Hei dere.

Jeg har hatt et prosjekt gående som jeg “internt” har kalt “På jakt etter joggekroppen”. Bakgrunnen for dette kan du lese i mitt første innlegg for omlag et år siden som du finner HER.

Siden den gang har jeg nådd utallige mål. Jeg synes faktisk det er befriende og herlig å ta på joggeskoene og sette avgårde på korte og litt lengre turer. Min “sosiale” angst når det kommer til jogging har jeg også kommet over. Så en klapp på skulderen gir jeg meg titt og ofte på dette grunnlaget.

Men det er en ting ingen har fortalt meg. Rett og slett skadene dette medfører. Hele høsten gikk jeg med en litt reduser høyre fot. Når denne ble bra hadde jeg ca. en måned der alt var fryd og gammen. På en styrke treningstime klarte jeg å gjøre noe uforklarlig med venstre foten og har gått nå redusert med denne siden i slutten av januar.

På grunn av mine skranglete bein fant jeg ut rett før påske at jeg måtte ha et treningsopphold, og tror nok at det har gjort godt. Men i går var dagen.

Var litt frem og tilbake på skal og skal ikke, men etter jobb kjørte jeg innom Mosvannet som er et lite vann som ligger i Stavanger. Dette måtte jeg klare bare jeg tok det rolig.

Det gikk veldig bra, og optimismen i meg steg helt til foten på en måte knakk. Og jeg hadde ikke kommet halvveis engang.

Jeg måtte hive inn håndkle, og tusle lutrygget og haltende tilbake til bilen. Så nå må jeg igjen på rehabilitering.

Her hjemme har jeg gått haltende rundt, og prøvde å få trøst av poden. Men neida, han synes bare at jeg var dum som jogget når jeg hadde vondt i foten …..

Så jeg tror nok bare jeg må innse at jeg har begynt å få noen skranglete bein på mine gamle dager.

På minirunden min klarte jeg å få tatt noen bilder da, og legger de ved. Tross omstendighetene var det en fin tur.

Dette ble tatt på gåturen min tilbake. Jeg fikk ihvertfall hatt på meg joggesko.

Se hvor flott det er nå:

En staselig svane passerte jeg på veien.

Disse her lekte litt katt og mus. Sprang etter hverandre og lagde et skikkelig leven: