stavangerinmyheart

Det dukker igjen og igjen opp i nyhetsbilde. Trump, og denne gangen er det Grønland og at han vil ha landet under USA sitt flagg.

Jeg merket at jeg først lo litt. For det høres jo absurd ut. Som om verden er et brettspill, og noen bare peker på et kart og sier: den vil jeg ha!

Men så sluttet jeg å le.

For hva er det egentlig som skal til for at et område faktisk skifter hender i vår tid?

Den nøkterne, kjedelige sannheten er denne. Man kan ikke bare ta et land. I hvert fall ikke på papiret. Det krever avtaler mellom stater, godkjenning fra de som faktisk eier området, og det strider mot folkeretten å annektere territorium med makt.

Det er den setningen som liksom skal holde verden på plass.

Men så er det virkeligheten.

For hvis det ikke skjer frivillig, finnes det bare tre virkemidler igjen. Politisk press, økonomisk press eller militær makt. Og da er vi ikke lenger i noe som ligner en sivilisert samtale.

Og det er her jeg begynner å tenke at Trump noen ganger minner litt om et barn som har fått noe i hodet. Og som ikke helt bryr seg om hvordan det skal skje. Bare at det skal skje, fordi han vil. Og et annet spørsmål – vet han hvor Grønland er?

Hvor gjennomtenkt er egentlig dette? Handler det om strategi? Om sikkerhet? Om ressurser?

Eller handler det mest om impuls, prestisje og behov for å vise styrke?

Og mens voksne menn snakker høyt og bredt om kart og posisjonering, sitter det helt vanlige mennesker og lever helt vanlige liv på disse stedene.

Jeg prøver å forestille meg hvordan det hadde vært å våkne en morgen og lese at stedet jeg bor plutselig er blitt interessant. Ikke fordi vi har bedt om noe, eller noe har gått galt, men fordi noen andre bare vil ha det.

Det ubehagelige er ikke bare at slike tanker finnes. Det ubehagelige er hvor lett de blir sagt. Og hvor lite som skjer når de blir sagt.

For verden er i en fase nå der grenser ikke bare testes i praksis, men i språk.

Og historien lærer oss en ting ganske tydelig. Det som først blir sagt høyt nok ganger, slutter folk etter hvert å bli sjokkert over. Og da er vi alle et stykke på vei.

I dag møtes det mennesker i et rom langt borte og snakker om dette. Utfallet kjenner vi ikke enda, men språket som brukes, det former verden lenge før noe er avgjort.

Jeg liker egentlig ikke alt som må planlegges i hjel. Noen av de beste tingene i livet har en tendens til å skje litt mer … plutselig. Som for eksempel det å gifte seg.

Visste du at du faktisk kan gifte deg på Valentines Day, helt uten å planlegge et helt bryllup i et helt år? Ikke i Las Vegas men i Stavanger?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den 14. februar kan du rett og slett droppe inn i Stavanger Domkirke (eller Revheim kirke) og gifte deg. Ja, så enkelt. Litt som å stikke innom for en kaffe, bare med litt større konsekvenser.

Opplegget er faktisk ganske nydelig i all sin enkelhet. Dere må ha papirene i orden på forhånd (Skatteetaten er fremdeles ikke helt Las Vegas i stilen), men selve seremonien tar rundt 20-30 minutter. Litt musikk, noen fine ord, et løfte, en velsignelse og så gift.

Antrekket bestemmer dere helt selv. Kjole, jeans, dress, ullgenser, joggesko, eller noe midt i mellom. Ingen dømmer, dette er kjærlighet på lavterskel.

Forskjellen på dette og Las Vegas er at her er det faktisk en kirke og en prest, ikke Elvis. Og at du må bestille 6 dager før.

Så har du og din kjære liksom ikke fått tid i hverdagskaoset men tenkt tanken, er denne dagen, Valentines dag dagen dere faktisk kan gjøre det.

Noen ganger er de beste avgjørelsene de som ikke har fått så lang betenkningstid.

Link til bestillingssiden: HER.

Normal tid for booking av vielse er 6-12 måneder i forveien i Stavanger Domkirke.

Utenfor Stavanger Katedralskole i Stavanger, ved Breiavatnet står denne fine uglen og myser mot deg i all slags vær. Jeg har gått forbi den noen ganger og synes den er fin, og tror den har stått her rundt et år.

