I går gikk jeg forbi en blomsterbutikk i Stavanger sentrum og la merke til en korg med misteltein som lå i en kurv, ferdig bundet og klar til å henges opp. Ganske fint i grunnen og ja litt julete som mange ting er nå om dagen.
Men misteltein er jo ikke bare pynt, den har fått en helt egen rolle i julen. Som et sted der det er lov å kysse, ja hvis en står under den tilfeldig.
Jeg ble jo nysgjerrig på hvorfor og det viser seg at kyssing under misteltein ikke er en gammel nordisk tradisjon som mange tror. Den kommer fra England på 1600- tallet men ble mer utbredt på 1700-1800 tallet, der misteltein ble sett på som en plante som bar liv midt i vinteren. Grønn når det meste annet var grått. Kanskje nettopp den ble knyttet til håp, varme og nærhet.
Og kanskje var det nettopp derfor den fikk denne rollen i julen, når dagene var korte og mørket tett, har mennesker alltid trengt varme, nærhet og små unntak fra hverdagen. Mistelteinen ble et sånt unntak, et lite rom der reglene var mykere.
Et kyss under mistelteinen var ikke et løfte, ikke en stor erklæring, bare et øyeblikk av kontakt, et smil og litt varme.
Jeg liker egentlig tanken på det. At vi laget små ritualer som minner oss på å være litt nærmere hverandre akkurat når vi trenger det mest.
Kanskje det er det mistelteinen egentlig handler om. Ikke romantikk, men menneskelig nærhet i mørketiden.
I går fikk jeg en e-post fra Stavanger Kommune. En enkel påminnelse om at også julen kan gjøres litt grønnere, uten at det trenger å bli vanskeligere eller moraliserende.
Jeg har vært opptatt av miljø lenge. Ikke fordi jeg gjør alt riktig, men fordi jeg tror på at litt er mye bedre enn ingenting.
Jeg er flink til noe. Mindre flink til annet. Jeg er flink til å sortere avfall, men ikke så flink å tenke på hvor mye plast jeg bruker. Andre gjør motsatt og det er helt greit.
På søndag var jeg på julekonsert i Vardeneset Kirke med Kor På Randen og Adele Erichsen.
Adele sin stemme, trygg og nær, sammen med koret som både løftet og landet musikken. Jul i mange uttrykk, det vare – det kraftfulle og det ettertenksomme.
En rolig og fin julekonsert som fikk lov til å være akkurat som den var.
Jeg legger ved noen bilder og håper dere liker de.
Adele Erichsen er en norsk sanger med et nært og kraftfullt uttrykk. Hun har tidligere vært med i “The voice” kanskje du husker henne ?
Kor På Randen ble startet i 2000, og de synger variert repertoar. Alt fra klassiske korverk til melodier du kjenner fra populærmusikk, og de operer både på lokale konserter og større arrangementer.
Jeg sitter her med morgen kaffen min og tenker på julens mysterier. Hva skal til for at julestemningen faller inn?
Selv om jeg har kommet i en slik en modus allerede at julen er her, stemningen er her, lydene og lukten er her. Men det er inne. Når jeg da entrer døren skjer det noe. Det er ikke hvitt, snøfnugg daler ikke dovent ned og da faller noe av julestemningen vekk.
Men er det en tradisjon for meg å ha en hvit jul tenker jeg, her i Stavanger?
Egentlig ikke, men tanken og følelsen slipper liksom ikke helt taket. Mine barndomsår tilbrakte jeg ofte julen noen timer lenger nord fra Stavanger, og der følte jeg alltid det var snø på jul. Kanskje det er det som sitter igjen? Men utenom det var det hvit jul?
Her i Stavanger området har det ofte vært mer regn, milde plussgrader og vind fra sørvest enn snø som legger seg som et teppe. Så selv om jeg vet dette, eller vet bedre håper jeg, hvert eneste år.
Statistikken forteller det ganske tydelig: Stavanger har i desember rund 3-6 grader, og det regner faktisk ganske mye. Desember er faktisk en av de våteste månedene i året her.
Snø kan forekomme, men det er sjeldent at den legger seg skikkelig til jul. I vintermånedene faller det i snitt snø i desember bare noen få dager, og ofte går den over i regn. Med andre ord håper vi mot bedre vitende.
Nøyaktig “hvit jul” her, med snø på bakken julaften er ikke en årlig selvfølge. Statistikken fra lokale værdata tyder på at vi kanskje har hatt hvit jul omtrent hver fjerde jul i løpet av de siste 50 årene.
