Som alltid, tross om det er litt utpå kveld nå er det alltid litt spenning i hva helgen bringer.
Vi får besøk av min bror, og dermed har vi holdt på litt her hjemme. Fikset til rommet, vasket litt for å gjøre det litt respektabelt. Flyet lander ikke før rett over elleve, dermed har vi noen få timer før vi skal hente ham.
Merker at det er lengre og lengre mellom hver gang vi ser hverandre nå. Etter våre foreldre gikk bort, er han ikke så ofte hjemme lenger. Bor ikke så langt unna, men det blir litt slik fra begge sider. Travle hverdager, som gjør at tiden ikke strekker til.
Tross avstand, har vi ofte dialog både på sosiale medier og tlf. På den måten føles det ikke så lenge siden, tross om det faktisk er over året.
Helgen blir preget av en del familiebesøk, god mat og mange fine øyeblikk. Jeg bare vet at den blir god.
Ønsker dere en flott helg, skap mange magiske øyeblikk!
Faktisk et veldig koselig brev, med en tegning fra Fadder Barnet vårt i Indonesia. En herlig gutt på 6 år.
Vi har vært Fadder i Plan Norge i en rekke år, helt siden sønnen min var liten.
I begynnelsen var vi Fadder til en gutt på Siri Lanka. Vi sendte litt brev frem og tilbake. Samt at han tegnet de fantastiske tegningene, som i den tiden min ble hengende på veggen på rommet til sønnen min. Rene kunstverka.
Når denne gutten ble for stor til å være med i programmet fikk vi en ny gutt. Litt sløvt av meg kanskje, men her hadde vi ikke noe kontakt. Har ikke tenkt så mye på det. Kan jo skylde på tidsklemmen, men jeg innrømmer gjerne at jeg var litt sløv.
Nå har vi da fått en ny gutt på 6 år, og i dag fikk vi brev. Det er jo så koselig å lese om ham, og i tillegg at han har tegnet. Bare se det herlige bildet:)
Nå skal jeg få sønnen min med, så skal vi lage et brev, noen bilder og sende tilbake. Det er jo så koselig.
Ønsker dere en flott ettermiddag:) Her skinner sola…. og så er det jo fredag.
Det er merkelig hvor lite som skal til av våre “små”, før hjertene våre smelter fullstendig. Jeg vet, han er jo 14, men han er fullt klar over at jeg kommer til å kalle ham det for alltid. Så det har han godtatt.
Jeg kom hjem i kveld, etter jobb og personalmøte. Siden vi inntok et herlig måltid, hadde jeg lovet å stikke innom kina restaurant på vei hjem, slik at han og fikk en godbit. Jeg tror jeg hadde glemt å fortelle ham at jeg hadde spist.
Da jeg kom hjem, tok jeg en rask titt bort på ham der han satt i sofaen. Registrerte bordet som for meg så ut som fullt av tallerkener, og antok som vi gjør, at dette var skitne og som han ikke hadde puttet i oppvaskmaskinen. Ble litt sur kjente jeg, og litt irritert over at han satt der og gliste.
Med ett så jeg det, han satt faktisk å ventet. Hadde dekt på bordet fint til to, og tent stearinlysa. Ble paff, litt satt ut, litt dårlig samvittighet men mest av alt kjente jeg at jeg smeltet fullstendig. Så lite skal til, hvert fall for meg ……. følte meg som verdens heldigste ……
I dag var sofaen herlig å innta. Kose klær på og et godt pledd…. og ikke minst så er det snart helg.
Dagen i dag har vært helt fantastisk. Etter jobb har vi hatt personalmøte.
Heldige oss fikk æren av å ha dette på Scandic Stavanger Forus, etterfulgt av en herlig to retters, som smakte himmelsk. Kalvefilè til hovedrett, etterfulgt av creme brulee til dessert.
Tusen takk Scandic. Fantastisk gjeng, vi ble tatt vare på som kongelige.
Maten på Scandic Stavanger Forus kan virkelig anbefales.
Mens du spiser, ønsker du at øyeblikket skal vare i evigheter….. da vet du at det er kokkeleringen av ypperste klasse. ¨Stor applaus fra meg.
Er du som meg som ønsker egentlig å være en person som er omgjengelig, lett å snakke med og god på alle måter?
