinert og av og til irritert over fotspora noen har lagt igjen. Irritasjonen går nok mer på at det ødelegger bilder, så den sitter ikke så veldig dypt.

Tankene går mer over på hva fotspor ønsker jeg å legge igjen her på jorda. En liten bølge, og vips er jeg glemt? Og ikke minst hva følelse sitter folk igjen med når de tenker på meg?

På mine eldre dager har jeg nok funnet ut at det viktigste er nok at jeg liker meg selv, for jeg tror vi er vår verste kritiker. Tror du ikke?

Så med disse ord ønsker jeg deg en fantastisk dag.