stavangerinmyheart

Jeg har tenkt litt på kunstig intelligens i det siste. Ikke på den der dommedagsmåten, med roboter som tar over verden og vi må gjemme oss i kjelleren med hermetikk og stearinlys. Men på den hverdagslige måten, den som plutselig er over alt.

Ja i telefonen, i bilen, i mailen, i kundeservice chatten som lager som den er et menneske som heter “Marius”. Ja den type er det jeg har tenkt litt på.

Det slo meg også hvor mye makt det ligger i ord. Hvis jeg sier til en maskin: “Dette er en ku”, og peker på et bilde av en stol. Blir stolen en ku da? Nei. Den er fortsatt en stol, ikke sant? Men maskinen noterer flittig: ku. Og neste gang, og neste gang. Helt til den til slutt er ganske sikker på at stoler er kyr. Eller i hvert fall litt ku.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og det er her det blir litt gøy, og litt skummelt.

For kunstig intelligens forstår ingenting. Den tror bare veldig hardt. Den gjetter, den regner, den finner mønstre. Den har ikke peiling på hva en ku er. Den vet bare at “ku” ofte dukker opp sammen med noe som har fire bein på bilder folk har merket før.

Samtidig er det et utrolig kraftfullt verktøy. Brukt riktig kan det spare tid, gi deg bedre oversikt, hjelpe deg å tenke klarere og rydde i kaos. Litt som en veldig raskt, veldig hjelpsom og overivrig assistent.

Problemet er bare at den kan lære feil. Og når den først har lært feil, så er den veldig selvsikker på det. Ja den driver rett og slett med vranglære hvis den mates med feil mat.

Derfor er dette en sånn teknologi som faktisk kan gjøre deg både smartere og dummere. Bruker du den til å tenke sammen med deg, sjekke, sortere, utfordre og strukturere, så blir du skarpere. Bruker du den for å slippe å tenke, til å svelge svar ukritisk og lar den definere virkeligheten for deg, så blir du litt…. ja. Litt mer stol som ku.

Hvor forskjellig er egentlig dette fra oss?

Hvis noen sier til et barn lenge nok at det er vanskelig, så blir det vanskelig. Hvis noen sier til deg lenge nok at du er “sånn en type”, så begynner du kanskje å gå litt mer i den retningen selv. Ikke fordi det er sant, men fordi det blir gjentatt.

AI eller kunstig intelligens er som et speil. Men et speil som er satt sammen av alt vi har sagt, ment, ment å si, misforstått, forenklet og rotet til. Den er ikke klok, bare veldig flink til å høres klok ut.

Tja, kanskje det er det mest menneskelige med hele greia? For vi også går rundt og later som vi forstår mer enn vi gjør. Vi fyller hull med antagelser og kaller ting for noe, og så blir det litt sant bare fordi vi gjør det ofte nok.

Uansett, en stol er ikke en ku, og selv om jeg sier til deg mange ganger at du er ei ku, så stemmer ikke det.

Stol på meg.

Innimellom jobber jeg litt ekstra i et bofellesskap. På nyttårsaften var jeg på vakt og for å gjøre det litt ekstra koselig tenkte jeg  at jeg kunne lage desserten. Eller gelèen da.

Jeg tenkte at det kunne være litt gøy å være litt kreativ, noe som var litt mer enn gelè i en skål.

I noen fine glass laget jeg lag på lag med forskjellige farger samt at jeg la glassene litt på skjeve når de skulle stivne. Litt 3D effekt ble det, altså nesten som små kunstverk i glass. For å toppe, dryppet jeg kanten av glassene med sitron og lagde frosting av gelè pulver. Selvfølgelig med litt party effekter på toppen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette tok litt mer tid, litt mer planlegging mellom lagene og litt mer søl på kjøkkenet mitt. Men det ble fint, skikkelig fint synes nå jeg.

Responsen kom. Å så god gele. En hadde problemer med å få den fort nok ned og noen så jeg etterpå hadde slikket frosty kanten.

Ingen nevnte hvordan de så ut, kun smaken.

Dette gjorde at jeg har begynt å tenke på det med det lille ekstra. Ja de tingene som ikke blir lagt merke til. Jeg er sikker på at alle som har barn, også kanskje barnebarn vet akkurat hva jeg snakker om. De små tingene som ingen klapper for, ingen kvitterer ut, ingen ser egentlig. Men som likevel betyr alt for noen.

