stavangerinmyheart

Satt her og leste om det nye IKEA-varehuset som skal bygges på Forus. Ikke bare størrelsen eller plasseringen men kravene.

1099 sykkelparkeringer og 183 bilplasser.

Og først tenkte jeg som mange andre. Dette kan da neppe henge helt på greip.

Men så er det jo ikke tilfeldig heller.

For dette er ikke noe IKEA har funnet på selv. Det er planverk, byvekstavtale, nullvekstmål. Altså ganske gjennomtenkt system for hvordan vi ønsker at folk skal bevege seg fremover.

Og det gir jo egentlig mening.

Forus har blitt godt tilrettelagt med bred sykkelvei med eget felt begge veier. Nesten som en liten motorvei for sykkel. Så alt ligger til rette. Det er bare en liten detalj. IKEA.

For IKEA er ikke bare innom, det er del for del.

Kan det være det som er tanken? At folk skal i perioder ofte innom for å få med alt hjem?

Mandag – en skuff.

Onsdag – en skapdør.

Fredag – kanskje en madrass hvis vinden tilsier det?

En måned senere har vi kanskje nytt kjøkken eller nytt skap.

Og på en måned har du kanskje vært på IKEA 12 ganger. Ja tenk deg det. Tolv.

Tolv runder gjennom systemet, tolv ganger du “bare skal ha en ting”, og tolv ganger kommer du ut med litt ekstra som kanskje passer godt i en lomme eller noe.

Og ikke minst har du fått med deg tolv runder med kjøttboller, kanskje tolv is og kanskje noe ekstra fordi…. ja du fortjener det.

Kan det være også noe annet enn transport politikk? En forretningsmodell for eksempel?

For du sykler ikke til IKEA bare en gang. Du sykler tilbake, igjen og igjen.

Kanskje blir også biltilhengere byttet ut med sykkelvogn? Du kjøper for eksempel kjøkken og vi legger ved en gratis sykkelvogn til gratis utleie en måned. Lykke til hjem.

Så har vi HMS oppi alt dette. For nå ser jeg det for meg. Ettermiddagsrushet på Forus. Hvitsnippene i god flyt. Litt trening etter jobb. Puls og mestring. Og så midt i sykkelfeltet kommer en som balanserer to pax dører i sidevind, en annen med en madrass som fungerer mer som seil enn transportmiddel, og en tredje som plutselig får veldig god fart nedover… fordi han ikke helt har kontroll.

Her snakker vi om nye dimensjoner av risikoanalyse. Plutselig blir ikke dette bare transport, men ekstremsport.

På papiret gir det mening. Mindre bil, mer sykkel og bedre flyt.

Men i praksis må vi huske på at dette er fortsatt oss. Ja vi som parkerer nærmest inngangen, vi som kjøper mer enn vi hadde tenkt og vi som i grunnen står der med en plan som ikke helt matcher virkeligheten.

Tanken er kanskje ikke så dum på papiret, helt til du står der med Pax-garderoben i sidevinden på Forus. Da blir det plutselig noe helt annet.

Jeg vet at det er satt hårete bærekraftsmål, og vi ligger jo gjerne litt foran her i Stavanger

Litt mer bevegelse, litt mindre bil og litt mer balansekunst. Men igjen – på IKEA?

Det nye IKEA-varehuset som planlegges på Forus må følge planverk og byvekstavtale. Dette innebærer blant annet krav om rundt 1099 sykkelparkeringsplasser og maksimalt 183 bilplasser, for å støtte målet om nullvekst i persontrafikken.

Det er rart med det. På noen arenaer i livet får førsteinntrykket nesten bestemme hele fortsettelsen. Jobbintervju, første date, nye mennesker. Et rom, noen minutter, og vi forsøker å vise vårt beste samtidig som vi prøver å lese den og de andre. Litt som to mennesker som står pent kledd på hver sin side av virkeligheten og håper den andre ser det “riktige”

For ja, førsteinntrykket kan være nyttige og intuisjon er ekte. Men de kan også være uferdige. For hvem er egentlig seg selv i et jobbintervju? Eller på en første date? Vi skjerper oss, retter ryggen, smiler litt ekstra og holder igjen det rare, det sårbare, det ekte. Ikke fordi vi vil lure noen, men fordi vi vil bli likt og valgt.