Da tenker du gjerne denne tanken mange ganger etter møte med folk. Det må sies, at en må bare godta at en kan ikke gå godt med alle. Noen personligheter passer bare ikke sammen.
Når jeg tenker på personer som gjør positivt inntrykk på meg, er det ikke det at jeg husker hva de har sagt eller hva de har gjort. Det at jeg føler meg godtatt, hørt, respektert og involvert er noe som gjør at denne følelsen kommer.
Det er vanskelig å beskrive hva dette inneholder, eller hva som utløser denne følelsen i meg. Tror nok også at det er forskjellig fra person til person. Det kan også være forskjellig fra hva sinnsstemning jeg er i, og selvfølgelig de er i, akkurat i møte.
Derfor tror jeg at svaret på spørsmålet er: Hvordan du fikk dem til å føle seg.
Kan jo virke som om det er en litt egoistisk konklusjon, men i grunnen er vi jo ganske enkle vi mennesker. Er vi ikke?
I følge en artikkel i “i Form” er alderen en har best sex, 46 år. Så til dere som ikke har kommet så langt enda, kan dere i følge de som er i 50-60 årene, glede dere.
Har vel tidligere nevnt at jeg er singel, og var vel det i mitt 46 år også. Så jammen meg har jeg gått glipp av noe stort. Kanskje er det litt slingringsmonn også her, så hvis jeg rasker på, kan det kanskje være håp.
Får vel sette meg ned å fundere på hvordan treffe Mr. Right. Blir det Tinder, Sukker eller rett og slett på Kiwi…… , eller bruker jo mest “Æ” appen, så kanskje det må blir Rema 1000.
Har noe å tenke på da altså…… og i mens, dere som enda ikke er rundet 46 har visst noe å glede dere til, mens til dere som er, sier jeg bare NYYYYT!
Glemte jo nesten å nevne det. For dere som venter på å bli 46, og til dere som har passert, var det nevnt at regelmessig sex gjør deg glad:)
Jeg må bare dele dette med dere. Det er så herlig at det finnes så ærlige sjeler, og de trenger en skikkelig hyllest.
I går etterlyste Stavanger Aftenblad en person som hadde byttet inn en Kähler vase, i en butikk på Jæren. Vedkommende hadde lagt en del penger inni esken og sikkert glemt de ut.
En ærlig sjel hadde kjøpt denne vasen og funnet pengene. Gikk tilbake til butikken, for så å la de etterlyse eieren av pengene.
Må si jeg blir mektig imponert over så ærlige sjeler. Hvor mye penger det var, ble ikke nevnt. Bare en del.
Håper at eieren blir funnet…..
Tenkte litt på hva hadde jeg gjort? Men hadde nok gjort det samme, hadde ikke hatt samvittighet til noe annet.
Blir så glad når jeg leser om slike hendelser, og at tross om vi av og til lurer på hva verden vi lever i, finnes det ærlige og redelige folk enda. Det varmer.
Har du vært i Stavanger? Da har du kanskje lagt merke til tårnet som preger sentrum?
Valbergtårnet heter det, og er Stavanger sitt høyeste punkt. Fra torgområdet ses tårnet i bakgrunnen, og om kveldene vises det godt da det er opplyst. Jeg vil nærmest si at det er prikken over i’en i bybildet.
Når en er oppe ved tårnet, føles det som en er et langt stykke fra selve byen. Det er luftig, og på en måte litt landlig. En liten idyll, midt i kjernen av Stavanger.
I tårnets 2. etasje er det i dag et lite museum som dokumenterer og formidler stavangervekternes historie. Vel verdt et besøk.
Valbergtårnet er et tidligere branntårn på Valberget i Stavanger. Tårnet ble bygget i årene 1850?1853 som utkikkstårn for byens vektere, og er 26,66 meter høyt. Byggeomkostningene var opprinnelig satt til 3 200 specidaler, men endte på 9 000, noe som tilsvarte kr 36 000 etter den tids valuta. Det nye tårnet erstattet et nesten to hundre år gammelt falleferdig tretårn. Fra Valbergtårnet hadde vekterne oversikt over hele byen så langt bebyggelsen strakte seg den gang. Herfra kunne de oppdage branntilløp og varsle innbyggerne ved hjelp av klokkeringing og kanonskudd.