Det kan være matpakker, ekstra lag med klær, små overraskelser, tålmodighet, trygghet eller tilstedeværelse. Det lille ekstra som noen gjør og som bare er der.

Jeg tror at mye av det mest verdifulle skjer litt i det stille. Uten applaus, uten publikum og uten at noen egentlig legger merke til innsatsen bak.

Men det betyr ikke at det ikke betyr noe.

Jeg tror faktisk det “lille ekstra”, som ingen ser ofte er det som betyr mest.

En dag før jul var jeg tilfeldigvis i byen, ja det var nok noen julegaver som jeg måtte fikse. Dørene til kirken sto åpen og siden jeg ikke har vært her etter oppussingen, måtte jeg jo bare ta turen innom. Jeg tok meg god tid, følte, studerte og fikk den gode stemningen en får i kirker.

Kirken er som jeg nevnte blitt oppusset i anledning 900-års jubileet i 2025, og det merkes både inni og utenpå. Ikke som noe prangende moderne men som en forsiktig tilbakeføring.

Det som jeg har bemerket meg mest, er mer det du ikke ser. Det er gravene under kirken som jeg har fått fortalt ligger der enda. Tidligere ble mennesker gravlagt etter status. De med høyest rang lå nærmest kirkerommet, tettest på alteret. Jo lenger unna, jo lavere status. Et bilde på hvordan samfunnet var bygget opp: makt, posisjon og verdi, målt i meter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er noe nakent ved det, samtidig ærlig. I dag snakker vi om likhet og likeverd, men under føttene våre ligger et kart over hvordan menneskeliv faktisk ble rangert. Det gjør noe med perspektivet når man står der, midt i rommet, og vet at historien ikke bare er veggene, men også under deg.

Jeg legger ved noen bilder og håper du liker de.

Stavanger Domkirke regnes som Norges best bevarte middelalder katedral og ble påbegynt tidlig på 1100 tallet, tror de. Byggingen er nært knyttet til opprettelsen av Stavanger som bispesete rundt år 1125, og kirken ble reist i stein på en tid da det meste ellers var bygget i tre.

Domkirken er viet til den engelske helgenen St. Svithun, og bærer tydelige spor av både romansk og gotisk arkitektur. De eldste delene er tunge og massive, mens senere ombygginger, særlig etter bybrannen i 1272 ga kirken høyere vinduer og et lettere uttrykk.

Gjennom nesten 900 år har kirken vært vitne til reformasjonen, kriger, bybranner og store samfunnsendringer. Den har vært religiøst sentrum, maktsymbol og samlingspunkt og står fortsatt midt i byen, like rolig og tilstedeværende.

I 2025 markerte domkirken sitt 900-årsjubileum, og fremstår etter omfattende restaurering som et levende vitne om kontinuitet, tro, makt og menneskeliv, lag på lag i stein.

Takk for titten. Ønsker du mer informasjon om Stavanger Domkirke eller ønsker et besøk – ta titt på siden deres HER.

Det er tidlig i 2026, men det føles allerede som om verden har dårlig tid.

Vi gikk nesten fra nyttårsraketter til alvor, uten den vanlige pausen der man rekker å lande litt før neste overskrift blinker.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg sitter her og følger med. Leser litt, hører litt og kjenner mest på undring.

Venezuela dukker opp igjen og igjen. Et land som på papiret burde vært rikt, stabilt og ganske komfortabelt. I praksis er det noe helt annet. Som et kjøkken fullt av mat men ingen får lov å spise.

Nå har USA valgt å ta tydelige grep. Noen sanksjoner strammes til, noe lettes og budskapet er klart: Det skjer ikke ingenting lenger.

På kort sikt kan det se ryddig og riktig ut, noen vil si handlekraftig og nesten betryggende. Endelig gjør noen noe.

Men jeg klarer ikke la være å lure på hva dette betyr litt lenger i tid. For slike grep treffer sjelden bare dem som sitter øverst. De treffer køene, hylla som er tom og hverdagen til folk som allerede har lite å gå på.

Det er  kanskje ikke bare Venezuela dette former. Det former også spillereglene verden over.

Hva lærer andre land av hvordan makt brukes, presses og justeres? Som her hvor det ikke er en klar godkjenning fra FN?