Og noen ganger er det nesten som om livet forventer at vi tar på riktig maske til riktig tid. Den profesjonelle, den rolige, den morsomme, den sterke. Ikke for mye, ikke for lite men akkurat passe. Og innerst inne vet vi hvor vanskelig det egentlig er, for vi er jo ikke en ting. Vi er mange lag, mange sider og mange stemninger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har selv gått inn i rom hvor jeg måtte være “riktig” på minutter. Og først senere, når skuldrene sank og ordene ble færre, kom det ekte frem. Det som ikke kan prestere, bare være.

Det kan være da vi oppdager at mennesker kan overraske oss, noen ganger vakkert andre ganger ærlig.

For hvor mange feilansettelser skjer fordi noen var flinke til å prestere i en time? Hvor mange relasjoner starter på glansbildet og ikke på hverdagen? Og hvor mange ganger blir vi overrasket når masken faller… selv om masken egentlig bare var et forsøk på å være god nok?

Jeg tror ikke vi lever i en falsk verden men i en verden som gir førsteinntrykket litt for mye makt. Det trygge og det riktige. Samtidig som det ekte ofte trenger mer tid før det får plass.

Noen mennesker åpner seg sakte. Noen virker sterke, men bærer for mye. Noen virker harde, men er myke. Og noen virker perfekte… helt til livet begynner.

Kanskje førsteinntrykket ikke er feil men bare er første side i en bok som alltid er mer kompleks enn vi tror.

Og kanskje vi alle, bak masker og store forventninger, egentlig bare stiller det samme stille spørsmålet:

Når masken faller…. liker du meg da?

I går var jeg på en flott tur til Uburhedlaren i Oltedal. Ja den er på Fjelltopp jakten, og absolutt verdt å besøke. Det er noe eget når en får litt historie og tur på samme tiden synes jeg.

Oltedal ligger  i Gjesdal Kommune i Rogaland. Det bor omlag 1000 innbyggere her og bygda ligger litt over en mil fra Ålgård. Navnet kommer fra fuglenamnet alpt eller elpt som betydde svane siden de overvintret nederst i dalen.

Turen tar omlag en time tur/retur og en starter på en fin grusvei før en entrer terrenget eller ur området. Her går det noen stier eller tråkk, men det er enkelt å finne den rette. Ved noen plasser er det plassert ut tre stiger så en lett kommer seg opp. Turen er merket som enkel og ligger 94m. o.h.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg legger ved noen bilder og håper du liker de.

Selve steinen og hulen:

Uburhedlaren ligger i det store urområdet på sørsiden av Oltedal. Denne helleren har oppstått ved at en svær stein har lagt seg oppå deler av ura. Steinen er ca. 30 meter lang og har en bredde på omlag 13 meter. Tykkelsen er 7-8 meter. Rommet under steinen har et areal på ca. 150 kvadrat med en varierende takhøyde. Navnet kommer trolig fra ordet utburd, det vil si et sted hvor man satte ut uønskede eller vanskapte barn. Om den har blitt benyttet til dette vites ikke.

Helleren var lite kjent for de fleste i dalen inntil den ble tilholdssted for flykninger under angrepet på Norge i 1940. Store deler av militære styrker ble lagt til Oltedal og Oltedal ble dermed et angrepsmål for tyskerne. Da man ventet på hovedangrepet, ble befolkningen oppfordret til å komme seg i sikkerhet. Mange flyktet over fjellet eller over fjorden, men en god del ble igjen og baserte seg blant annet på å ligge i telt ute i skogen. Dette var både kaldt og utrygt, så kjentfolk foreslo å søke opp i Uburhedlaren. På det meste var det 80 personer som hadde tilholdt her og det over tre dager.

Siden har det vært et populært utfartssted.

Starten av løypen. Her går man på sti som tar deg oppover, men ikke de store stigningene.

Hvordan kommer du deg hit og hvor parkerer du?

Fra Ålgård, sving av E39 med skilt opp til Sirdal og Oltedal. Følg veien opp til Oltedal,
sving til høyre inn ved Lafthuset, det er i tillegg skiltet med severdighetskilt langs Oltedalsveien 45.
Parallelt med Lafthuset holder du høyre og idrettsanlegget passeres på venstre side. Ta av til venstre
ved andre gate ned mot elva, like over er det tilrettelagt med parkeringsplass.

Denne gangbrua tar deg inn på urområdet:

Og så kommer Uburhedlaren til syne:

Bilde tatt inne:

Så er du i området og ønsker deg en liten tur, er dette absolutt en tur jeg kan anbefale.

Sitter her med kaffekoppen og tankene flyr.