Og enda mer konkret, målingene ved Ims i Sandnes viser at det siden 1983 bare er åtte ganger det har vært snø på julaften. (7-25 cm. snø). Likevel sjekker vi værmeldingen hvert år som om meteorologene plutselig skal si: “Overraskelse! I år blir det eventyrjul”.
Med andre ord, om du er født i 1969 og har sett snø flere julaftener du kan telle, så har det bare vært heldige år, eller at du har vært en helt annen plass enn Stavanger.
Det er ikke bare i Stavanger det er grønn jul. Klimaendringer og mildere vintre gjør at sjansen for snø på julaften er generelt synkende mange steder i Norge. I Oslo har sjansen for hvit jul gått fra å være ganske vanlig for 60-70 tallet til mye mer usikker i nyere tid, og det er samme tendens i andre kystnære områder også.
Kort sagt: varmere luft betyr ofte regn fremfor snø, spesielt langs vestlandskysten. Ofte betyr det våt asfalt, julelys som speiler seg i bakken og paraplyer på julaften.
Den hvite julen i Stavanger drømmer om er faktisk mer som en amerikansk film jul en noe som regelmessig skjer her. Rundt Stavanger faller det snø i desember gjennomsnittlig bare et par dager hver måned i vintermånedene. Januar og februar er vanligvis snøsikrere enn selveste selve jula når det kommer til snø som faktisk legger seg. Og i 2010 var et av de mer minneverdige årene med hvit jul i området, og jeg tipper det vanker mange vakre julebilder fra dette året.
Så ja – en hvit jul er en flott visjon, og det er gøy å håpe på snøfnugg som daler ned. Men her på Sør-Vestlandet bør vi kanskje også være flinke til å feire regn, grønne gressplener og stormfulle kystdager som en del av vår lokale juletradisjon. Julestemning kommer like godt av lysene, maten og fellesskapet, ikke bare snøen.
For litt siden var jeg på noen festligheter med mennesker fra mange ulike land. Det var lett stemning, latter og gode samtaler.
I en dialog med noen fra Sør Europa ble jeg slått av forskjellen i måte å være på. De var direkte, tydelige og stod opp for seg selv. Snakket sin sak, uten å pakke den inn. Jeg synes det er en god egenskap, men innrømmer gjerne at jeg kan bli bedre her.
Midt i samtalen kom det, nesten som en spøk: Dere nordmenn er så redde for at vi tar fra dere jobbene. Vi lo litt, men på vei hjem ble setningen liggende hos meg.
Ikke fordi den var frekk, men fordi den pekte på noe som er litt større. For i møte med kulturer der det er naturlig å ta plass og være uenig, blir vår egen stillhet synlig. Ikke som svakhet men som tilpasning.
Vi liker å tenke at Norge er et av verdens tryggeste land å si ifra i. Flate strukturer, høy tillit og lite hierarki.
Likevel er det ofte forbausende stille der det burde vært mer motstand.
Ikke fordi folk mangler meninger eller innsikt. Men fordi ønsket om tilhørighet veier tyngre enn behovet for å si det høyt.
Den sosiale kostnaden ved å være uenig er høyere enn vi liker å tro. Ikke i form av sanksjoner, men i små, nesten usynlige signaler: Blikk som viker, stemninger som skifter og rom som lukker seg.
Derfor velger mange stillhet. Ikke fordi de ikke vet. Men fordi de vet, og forstår hva det kan koste.
Problemet er dette: Når de mest reflekterte stemmene blir stille, taper fellesskapet.
For det er sjelden de klokeste ideene som roper høyest. De kommer ofte fra de som tenker lenge, ser helhet, kjenner konsekvensene og som først åpner munnen når de faktisk har noe å tilføre.
Hvor mye kunnskap blir aldri delt fordi rommet belønner tempo fremfor ettertanke? Hvor mange gode beslutninger blir aldri tatt fordi de som ser svakhetene velger å tie?
I norsk arbeidsliv snakker vi mye om psykologisk trygghet. Men i praksis forveksler vi den ofte med harmoni.
Vi tåler sårbarhet bedre enn motstand. Det er akseptabelt å be om hjelp, men langt vanskeligere å utfordre etablerte sannheter.
Dermed fylles rommet ofte av de samme stemmene. De raskeste, de tryggeste og de mest bastante.
Besservisserne. Ikke nødvendigvis de klokeste, bare de mest komfortable med å ta plass.
Og kanskje er det her vi burde stille oss et mer ubehagelig spørsmål: Gir vi faktisk nok rom til de stille?
