Den siste tiden har det skjedd utallige ganger at jeg enten har kjørt forbi, eller gått forbi poden når vi treffes tilfeldig uti gaten.
Jeg har sett på ham og de andre han har vært med og tenkt at det har vært noen fine ungdommer. Når jeg har passert har det gått opp for meg hvem det har vært.
Flau, og sikkert litt forvirret og har jeg måtte enten bremse eller stoppe opp for å returnere.
Jeg har jo sett på blikket at han lurer på om jeg ikke kjente ham, men har klart å overbevise at det gikk litt fort eller noe i den duren.
Selvfølgelig vet jeg hvordan han ser ut og kjenner ham. Jeg ser og snakker jo med ham opptil flere ganger til dagen.Han har jo vokst han også, men jeg tror bare at jeg ikke klarer å koble det når jeg treffer på ham uti gaten eller rent tilfeldig andre plasser at han er ungdom.
Etter disse hendelsene har jeg lovet meg selv at her må det “skjerpings” til. Jeg kan jo ikke holde på slik. Jeg tror rett og slett at jeg ikke klarer å innse fakta her. At han har blitt ungdom og ikke er liten lenger.
Så hvis du opplever at jeg går rett forbi min egen sønn så er det ikke med vilje. Jeg er helt bevisst på at jeg mangler noen koblinger her, og prøver å forbedre meg.
Hehe.. Kjenner meg litt igen altså. Litt det der distre symptom ;} God dag til deg 🙂
absolutt her og…. he,he. Fin dag til deg også:))
Blir man sliten nok kan man gjøre hva som helst, det kan jeg litt om du 😀
🙂 ønsker deg en flott dag.
ja en bør helst kjenne igjen sine egne barn :=)
he,he. ja men de vokser fort… he,he.
Hihi… mye annet å tenke på? Klemmer <3
Absolutt:)) klemmer sendes over til deg og:))
Du kjenner nok igjen 🙂 men man får jo slike ” bakoverflip” når man merker at tiden har løpt fra en. Det gir seg etterhvert.
Absolutt:)))) blir ikke helt vant med det… he,he.