Media bildet flyr også som det gjør nå til dags. Og så måtte jeg kjenne etter. Har jeg en god eller dårlig dag? For vi er jo flinke til å kjenne etter på akkurat dette. Det skal ikke så mye til før en går fra topp til bunn og omvendt. Et ord, et blikk noe surmumling, eller som vi fint sier står opp med feil fot. Glemte nesten at en dårlig hårdag også kan føres inn i rekken på en dårlig dag og nesten nasjonal krise i eget hode.

Små ting i det store bilde, men store for oss.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her i Stavanger trenger det ikke mer enn litt sidevind over Bybrua før vi omtaler det som krevende forhold. Vi er robuste, men vi liker også å registrere at det blåser.

Så tilbake til media bildet hvor jeg tipper mange har dårlige dager nå for tiden. Noen går på jobb med vissheten om at dagens agenda kan inkludere internasjonale medier, juridiske presiseringer og formuleringer som skal tåle både historikere og kommentarfeltets selvutnevnte kriseeksperter. Der holder det ikke å si “det var uheldig”. Der må man si det på en måte som både er verdig, ansvarlig og så presis at selv et komma kan bli analysert.

Tenk å skrive setninger som skal beskytte en institusjon som er eldre enn de fleste bygningene i sentrum, mens halve befolkningen sitter klar til å mene noe før du i det hele tatt har trykket lagre. Og så sitter vi her og kjenner pulsen stige fordi noen ikke svarte oss med et smilefjes?

Vi gjør våre små feil til eksistensielle spørsmål. Vi tror et avslag betyr at systemet er imot oss, og vi tenker at en skjev dag sier noe grunnleggende om hvem vi er.

Mens et annet sted sitter neon og prøver å formulere en pressemelding som helst ikke skal bli pensum i fremtidige lærebøker om krisehåndtering.

Så neste gang jeg kjenner at dagen butter, at vinden tar tak i jakken og at alt føles litt større enn det egentlig er, skal jeg minne meg selv på at jeg ikke har ansvar for monarkiets omdømme. Jeg trenger ikke forsvare flere hundre år gammel institusjon mot egne familiemedlemmer.

Jeg skal bare håndtere mitt eget lille liv i en by der det største dramaet ofte er innen rekkevidde, og ikke minst glemt på et blunk.

Og hvis jeg en dag skulle få tilbud om å bli PR-ansvarlig for Kongehuset. Hva svarer jeg da?

Da håper jeg virkelig jeg har vett nok til å si nei.

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg har fått med elbil. Foruten at jeg synes det er dyrt med lading og litt stress med rekkevidde nå på vinteren, og at jeg ikke er helt imponert enda, måtte jeg faktisk ned i et lite dypdykk for å forstå hva jeg egentlig har anskaffet meg. Ja jeg har pålagt meg selv til nå stress, uforutsette utgifter og en ekstra tidstyv. Dette er jo selvfølgelig knyttet til ladingen.

Selve bilen er kul den. Behagelig, stillegående og ikke minst funksjoner for det meste. Den lurer til og med på om jeg holder på å sovne, og anbefaler kaffe. Det er ikke måte på. Den hjelper meg også å holde meg på veien for hvis den føler jeg holder på å vingle litt mot kanten eller midten korrigerer den og jeg føler jeg mister styringen for en liten stund. Smått ubehag kan du si men jeg blir nok vant med det og etter hvert.

Men hvor miljøbevisst er det egentlig med el bil? Har jeg blitt lurt der også lurte jeg på.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så jeg begynte å lese, grave og forstå. Egentlig noe  som jeg skulle gjort før jeg anskaffet meg bilen, ikke etter…. men sånn er det jo ofte i livet. Vi kjenner først etter når valget allerede er tatt.

Det mange ikke snakker høyt om, er at en elbil ikke starter livet sitt som ren eller grønn om du vil. Den kommer ikke trillende ut i verden med grønn glorie. Batteriet krever metaller som litium, kobolt og nikkel, hentet opp gjennom gruvedrift som både krever energi og setter spor. Faktisk starter mange elbiler livet sitt med et høyere klima fottrykk enn en bensin eller diesel bil.

Så ja, min stille, snille og kule bil startet litt skittent.

Men historien stopper ikke der.

Når kilometerne begynner å rulle, skjer det noe. En diesel eller bensinbil slipper ut litt og litt hele tiden på hver tur, hver dag år etter år. Elbilen? Den slipper ikke ut noe fra eksosrøret. Og i et land som vårt, med stort sett ren strøm, blir utslippet i bruk lavt. Det antas at en el bil må kjøres ca. 60 000 – 120 000 før den blir mer miljøvennlig enn en bensin- eller dieselbil. Det kommer an på strømmen en lader med, batteri størrelse og hvor lenge en har bilen.