For når USA justerer spillereglene, ser resten av verden på. Russland gjør det, Nord-Korea gjør det og Kina noterer seg stille hvor grensene faktisk går.

Det er også noe urolig med hvor fort vi venner oss til dette. Når et helt land blir en pågående situasjon mer enn et aktuelt ansvar. Noe vi diskuterer i runder, mens tiden bare går.

Og så er det snille lille Norge. Vi sitter trygt, relativt sett. Med olje, velferd og følelsen av å være litt på utsiden av dramaet.

Men verden er ikke delt inn i vanntette rom. Det som får skje et sted har en tendens til å dukke opp et annet, gjerne i en form vi ikke hadde bestilt.

Kanskje dette ikke bare handler om Venezuela. Kanskje det handler om tempoet vi har blitt komfortable med. Raske grep, tydelige signaler og ettertanke litt slik på etterskudd?

Kanskje verden står til påske. Eller kanskje vi bare har senket terskelen for hva vi kaller er greit?

Jeg har gått og undret meg over noe den siste tiden uten at jeg har direkte svar, men likevel noe som har blitt stadig vanskeligere å overse.

I mange deler av arbeidslivet er det en selvfølge at ansvar følger kompetanse. Vi ansetter ikke ufaglærte elektrikere til å installere strøm. Vi lar heller ikke hvem som helst prosjektere bærende konstruksjoner.

Ikke fordi mennesker med formell kompetanse er udugelige, men fordi konsekvensene av feil er for store.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Derfor stiller vi krav, og regulerer roller med tydelig risiko. Vi definerer ansvar, grenser og kompetanse før vi gir noen myndighet.

Når det gjelder ledelse derimot, gjør vi noe helt annet.

For ledelse er kanskje den rollen som har størst påvirkning for voksnes liv, helse, trygghet og økonomi, og samtidig den rollen med færrest formelle krav. Du trenger ikke dokumentert kompetanse i ledelse. Du trenger ikke vise at du forstår makt, relasjoner eller konsekvenser.

Ofte holder det å være trygg i språket, flink til å presentere seg og komfortabel med ansvar.

Men trygghet er ikke det samme som dømmekraft. Selvsikkerhet er ikke det samme som empati. Og leveranser sier lite om hvordan folk faktisk har det rundt deg.

Det som fascinerer meg mest, er hvordan vi aksepterer det som normalt.

En leder kan gjøre stor menneskelig skade, og likevel få nye lederroller, bli anbefalt videre og omtales som “tydelig”, “robust” eller “resultatorientert”.

Menneskelig konsekvenser kommer ofte senere. Som sykefravær, stillhet, tap av kompetanse eller folk som trekker seg tilbake og forsvinner.

Og kanskje derfor er det  vi ikke tar det på alvor. Fordi det er vanskelig å måle siden det tar tid eller det passer pent inn i rapporter og styrerom.

Der konsekvensene er tekniske, regulerer vi. Der konsekvensene er menneskelige overlater vi det i stor grad til personlighet og skjønn.

Ledelse er kanskje det tydeligste eksempelet på dette.

Fra 1. januar i år er kravene til psykososialt arbeidsmiljø presisert i lovverket, og da er det ikke lenger bare et ideal eller et spørsmål om trivsel, men et lovkrav.

Dette gjør meg nysgjerrig på hvordan et slikt lovverk faktisk virker i praksis. Hvordan fanges dette opp der ledelsen selv er en del av problemet?

Hvem vurderer hva som er “fullt forsvarlig” når maktforholdene er skjeve, og arbeidstakeren står alene? Og hvor lett er det egentlig å håndheve et krav som i stor grad handler om relasjoner, tillit og menneskelig samspill?

På papiret er dette et viktig og riktig steg. I praksis har jeg allerede begynt å undre meg over noe annet.

For det er jo i de skadde arbeidsmiljøene denne typen lovverk virkelig trengs. Der ledelsen ikke fungerer, der makt er konsentrert og der HR beskytter systemet fremfor menneskene.

Og nettopp der er dette også vanskelig å håndtere.

Lover som forutsetter modenhet, fungerer best der de trengs minst. I velfungerende organisasjoner tas slike krav raskt inn, brukes konstruktivt og blir en del av et allerede sunt system. Der blir loven et rammeverk, ikke en trussel.

