100 g melis, 150 g rørsukker, 1 klype vaniljesukker, 4 eggeplommer, 3 ss varm sterk espresso, 1 ss kakaopulver, 3 ts honning, 1 liter fløte, 100 ml. whiskey.
Melis, sukker og vaniljesukker blandes med espressoen, og vispes deretter med eggeplommene til sukkeret er oppløst. Så tilsett kakaopulver, honning, fløte og sprit. Fylles på flasker og oppbevares i kjøleskap. Holdbar i ca 2 uker.
Når det gjaldt whiskey smakte jeg meg frem til en god blanding.
Stryke over skjorten, er det eneste som mangler – tror jeg.
“Mamma – du må jo lage slipsknute hører jeg han sier. “
Ups, tenker jeg . Nå er jeg på tynn is igjen. Blir litt varm bare med tanken.
Men poden vet råd: “du kan jo bare gå på Google som du alltid gjør”.
Etter utallige forsøk blir det en noenlunde knute. Ikke perfekt, men ligner.
Et blikk som sier mer enn tusen ord: “Mamma fikser alt blikket”. Det er belønning nok, og jeg føler meg faktisk litt stolt siden jeg klarte det denne gang også.
I følge Illustrert vitenskap finnes det flere vitenskapelige grunner til å gi klemmer – jo flere jo bedre. Det burde være obligatorisk del av en travel hverdag skriver de.
Er det? Som jeg har forstått, både fra media og andre så er det mange som lurer på det. Til og med kjøpmenn. De sitter og overvåker konkurrentene, og håper vel i det lengste at de slipper å dumpe prisene til nivåer som forrige jul og påske.
Jeg blir liksom ikke helt enig med meg selv hva jeg håper på. Det var jo litt spennende å gå rundt å hamstre tilbudene. Skal bestemte innkjøp gjøres, er det litt irriterende å fordele handlelisten på 4-5 butikker. Derfor er jeg i tvil.
Her er mine tanker:
– impulskjøp på tilbudsvarer som jeg egentlig ikke trenger
– latterlig lave priser som reduserte matbudsjettet på noe av det jeg trenger
– Café Latte
Du lurer jo kanskje på hvorfor Café latte blir nevnt i denne sammenhengen. Du skjønner, gjorde jeg ekstra gode kjøp, ble belønningen til meg selv en Café Latte.
Regnestykket kunne jo se slik ut da etter en handletur: Ketchup kr. 2,- + Caffè Latte kr. 35? = kr. 37,-.
Som dere ser kan det være litt i det meste laget. (ble pyntet 1.søndag i advent så jeg er litt sent ute med denne)
Beverly er som et lite “ikon” i Stavanger. Det er byens mest kjente uteplass/bar som årlig ligger på salgstoppen i Stavanger når det gjelder salg av øl.
Plutselig høres barnestemmer, og julemusikk. Må kikke litt rundt for å finne de små, men der står de så konsentrert og alvorlig. Nydelig øyeblikk og tror jammen at det dryppet en tåre også. De har noen sanger på programmet som de stolt fremfører.
Kaffe og dessert er jo og en selvfølge. Underholdningen her en Karin Hodne som flørtende fremfører to julesanger som får det mannlige publikum til å sitre.
Igjen – absolutt en fin start på dagen.
Tusen takk Radisson Blue Hotell Stavanger for en kjempegod og underholdene frokost.
Som en takk ber jeg dere gå inn på sidene å sjekke restauranten deres 26 North Resaurant & Social Club som er nominert til den prestigefylte prisen “Beste Hotellrestaurant av European Hospitality Award. Restauranten åpnet i januar 2016 og ble en umiddelbar suksess. Strålende matanmeldelser og topplassering på Tripadvisor. Altså – verdt et besøk.
Litt sent å vise kanskje, men jeg fikk den av min sønn i går med de orda: Du har jo ikke kalender du så du kan ha denne. Ja det varmer et mammahjerte.
De små ting, øyeblikkene. Ja de lever vi lenge på.
Tror vi i en hektisk hverdag kan lære mye av de små. Glede oss over småting, stoppe opp innimellom og bare kjenne etter. Gjør det i disse juletider og jeg er sikker på at hver enkel av oss oppdager en hel ny verden.
Tankene kommer ofte når jeg har et pust i bakken, en rolig morgen eller en sen kveldstund. Har vi det greit? Ikke av materielle ting, men om det er noe som kunne blitt bedre. Savnet etter å tilby en komplett familie på samme sted, samhold og glede. Noen å dele gledene med når de gjør det bra og stoltheten svulmer. Venner og familie kan jo brukes til noe, men det blir ikke det samme. De har sine og ser ikke mitt barn på samme måte som jeg og faren. Om en er aleneforeldre, gifte, samboere så vet en at det er noe eget med egne barn. Vår stolthet uansett hva de gjør.
Jeg vet at barn er veldig tilpasningsdyktige, men allikevel undrer jeg på om det er et savn hos dem. De omgås både familier,alenemødre og fedre. Altså, vårt tilfelle er jo ikke helt unikt. Men allikevel… jeg undrer.