Et sted etter mange nok mil har elbilen betalt ned miljø gjelden fra produksjonen. Etter det begynner den faktisk å ligge bedre an totalt.

Så var det batteriet da. Den evige syndebukken. Mange tror det er slutten på miljøregnskapet, men sannheten er at batterier ofte lever lenger enn bilen og kan brukes videre til energiladning, samtidig som mye av materialene kan gjenvinnes. Ikke perfekt men mye bedre enn før. Og her går også utviklingen raskt.

Kontrasten er enkel for det som en forbrenningsmotor har sluppet ut kan ikke tas tilbake.

Når bilene en dag er ferdig kan begge typer resirkuleres ganske godt. Men forskjellen ligger i livet de har levd. En diesel- eller bensinbil har brukt livet på å slippe ut. En el bil har brukt livet på å redusere.

Så om valget mitt er riktig er litt uviss å si enda, men jeg tror ikke det finnes perfekte valg på nettopp dette. Men jeg tror jeg har tatt et mer bevisst et. Men en smart bil har jeg fått, som får med seg det meste når vi er på veien.

Jeg har skrevet om vinterbading før. Kulden, mestringen, den rare roen som kommer etterpå.

Men i går var det annerledes.

Snø, hvit stillhet og nakne vintertrær. Og et hav som ikke akkurat inviterte men mer utfordret.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg gikk ikke alene, med meg hadde jeg ei venninne som tilsynelatende tåler absolutt alt. Rolig, kontrollert, som om kroppen hennes og kulden har en slags gammel avtale. Hun svømmer, og bare ikke litt heller. 40+ svømmetak. Ja i dette vannet eller sjøen.

Jeg? Noen få.

Da jeg gikk ned stigen og vannet traff kroppen, forsvant nesten pusten. Ikke bare “kaldt”. Men mer som et lite sjokk og kroppen reagerte før hodet klarte å tenke.

“Pust, Sølvi. Få kontroll på pusten. Det er viktig.” fikk jeg beskjed om fra hun erfarne.

Og det er akkurat det. Først kaos. Så pust. Så…. ro.

Ikke komfort, men en slags aksept. Kroppen slutter å kjempe imot. Vannet er fortsatt iskaldt, men det er ikke lenger en fiende.

Et øyeblikk der ute kjente jeg faktisk at jeg nesten slappet av. Midt i kulden og midt i det ukjente.

Så var jeg raskt oppe igjen. Realistisk må man være synes jeg.

Jeg har aldri vært noen badenymfe. Ikke hun som elsker kaldt vann eller hun som svømmer lengst. Men jeg merker at jeg gjør dette av en grunn.

Jeg utfordrer meg selv, går litt utenfor det trygge og kjenner jeg lever.

Det handler ikke om å være tøffest, eller antall svømmetak for meg eller om å tåle mest.

Det handler om det lille møte med meg selv, når kroppen sier “nei”, men noe i meg sier “prøv likevel”.

Når pusten kommer tilbake og en står der etterpå, kald, litt skjelven men merkelig rolig.

Kan det være derfor jeg gjør det?

Ikke fordi jeg elsker kulden, men jeg liker den jeg er når jeg tør litt mer enn jeg trodde jeg kunne.

For omlag et år siden lastet jeg ned Fjelltopp appen og her om dagen rundet jeg 100 unike topper, store som små som jeg har besteget i løpet av året. En liten seier, ja, men det beste er at den drar meg ut i tide og utide. Det går en liten sport i det. Og det beste er at appen er gratis.

Den dekker hele Norge, og er du en plass kan du være sikker på at det er en topp i sikte.

Det som er fint med appen er at den har små turer på bare 100+ meter å gå, men også de lengre. En får poeng som skal representere vanskelighetsgraden. Jeg startet jo selve reisen her med Preikestolen, men siden har jeg vært på utallige små topper i nærområdet som jeg aldri hadde vært på hvis ikke.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg legger ved noen bilder fra noen av turene mine dette året og håper du liker de.

Som jeg nevnte så startet eventyret med appen på selveste Preikestolen en fin vinterdag i fjor, februar. Hva er vel bedre å nyte litt medbragt når en kommer opp?

Noen turer inne i Ryfylkebassenget har det blitt. Store som små:

Og av og til…. ja så regner det her i Stavanger land:

Brekko i Sandnes Kommune:

Steinkjerringa på Jæren – denne måtte jeg gå en gang til siden jeg ikke hadde fått den med på appen:

Ja tenkt deg. Tutta har fått seg el- bil og jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. På den kaldeste måneden her i Stavanger land og egentlig med en helt grei rekkevidde – når det er Stavanger vær. Men nå?