Etter hvert gjorde nye brannvarslingssysteme at vekterne ble overflødige. Den siste vekteren i Valbergtårnet, Tobias Sandstøl, ble ansatt i 1904 og sluttet i 1922.
I dag rommer tårnet vektermuséet, og det er mulig å se byen fra toppen av tårnet.
Før dagens tårn har det også vært eldre vakttårn. Fra 1787 omtales byens vakttårn på Valberget. I 1837 var tårnet med klokke taksert til 320 riksdaler.
Det jeg skal fortelle om skjedde på lørdag. Jeg skulle ut et ærend, og endelig klarte jeg å ta med meg de småtinga jeg trengte. Du vet, de som en glemmer i farten som spesielle lyspærer osv. Den ene tingen var et beslag til en dør, som har brukket rett av.
Jeg entret byggevare butikken, og tenkte at måtte jo finne denne delen der hvor dørene var plassert. De hadde en hel vegg med forskjellige varianter, og jeg ble vel stående og kikke i ca. 10 min. tid. Frem og tilbake, og ingen av de lignet i det hele tatt på den jeg hadde med meg.
Ca. 5 meter fra meg sto to ekspeditører og skravlet. Tenkte, de hadde jo tid til å hjelpe meg. Jeg gikk bort til han ene og spurte om han var ledig. Noe han dro veldig på, og spurte litt uvillig hva jeg så etter. Jeg viste ham hva jeg var på utkikk etter, så pekte han rett på reolen som jeg kom fra. Kjente at jeg ble litt irritert siden han var så motvillig, og uhøflig, men smurte på meg mitt fineste smil og sa jeg hadde sett i den reolen men fant det ikke.
Han fulgte motvillig, daffende etter meg og plukket etter en liten stund frem en pakke med noe som lignet litt. Så at disse var nærmest en cm. eller to for store, og bemerket dette. Som svar himlet han med øynet og slapp fra seg et skikkelig sukk. Nærmest som om jeg var den dummeste personen på denne jord. Satte disse på plass igjen, kikket litt til før han fant en som var mindre. Jeg takket ham fint, smilte og fikk bare noen grynt tilbake.
Denne hendelsen gikk ikke særlig innpå meg, siden jeg var i strålende humør i utgangspunktet. Derfor tenkte jeg vel mer humoristisk på det.
Tror det var på søndag at jeg begynte å tenke på hendelsen igjen.
Hva om jeg hadde hatt en dårlig dag, som alle kan ha innimellom. Hva da? Kunne jeg gått rett i kjelleren etter en slik episode?
Eller han hadde, eller har oppført seg slik mot personer som sliter fra før.Hvordan hadde de opplevd en slik behandling?
Alle kan jo ha dårlige dager. Men trenger en trykke personer ned for det?
Disse dagene fra søndag har jeg tenkt at hvor mye det har å si hvordan en behandler andre personer. En trenger ikke være venner med alle, det er ikke alltid kjemien er tilstede, men uansett har alle rett til å bli behandlet med respekt.
Litt tanker fra meg, og håper dere er enig med meg. Hvem du enn er, eller hvem du enn treffer – alle bør møtes og behandles med respekt!
Har gått rundt nå og ikke har vært helt fornøyd med håret. Følt på en måte at jeg har hatt litt for mange “bad hairdays” i det siste. En dag innimellom er vel helt normalt, men når det vedvarer dag etter dag etter dag. Da må det være noe.
I forrige uke kom jeg på at årsaken kanskje kunne være at jeg ikke hadde vært til frisøren på en stund…….. Så i dag har jeg vært hos Laila, på Lailas Hår & Make up, i Stavanger sentrum. Så nå håper jeg at mitt misnøye er løst… hvert fall for en liten stund.
Blitt behandlet som en prinsesse, samt hatt en skravlestund. Herlig dame:)
Det fine er at tross om jeg glemmer å bestille alt jeg skal på nettet, fører hun bare på når hun ser bestillingen. Rett og slett kjempeservice.
Siden jeg var i Stavanger Sentrum, måtte jeg bare innom Sjokoladepiken. Klarte å holde meg, så det ble bare en kaffe, men legger ved noen kosebilder…. tross om det bare er tirsdag:))