I skadde miljøer skjer ofte det motsatte. Loven blir juridifisert, språket blir defensivt, ansvar pulveriseres i prosedyrer og arbeidstakeren står fortsatt svakt, nå bare med lovverket i hånden.

Forskjellen ligger ikke i loven, men i maktbalansen der den skal brukes. Og den maktbalansen endres ikke automatisk fordi kalenderen har bikket 1. januar 2026.

Jeg undrer meg over hvorfor vi aksepterer at det å lede mennesker i praksis kan være noe man “vokser inn i”, uten tydelige krav til egenhet, forståelse eller ansvar. Og hvorfor konsekvensene så ofte bæres av den som står nederst i hierarkiet.

Jeg har ikke et svar. Bare spørsmål jeg synes er verdt å legge til.

Hvem passer egentlig til å ha makt over andre mennesker? Og hva måtte vært annerledes for at rettighetene faktisk er virksomme der de trenges mest?

Hei der.

Håper julen har vært fin hos dere også. Hos oss har det vært akkurat sånn som jeg liker det. Familie, ro, god mat og litt ekstra tid rundt bordet.

Jeg har tidligere delt min mors oppskrift på Sursteik her på bloggen. Den finner du HER. For meg er det en rett som hører julen til, og som alltid vekker minner. I år valgte vi samme hovedrett, men med en liten forskjell: Surkålen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var sønnen min som tok initiativet til å lage den fra bunnen av. Ikke fordi vi måtte, men fordi han hadde lyst. Og det gjorde noe med hele måltidet. Smaken ble rundere, litt friskere og det kjentes ekstra fint å sitte der og spise noe vi faktisk hadde laget sammen.

Oppskriften han brukte kommer fra Vinmonopolet, og den er så enkel at det nesten er litt synd å ikke prøve. Du finner den på siden deres HER.  Denne er beregnet til 8-10 personer, men anbefaler å være raus med porsjonene for personer som normalt ikke spiser rødkål tar litt ekstra av denne.

Her er oppskriften slik vi lagde den:

• 1 liten, finsnittet rødkål
• 1 glass, ca 200 g fikensyltetøy
• 2 dl rødvinseddik
• 2 stk, finsnittet rødløk
• 75 g sukker
• 3 dl rødvin
• 3 stjerneanis
• 2 kanelstang
• 8 kapsler kardemomme
• 100 g smør
• litt ribbefett
• salt

Bruk en romslig kjele. Stek rødløk i smør til den faller litt sammen. Ha i rødkålen og la den frese på medium høy varme til den faller sammen. Ha i alle ingrediensene utenom ribbefettet eller som oss – sjy fra sursteiken. La det koke opp, før varmen skrus ned. La det småkoke på svak varme med lokk ca 1-1,5 timer. Plukk ut alle krydderne og smak til med eddik, sukker, salt og ribbefett (sjy). Tilsett evt noe mer væske underveis om den blir for tørr.

Tips! Rødkålen kan lages flere dager i forveien.

Det er kanskje små detaljer. Men noen ganger er det nettopp de som gjør en klassiker litt bedre og et måltid litt varmere.

Stor juleklem fra meg.

I går fikk jeg en e-post fra Stavanger Kommune. En enkel påminnelse om at også julen kan gjøres litt grønnere, uten at det trenger å bli vanskeligere eller moraliserende.

Jeg har vært opptatt av miljø lenge. Ikke fordi jeg gjør alt riktig, men fordi jeg tror på at litt er mye bedre enn ingenting.

Jeg er flink til noe. Mindre flink til annet. Jeg er flink til å sortere avfall, men ikke så flink å tenke på hvor mye plast jeg bruker. Andre gjør motsatt og det er helt greit.

Stavanger Kommune har samlet noen enkle tips. Små ting, egentlig. Men nettopp derfor mulig å få til.

• Fett gir tette rør og metter rotter
• Kast elektronikk og batteri i den røde beholderen
• Kjøp gaver med lang levetid
• Husk å sortere gavepapiret
• Planlegg innkjøpene før jul
• Sorter juletreet riktig

Sjekk ut tipsene HER.

Kanskje handler det ikke om å gjøre alt riktig, men  om å gjøre en ting litt bedre – på vår måte.

Hvis alle gjør litt, gjør vi faktisk ganske mye.

På søndag var jeg på julekonsert i Vardeneset Kirke med Kor På Randen og Adele Erichsen.