Må si at jeg er fornøyd med den lille hvite kula jeg har fått hvis en ser bort fra det med lading. For det er her mitt dilemma kommer inn. Rekkevidde og at jeg enda ikke har fått installert hjemmelader. Venner og familie stiller gjerne opp med både lading og kaffekopper, men innimellom må jeg innom en lade stasjon. Og hvor står de jeg velger? Jo på kjøpesenter. Og det kan bli dyrt har jeg funnet ut.

Her i uken måtte jeg få litt påfyll før en topptur. Svingte innom Kvadrat og mens bilen ladet opp fikk jeg meg en runde. Og vips, der forsvant omlag 600 kroner. Må sies bilen ble fulladet og jeg fikk en jakke på kjøpet. Ikke helt planlagt, men det er en fin jakke og til hele 70% rabatt. Men trengte jeg den – NEI.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så jeg har konkludert, at det å få hjemmelader må skje ganske så fort ellers renner pengene mine ut. Og det tar jo tid også å vimse rundt på kjøpesenter i tide og utide.

Så til nå må jeg si at jeg ikke er veldig imponert – jeg sverger enda til bensin eller diesel biler som fylles opp på mindre enn fem minutter men jeg kan jo endre mening. Det er lov.

Så er den her. Kjærlighetens dag eller Valentinsdagen som den fint kalles. Den dagen verden plutselig deles i to. De som legger ut roser, middager og “min for alltid” – og vi andre som legger ut pizza og fred.

Jeg våknet i dag uten blomster på døren, ingen sjokolade og null forventninger om romantisk middag. Og vet du hva? Det var helt nydelig, bare meg og kaffen og stillheten.

Singel på valentinsdagen er egentlig en litt mer pyntet versjon av frihet for meg. Jeg kan spise hva jeg vil, se hva jeg vil og være akkurat der jeg vil. Perfekt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så til alle som ikke fikk blomster i dag – Gratulerer med uavhengighetsdagen. Kjærligheten kommer – men i kveld tilhører fjernkontrollen oss.

Og til deg som har funnet din kjære og gjør deg klar for en koselig dag og aften – Gratulerer til dere også. Kos dere og nyt.

Jeg gikk en tur i dag og skogen var hard men likevel glødet bakken grønn. Mose over stein og jord, badet i sol. Det grønne glitret og jeg kom til å tenke litt på tiden vi lever i og tiden vi nå er på vei inn i.

Vi snakker jo ofte om prisen på gult gull som varierer, og som skal være veldig lønnsomt, samt det sorte gullet som Stavanger er så kjent for at renner i gatene her som det sies.

Oljen har bygget landet, finansiert velferden og skapt trygghet for oss. Det er ikke bare historie for det er fortsatt ryggraden i norsk økonomi.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men det grønne jeg gikk på i dag…. når blir det mer enn bare skjønt?

Eller når blir grønt  også betegnet som gull?

For det grønne skiftet er ikke lenger bare ord. Det er penger, store penger. I dag investeres det milliarder i havvind, hydrogen, karbonfangst,  batteriteknologi og grønn industri. Norge bygger nye verdikjeder og bedrifter prises på bærekraft. Kapital flyttes og risiko vurderes på nytt.

Likevel så tjener Norge fortsatt langt mer på olje og gass enn på det grønne, ja i skrivende stund. Det sorte gullet gir enorme inntekter, hvert eneste år. Det grønne bygger fortsatt, utforsker og lærer. Investerer mer enn det høster.

Men spørsmålet er ikke bare hva som lønner seg i dag, men hva som vil bære oss videre.

Kan grønt en dag overta inntektsstrømmen oljen har gitt oss? Kanskje, men ikke uten kostnad eller valg.

For hva skjer når vi flytter kapital, arbeidsplasser og makt fra det gamle til det nye? Hva mister vi på veien? Tempo? Trygghet? Kontroll? Eller bare vaner?

Og enda viktigere er hvis grønt blir like lønnsomt som sort gull.. klarer vi da å gjøre det annerledes?

For natur jobber sakte. Ta for eksempel mose som vokser uten krav til avkastning. Den bare bygger lag på lag, stille og tålmodig. Markedet vil ha fart, uttak og resultat.

Så jeg lurer jo også på om vi klarer å tjene på naturen uten å presse den slik vi har gjort før?