Uglen er skåret ut av en stamme fra et av de gamle bøketrærne som sto i skolegården. Da treet måtte felles valgte de å gjøre det om til noe nytt istedenfor å fjerne den helt. Treskulptør Oliver Vogt formet stammen til skolens gamle symbol, uglen, og ga den nytt liv akkurat der treet hadde stått.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På sokkelen står det Schola Stavangriensis 1824. Det er skolens latinske navn og året som markerer starten på den moderne katedralskolen. En stille påminnelse om hvor lenge det har vært tenkt tanker, stilt spørsmål og lært ting akkurat her.

Jeg liker at den er i tre, ikke i bronse, ikke i stein. Noe levende som en gang var et tre er nå blitt et symbol på kunnskap. Som om stedet selv har fått lov å fortelle videre.

Så går du forbi, ta en ekstra titt. Den er veldig fin der den står.

Stavanger offentlige skole ble grunnlagt ved en kongelig resolusjon 2. oktober 1824. Kongsgård ble kjøpt som skolebygning. Det gikk fortsatt en tid før en fikk bygd om Kongsgård til formålet og fikk ansatt lærere. Den første skoledagen var 26. november 1826, som regnes som skolens fødselsdag. Det var i 1838 en overlærer og to adjunkter.

Det tidligere murte byggerhuset langs Breiavatnet ble brukt til stall, men ble revet og oppført som skolebygning i 1852. Det ble tatt i bruk året etter. Den er senere utvidet i 1877 og 1905. Skolens «turnlokale» ble bygget i 1861. I 1868 fikk skolen sitt bibliotek. I 1869 ble examen artium med real- og latinlinje samt middelskoleeksamen innført. I 1936 fikk skolen navnet Stavanger katedralskole.

De to første kvinnelige elevene tok examen artium i 1905.

Skolen er med sin lange tradisjon en viktig institusjon i Stavanger. Som skolens staselig hovedrom regnes Riddersalen. Her hang tidligere en oversikt over hvilke konger som hadde besøkt Kongsgård. Denne er nå flyttet inn på rektors kontor.

Mange av skolens lærere, lektorer og rektorer har vært framtredende personligheter i Stavanger

I 1940-1945 ble Kongsgård brukt av tyskerne. Den ble brukt som kvarter for den tyske Seekommandant. Undervisningen ble flyttet til Stavanger Museum og i Klubben.

En brann 1. påskedag 1942 ødela store deler av bygningen. Tyskerne ville i starten ikke slippe til brannvesenet for å slukke brannen. Det gjorde at omfanget av brannen ble vesentlig større enn det den burde ha blitt. Hele loftsetasjen ble ødelagt.

Kongsgård ble tatt i bruk igjen som skole etter krigen. Fra 1968 var skolen forsøksgymnas. . I 1969 ble den et rent gymnas. I 1974 var jentene for første gang i flertall blant avgangselevene.

Den siste store oppgraderingen av skolen var ombygging i perioden 2000-2005, med tilhørende arkeologiske utgravninger av kjelleren. Der har en nå fått innredet tidsriktige rom («Middelalderkjelleren») for bruk av blant annet data.

Ved restaureringen ble rominndelingen i første etasje endret noe. I det gamle kjøkkenet ble bjelkelaget beholdt. Klasserommet Marius ble forsøkt rekonstruert til et klasserom fra omkring 1875-1900

Teksten er hentet fra Wikipedia

Jeg har tenkt litt på kunstig intelligens i det siste. Ikke på den der dommedagsmåten, med roboter som tar over verden og vi må gjemme oss i kjelleren med hermetikk og stearinlys. Men på den hverdagslige måten, den som plutselig er over alt.

Ja i telefonen, i bilen, i mailen, i kundeservice chatten som lager som den er et menneske som heter “Marius”. Ja den type er det jeg har tenkt litt på.

Det slo meg også hvor mye makt det ligger i ord. Hvis jeg sier til en maskin: “Dette er en ku”, og peker på et bilde av en stol. Blir stolen en ku da? Nei. Den er fortsatt en stol, ikke sant? Men maskinen noterer flittig: ku. Og neste gang, og neste gang. Helt til den til slutt er ganske sikker på at stoler er kyr. Eller i hvert fall litt ku.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og det er her det blir litt gøy, og litt skummelt.