Adele sin stemme, trygg og nær, sammen med koret som både løftet og landet musikken. Jul i mange uttrykk, det vare – det kraftfulle og det ettertenksomme.

En rolig og fin julekonsert som fikk lov til å være akkurat som den var.

Jeg legger ved noen bilder og håper dere liker de.

Adele Erichsen er en norsk sanger med et nært og kraftfullt uttrykk. Hun har tidligere vært med i “The voice” kanskje du husker henne ?

Kor På Randen ble startet i 2000, og de synger variert repertoar. Alt fra klassiske korverk til melodier du kjenner fra populærmusikk, og de operer både på lokale konserter og større arrangementer.

Jeg sitter her med morgen kaffen min og tenker på julens mysterier. Hva skal til for at julestemningen faller inn?

Selv om  jeg har kommet i en slik en modus allerede at julen er her, stemningen er her, lydene og lukten er her. Men det er inne. Når jeg da entrer døren skjer det noe. Det er ikke hvitt, snøfnugg daler ikke dovent ned og da faller noe av julestemningen vekk.

Men er det en tradisjon for meg å ha en hvit jul tenker jeg, her i Stavanger?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Egentlig ikke, men tanken og følelsen slipper liksom ikke helt taket. Mine barndomsår tilbrakte jeg ofte julen noen timer lenger nord fra Stavanger, og der følte jeg alltid det var snø på jul. Kanskje det er det som sitter igjen? Men utenom det var det hvit jul?

Her i Stavanger området har det ofte vært mer regn, milde plussgrader og vind fra sørvest enn snø som legger seg som et teppe. Så selv om jeg vet dette, eller vet bedre håper jeg, hvert eneste år.

Statistikken forteller det ganske tydelig: Stavanger har i desember rund 3-6 grader, og det regner faktisk ganske mye. Desember er faktisk en av de våteste månedene i året her.

Snø kan forekomme, men det er sjeldent at den legger seg skikkelig til jul. I vintermånedene faller det i snitt snø i desember bare noen få dager, og ofte går den over i regn. Med andre ord håper vi mot bedre vitende.

Nøyaktig “hvit jul” her, med snø på bakken julaften er ikke en årlig selvfølge. Statistikken fra lokale værdata tyder på at vi kanskje har hatt hvit jul omtrent hver fjerde jul i løpet av de siste 50 årene.

Og enda mer konkret, målingene ved Ims i Sandnes viser at det siden 1983 bare er åtte ganger det har vært snø på julaften. (7-25 cm. snø). Likevel sjekker vi værmeldingen hvert år som om meteorologene plutselig skal si: “Overraskelse! I år blir det eventyrjul”.

Med andre ord, om du er født i 1969 og har sett snø flere julaftener du kan telle, så har det bare vært heldige år, eller at du har vært en helt annen plass enn Stavanger.

Det er ikke bare i Stavanger det er grønn jul. Klimaendringer og mildere vintre gjør at sjansen for snø på julaften er generelt synkende mange steder i Norge. I Oslo har sjansen for hvit jul gått fra å være ganske vanlig for 60-70 tallet til mye mer usikker i nyere tid, og det er samme tendens i andre kystnære områder også.

Kort sagt: varmere luft betyr ofte regn fremfor snø, spesielt langs vestlandskysten. Ofte betyr det våt asfalt, julelys som speiler seg i bakken og paraplyer på julaften.

Den hvite julen i Stavanger drømmer om er faktisk mer som en amerikansk film jul en noe som regelmessig skjer her. Rundt Stavanger faller det snø i desember gjennomsnittlig bare et par dager hver måned i vintermånedene. Januar og februar er vanligvis snøsikrere enn selveste selve jula når det kommer til snø som faktisk legger seg. Og i 2010 var et av de mer minneverdige årene med hvit jul i området, og jeg tipper det vanker mange vakre julebilder fra dette året.

Så ja – en hvit jul er en flott visjon, og det er gøy å håpe på snøfnugg som daler ned. Men her på Sør-Vestlandet bør vi kanskje også være flinke til å feire regn, grønne gressplener og stormfulle kystdager som en del av vår lokale juletradisjon. Julestemning kommer like godt av lysene, maten og fellesskapet, ikke bare snøen.

Kan det være håpet som er tradisjonen vår?