For psykologisk trygghet handler ikke bare om at alle skal føle seg vel. Det handler om at uliktenkning får eksistere også når den ikke kommer pakket i selvsikkerhet.
Så til deg som kjenner deg igjen som den stille stemmen, du som sitter med innsikt, erfaring eller magefølelse, men ofte lar være å dele den.
Hva kunne skjedd hvis du utforsket rommet litt mer?
Hvis du tester om uenighetene faktisk tåles, i stedet for å anta at den ikke gjør det?
Og til oss andre:
Hva går vi glipp av når de som har mest å bidra med velger stillhet?
Jeg trodde lenge at jeg og Vinterbading ikke helt passet sammen. I går ble jeg mer i tvil. Kanskje vi gjør det?
I går var jeg en av de 3100 menneskene som satte Guinness verdensrekord i vinterbading på Ølberg. Samtidig i vannet. Minst ett minutt med vann over navlen og temperaturen var 9,9 grader.
På papiret handler dette om kulde og en rekord. I virkeligheten handler det om noe helt annet.
Jeg stod der ute i vannet, skulder ved skulder med fremmede. Pustende, klappende, leende og litt i sjokk. Og akkurat da forsvant individet.
Ingen prestasjon, ingen konkurranse. Bare mennesker som gjorde noe krevende sammen.
Og ja, det var kaldt. Ordentlig kaldt. Men det var også varmt på en helt annen måte.
Guinness sertifikatet er gøy og bildene er gøy. Det jeg tar med meg er følelsen av å stå i iskaldt hav og kjenne at jeg er en del av noe større enn meg selv.
Kanskje det er nettopp dette vi trenger mer av. Ikke flere rekorder, men flere øyeblikk der vi gjør noe litt ubehagelig sammen, og oppdager at vi tåler mer enn tror.
For at rekordforsøket skulle godkjennes måtte minst 2461 deltakere stå i vannet samtidig i over ett minutt, med vann over navlen og temperaturen under 10 grader. Den forrige rekorden ble satt 1. mars 2025 ved Most Lake i Tsjekkia.
I desember 2024 ble det på samme strand satt norgesrekord med rundt 2500 vinterbadere, men det var ikke registrert som Guinness verdensrekord fordi arrangementet ikke var formelt godkjent etter Guinness reglene.
Men i går slo vi til på Ølberg og gjør dette til den største registrerte vinterbadingen i verden, godkjent av Guinness. 3134 personer totalt med en gradestokk på 9,9 grader.
Jeg legger ved noen stemningsbilder og håper du liker dem:
Litt underholdning må til:
Bevis på at jeg også var her:
Og så kom vi til badingen på et minutt.
Ølberg stranden ligger i Sola Kommune, like sør for Stavanger. Den er en del av Jærens mest populære badestrender. Stranden er kjent for langgrunt sjøområde, fin sand og gode forhold for både bading og barnefamilier.
Området rundt Ølberg har lang kysthistorie, og stranden brukes året rundt. Både til sommerbading, turgåing og vinterbading. Med kort avstand til Stavanger Lufthavn og gode parkeringsmuligheter er Ølberg naturlig samlingspunkt for større arrangementer langs kysten.
En liten fun fact om Ølberg Stranden er at den ligger i Sola Kommune men ble kjøpt av Sandnes kommune i 1950, og eier fortsatt over 80 000 kvadratmeter strandsone, inkludert campingplassen ved Ølberg. Ansvaret for drift og vedlikehold ble senere overført til Jæren friluftsråd, men eiendomsretten ligger fortsatt i Sandnes Kommune.
Grunnen til at det er Sandnes som kjøpte kystlinje, var ikke makt eller tilfeldigheter men rett og slett for at Sandnes manglet kystlinje med gode badestrender, og ønsket å sikre fri tilgang til strand og friluftsområde for innbyggerne sine, også i fremtiden.
Med andre ord er Ølberg et eksempel på tidlig og klok friluftspolitikk. Et sted der fellesskap ble prioritert foran kortsiktig gevinst.
Takk for meg. Dette var en skikkelig opplevelse å få være med på. Jeg må spesielt takke arrangørene, Malin Schefstrøm og Sol Solveig Fredriksen for et imponerende gjennomført arrangement. Vi var over 3100 ute i vannet, men tipper at tallet på personer var mye mer. Med alle disse folka kunne det lett blitt kaotisk. Men opplevelsen var det motsatte. Det føltes trygt, oversiktlig og med god flyt hele veien. Alt fra parkering, koordinering på området, gjennomføring i vannet og utkjøringen etterpå var svært godt løst. Det merkes når noen har tenkt helhet så dette fortjener ros. Hipp hurra fra meg.