For kunstig intelligens forstår ingenting. Den tror bare veldig hardt. Den gjetter, den regner, den finner mønstre. Den har ikke peiling på hva en ku er. Den vet bare at “ku” ofte dukker opp sammen med noe som har fire bein på bilder folk har merket før.

Samtidig er det et utrolig kraftfullt verktøy. Brukt riktig kan det spare tid, gi deg bedre oversikt, hjelpe deg å tenke klarere og rydde i kaos. Litt som en veldig raskt, veldig hjelpsom og overivrig assistent.

Problemet er bare at den kan lære feil. Og når den først har lært feil, så er den veldig selvsikker på det. Ja den driver rett og slett med vranglære hvis den mates med feil mat.

Derfor er dette en sånn teknologi som faktisk kan gjøre deg både smartere og dummere. Bruker du den til å tenke sammen med deg, sjekke, sortere, utfordre og strukturere, så blir du skarpere. Bruker du den for å slippe å tenke, til å svelge svar ukritisk og lar den definere virkeligheten for deg, så blir du litt…. ja. Litt mer stol som ku.

Hvor forskjellig er egentlig dette fra oss?

Hvis noen sier til et barn lenge nok at det er vanskelig, så blir det vanskelig. Hvis noen sier til deg lenge nok at du er “sånn en type”, så begynner du kanskje å gå litt mer i den retningen selv. Ikke fordi det er sant, men fordi det blir gjentatt.

AI eller kunstig intelligens er som et speil. Men et speil som er satt sammen av alt vi har sagt, ment, ment å si, misforstått, forenklet og rotet til. Den er ikke klok, bare veldig flink til å høres klok ut.

Tja, kanskje det er det mest menneskelige med hele greia? For vi også går rundt og later som vi forstår mer enn vi gjør. Vi fyller hull med antagelser og kaller ting for noe, og så blir det litt sant bare fordi vi gjør det ofte nok.

Uansett, en stol er ikke en ku, og selv om jeg sier til deg mange ganger at du er ei ku, så stemmer ikke det.

Stol på meg.

Innimellom jobber jeg litt ekstra i et bofellesskap. På nyttårsaften var jeg på vakt og for å gjøre det litt ekstra koselig tenkte jeg  at jeg kunne lage desserten. Eller gelèen da.

Jeg tenkte at det kunne være litt gøy å være litt kreativ, noe som var litt mer enn gelè i en skål.

I noen fine glass laget jeg lag på lag med forskjellige farger samt at jeg la glassene litt på skjeve når de skulle stivne. Litt 3D effekt ble det, altså nesten som små kunstverk i glass. For å toppe, dryppet jeg kanten av glassene med sitron og lagde frosting av gelè pulver. Selvfølgelig med litt party effekter på toppen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette tok litt mer tid, litt mer planlegging mellom lagene og litt mer søl på kjøkkenet mitt. Men det ble fint, skikkelig fint synes nå jeg.

Responsen kom. Å så god gele. En hadde problemer med å få den fort nok ned og noen så jeg etterpå hadde slikket frosty kanten.

Ingen nevnte hvordan de så ut, kun smaken.

Dette gjorde at jeg har begynt å tenke på det med det lille ekstra. Ja de tingene som ikke blir lagt merke til. Jeg er sikker på at alle som har barn, også kanskje barnebarn vet akkurat hva jeg snakker om. De små tingene som ingen klapper for, ingen kvitterer ut, ingen ser egentlig. Men som likevel betyr alt for noen.

Det kan være matpakker, ekstra lag med klær, små overraskelser, tålmodighet, trygghet eller tilstedeværelse. Det lille ekstra som noen gjør og som bare er der.

Jeg tror at mye av det mest verdifulle skjer litt i det stille. Uten applaus, uten publikum og uten at noen egentlig legger merke til innsatsen bak.

Men det betyr ikke at det ikke betyr noe.

Jeg tror faktisk det “lille ekstra”, som ingen ser ofte er det som betyr mest.

En dag før jul var jeg tilfeldigvis i byen, ja det var nok noen julegaver som jeg måtte fikse. Dørene til kirken sto åpen og siden jeg ikke har vært her etter oppussingen, måtte jeg jo bare ta turen innom. Jeg tok meg god tid, følte, studerte og fikk den gode stemningen en får i kirker.

