For meg er det å ha en drøm, noe å strekke seg etter eller et mål, fjernt eller nært noe som gjør at jeg holder det gående i det daglige. Det gjør at dagene gir meg mening.

Selv om jeg er veldig obs på å leve nå, gir drømmene mine meg det lille ekstra til å fortsette.

Jeg vet ikke hva tid dette startet at jeg sluttet å drømme, jeg kan bare anta. Jeg tror det var rett før jul.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Dagene mine virket litt tyngre, og de daglige gjøremålene ga liksom ikke den normale gleden. Skal ikke si at jeg slet på noen måte, men ting var ikke like lette. Jeg hadde det godt med gode venner og familie, så det sto ikke på det.

Litt uti januar hadde jeg en samtale med en av mine nære venner. Det var her det kom frem. Ut av det blå kom kommentaren: Sølvi – du har sluttet å drømme.

Jeg var jo ikke enig, og bemerket det der og da. Men hun sto på sitt.

Denne kommentaren gjorde at jeg fikk noe å tenke på. Jeg tenkte frem og tilbake. Om jeg likte det eller ikke. Hun hadde rett. Drømmetankene kom, men ble avsluttet like brått som de dukket opp. Akkurat som om det ikke ga noe mening, kom ikke til å skje, jeg vet ikke hvordan det kan kan forklares. Jeg hadde bare ikke helt tro på drømmetankene mine.

Når oppdagelsen ble gjort gjorde det meg ufattelig trist.

Det som i grunnen holder meg oppe og gjør at utfordringer oppnås var nå helt borte. Hvordan kunne det skje og hvordan kunne jeg komme tilbake til drømmeland igjen. Ikke bare tilbake til drømmen, men også ha tro på de?

Jeg merket også at stille stunder i bilen, treningsøkter, turer, ja i grunnen der hvor jeg til daglig lot tankene flyte, drømmene forme seg, ideer ble laget,  hvor kreativiteten får fritt spillerom, ja disse øyeblikkene som jeg setter utrolig pris på, var nå byttet ut med tomme tanker. Disse stundene var kjedeligere og på en måte uutholdelig i istedenfor inspirerende og lærerike. Jeg var også mer rastløs enn jeg til vanlig er.

Så trist var bare fornavnet.

Jeg ville, og jeg måtte tilbake. Men jeg visste ikke hvordan.

I dag er jeg litt midt mellom. Litt tilbake, og litt ikke. Jeg har merket at treningsøkter og bilturer plutselig har blitt mer givende. Jeg glemmer meg ut og plutselig innser jeg at jeg er litt i mitt lille drømmeland. Og det, det gjør meg glad.

Så kanskje av å oppdage det, og å fokusere kan ha vært løsningen? Eller kanskje trengte jeg den lille “time outen”? Hvem vet….

Men jeg elsker å drømme meg bort…… og jeg trenger det…….