På søndag fikk jeg meg en spontan tur til Julemarkedet på Ølberg. Julemagien var intakt, og det ble en vellykket visitt. En liten skuffelse var at traktor toget kun er på lørdagen, men stemningen vi fikk ved å gå rundt omkring i bodene som er i sjøhusene gjorde opp for det. Markedet er 2. søndag i advent, så merk av kalenderen til neste år. Er du i området garanterer jeg at du ikke angrer.
Jeg var her også i fjor, sjekk gjerne innlegget mitt HER.
Ølberg Havn og Ølberg stranden ligger i Sola Kommune og stranden er en av Jærstrendene. Stranden er ca. 400 meter lang sandstrand med sanddyner og fine badeplasser. Det ligger også en campingplass ved stranden, og restaurant og selskapslokale.
Tross om stranden ligger i Sola Kommune ble den i 1952 kjøpt av Sandnes Kommune.
Julemarkedet finner du i Ølberg Havn og det er gode parkeringsmuligheter enten nede ved havnen eller rett før du kjører ned. Det er parkeringsvakter som viser vei.
Jeg legger ved noen bilder og håper du liker de.
Selve havnen. Det ser ikke ut som det er mye folk siden det er et stort området. Men det var mange besøkende:
En tur for de minste:
Og noen som gjerne ville hilse på:
Nissene var og på plass her og der:
Noen stemningsbilder og boder:
Takk for oss Ølberg. Tipper dette er nå blitt en tradisjon. Vi koste oss masse.
Her om dagen gikk jeg gjennom et kjøpesenter fullt av julelys og alt det som hører med. Midt i glitteret sto det et tre pyntet med små engler, og på hver av disse englene sto det et barns ønske til jul. Noen ønsket varme klær, andre ønsket en dukke, litt Lego eller en liten bil. Enkle, fine ting. Helt vanlige juleønsker.
Og det knyter seg litt i hjerte. Ikke fordi folk gir, for det gjør de, og det er nydelig. Men fordi vi i det hele tatt trenger slike trær i Norge nå i 2025.
Tenk at i rike Norge er det over 115 000 barn som lever i vedvarende lavinntekt. Disse tallene har doblet seg siden midten av 2000- tallet. Nesten hvert annet barn i aleneforelder familier vokser opp med stram økonomi. Hjelpeorganisasjoner melder om rekordstor pågang, også fra familier som aldri før har bedt om hjelp.
Når jeg da sto foran et fullt tre av små håndskrevne ønsker er det umulig å se dette som statistikk. Det er ekte barn, ekte liv, ekte behov.
Mange skoler har i høst valgt å be barn om å ikke snakke om pakkekalendere og gaver. Jeg skjønner intensjonen, de vil skjerme. Men et sted inni meg kjenner jeg at løsningen kanskje ikke ligger der.
Vi kan ikke pakke inn verden for barna. Men vi kan lære dem hvordan de møter den.
At forskjeller finnes. At noen får mer. At noen får mindre. At dette ikke skal definere verken verdiene vår eller fellesskapet vårt.
Og kanskje det aller viktigste: At vi kan glede oss på andres vegne. At raushet er styrke. Rett og slett at det å unne andre noe godt, er en gave i seg selv.
Dette læres ikke av forbud, dette lærer de av voksne.
Når et engletre må hjelpe barn med juleønske, og skoler må innføre forbud for å dempe forskjeller, skjønner vi at gapet ikke ligger hos barna, men hos oss voksne.
Det er ikke bare økonomien som skaper av avstand. Noe kommer av forventningene vi selv setter. Av hva vi viser frem. Av tempoet vi holder, sammenligningene vi gjør, ofte uten å tenke over det.
Og kanskje er det her vi må begynne hvis vi vil tette gapene. Hos oss selv. Hos måten vi snakker, deler og forventer.
Så når jeg da står foran disse englene, kjenner jeg både varme og frustrasjon. Varme fordi mennesker bryr seg. Frustrasjon fordi dette i det hele tatt må finnes.
For helt ærlig – hekkans Norge. Vi burde ikke trenge slike ønsketrær. Ikke her. Ikke nå. Ikke for helt vanlige barn som bare ønsker seg varme klær og en liten juleglede.
At vi likevel gjør det, sier noe om tiden vi lever i. Og kanskje er det nettopp derfor vi må løfte blikket litt, puste dypt og minne oss selv på noe:
Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Hvordan noen mennesker, uten å vite det selv, skaper små øyeblikk av ro rundt seg. Møter der alt faller litt på plass, og man plutselig merker at man puster litt dypere.
Det er fascinerende hvordan trygghet oppstår uten at noen sier det høyt. Noen ganger merker man det med en gang. Andre ganger dukker det opp midt i en samtale, som et lite uventet rom der alt får være som det er. Ikke fordi noen prøver. Det bare skjer.
Jeg har begynt å se det i flere hverdags øyeblikk. I måten noen lytter på, i blikk som ikke haster videre. I små stille stunder der fasader ikke er nødvendige. Kanskje der det den roen vi kjenner igjen, selv når vi ikke klarer å sette ord på den?
Og så er det fint hvordan dette går begge veier. Noen mennesker gir oss en følelse av å lande. Andre ganger skjer det motsatt, at noen legger igjen noe hos oss, som om de visste at det var trygt.
Det trenger ikke være stort. Ofte er det bare et mykt “jeg forstår”, en latter som løsner noe, eller et lite øyeblikk der man føler seg møtt uten at man må forklare så mye.
Kanskje er det sånn det fungerer. At trygghet finnes i alt det udramatiske. I de små mellomrommene. I menneskene som vi møter som gir oss ro, bare fordi de er akkurat som de er.
Noen ganger legger vi til i slike havner uten å vite det. Og når vi drar videre, føles det som om noe i oss har falt litt mer på plass.
Juhu, nå er jeg glad. Endelig har jeg også fått tatt en titt inne i selve klosteret på Utstein. Og det sto absolutt til forventingene. Har du vært der? Sjekk gjerne mine tidligere innlegg HER, HER og HER.
I helgen var det julemarked på denne fantastiske flotte plassen, tross regn gikk det sin gang, med masse folk og så ikke minst hadde de åpne dører til klosteret. Jeg var ikke sen å be.
Utstein Kloster har lang historie og er bygget i 1260, men det er mulig at noen bygningsdeler er eldre og kan være fra Kongsården til Harald Hårfagre fra omlag 800-tallet. Den lå også her på området.
Det har bodd mellom 20-30 munker her, i tillegg til dobbelt så mange legfolk som stod for gårdsstell, bygningsarbeid og matlaging. Klosteret eide betydelige jordeiendommer og kunne brødfø omlag 250 personer årlig.
Etter reformasjonen var klosteret ubebodd lenge, helt til Christopher Garman satte det i stand i 1750. Da ble klosteret brukt som våningshus til garden. I 1900 ble kirkens tårn og kor restaurert, og resten av anlegget i 1950-60 årene. I dag blir det benyttet som museum, kurs og konferansested, selskapslokale og til konserter. Ønsker du inderlig å bo som en munk, er det mulig også å leie rom, ja i munke standard, til en høy pris. (dette er ikke noe de går ut med – men kan bestilles på Utstein Kloster Hotel fikk jeg fortalt.)
Her står jeg i åpningen som fører til kapellet.
Her ser du Utstein Kloster hvordan det ser ut. De gamle bøketrea stammer trolig fra et hollandsk skip som i 1770 var på vei til den russiske tsar. Skipet kom fra Frankrike, og i lasterommet var det fullt av planter til tsaren. Skuta skal ha forlist ved Bokn, men lasten ble berget og auksjonert bort. En del av bøketrærne tilfalt biskopen og ble plantet ved Utstein kloster, noen på Ledaal, i Byparken og i Møllebukta. Også andre steder i byen.
Her er inngangen til Klosteret:
Og… så er vi inne.
Vårt første møte er denne “hagen” i midten. Tenker den er et fint skue når det står i blomst.
Kapellet. Her holdt de på å øve, så vi fikk høre klangen. Flott.
Og ganger, som var spennende å gå i. En visste aldri hvor en endte:
Tror jeg taler .. kanskje synger eller noe?
Maleri/bilde av hele gården:
og … lille speil på veggen der:
Tipper det har vært mye festlig lag her…
Falt litt for denne potte stolen….
Selskapslokaler som kan leies:
Og der var turen unnagjort:
Takk for meg. Endelig fikk jeg et innblikk i svunnen tid på Klosteret. Kommer gjerne igjen.
Hvordan kommer du deg dit?:
Utstein Kloster ligger på Mosterøy, en ca. 20-30 kjøretur fra Stavanger. Du kjører nordover mot Rennesøy og rett etter den første undervannstunnellen, rett over en bro svinger du til høyre inn mot Mosterøy. Herfra er det godt skiltet.