Kirken er som jeg nevnte blitt oppusset i anledning 900-års jubileet i 2025, og det merkes både inni og utenpå. Ikke som noe prangende moderne men som en forsiktig tilbakeføring.

Det som jeg har bemerket meg mest, er mer det du ikke ser. Det er gravene under kirken som jeg har fått fortalt ligger der enda. Tidligere ble mennesker gravlagt etter status. De med høyest rang lå nærmest kirkerommet, tettest på alteret. Jo lenger unna, jo lavere status. Et bilde på hvordan samfunnet var bygget opp: makt, posisjon og verdi, målt i meter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er noe nakent ved det, samtidig ærlig. I dag snakker vi om likhet og likeverd, men under føttene våre ligger et kart over hvordan menneskeliv faktisk ble rangert. Det gjør noe med perspektivet når man står der, midt i rommet, og vet at historien ikke bare er veggene, men også under deg.

Jeg legger ved noen bilder og håper du liker de.

Stavanger Domkirke regnes som Norges best bevarte middelalder katedral og ble påbegynt tidlig på 1100 tallet, tror de. Byggingen er nært knyttet til opprettelsen av Stavanger som bispesete rundt år 1125, og kirken ble reist i stein på en tid da det meste ellers var bygget i tre.

Domkirken er viet til den engelske helgenen St. Svithun, og bærer tydelige spor av både romansk og gotisk arkitektur. De eldste delene er tunge og massive, mens senere ombygginger, særlig etter bybrannen i 1272 ga kirken høyere vinduer og et lettere uttrykk.

Gjennom nesten 900 år har kirken vært vitne til reformasjonen, kriger, bybranner og store samfunnsendringer. Den har vært religiøst sentrum, maktsymbol og samlingspunkt og står fortsatt midt i byen, like rolig og tilstedeværende.

I 2025 markerte domkirken sitt 900-årsjubileum, og fremstår etter omfattende restaurering som et levende vitne om kontinuitet, tro, makt og menneskeliv, lag på lag i stein.

Takk for titten. Ønsker du mer informasjon om Stavanger Domkirke eller ønsker et besøk – ta titt på siden deres HER.

Det er tidlig i 2026, men det føles allerede som om verden har dårlig tid.

Vi gikk nesten fra nyttårsraketter til alvor, uten den vanlige pausen der man rekker å lande litt før neste overskrift blinker.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg sitter her og følger med. Leser litt, hører litt og kjenner mest på undring.

Venezuela dukker opp igjen og igjen. Et land som på papiret burde vært rikt, stabilt og ganske komfortabelt. I praksis er det noe helt annet. Som et kjøkken fullt av mat men ingen får lov å spise.

Nå har USA valgt å ta tydelige grep. Noen sanksjoner strammes til, noe lettes og budskapet er klart: Det skjer ikke ingenting lenger.

På kort sikt kan det se ryddig og riktig ut, noen vil si handlekraftig og nesten betryggende. Endelig gjør noen noe.

Men jeg klarer ikke la være å lure på hva dette betyr litt lenger i tid. For slike grep treffer sjelden bare dem som sitter øverst. De treffer køene, hylla som er tom og hverdagen til folk som allerede har lite å gå på.

Det er  kanskje ikke bare Venezuela dette former. Det former også spillereglene verden over.

Hva lærer andre land av hvordan makt brukes, presses og justeres? Som her hvor det ikke er en klar godkjenning fra FN?

For når USA justerer spillereglene, ser resten av verden på. Russland gjør det, Nord-Korea gjør det og Kina noterer seg stille hvor grensene faktisk går.

Det er også noe urolig med hvor fort vi venner oss til dette. Når et helt land blir en pågående situasjon mer enn et aktuelt ansvar. Noe vi diskuterer i runder, mens tiden bare går.

Og så er det snille lille Norge. Vi sitter trygt, relativt sett. Med olje, velferd og følelsen av å være litt på utsiden av dramaet.

Men verden er ikke delt inn i vanntette rom. Det som får skje et sted har en tendens til å dukke opp et annet, gjerne i en form vi ikke hadde bestilt.

Kanskje dette ikke bare handler om Venezuela. Kanskje det handler om tempoet vi har blitt komfortable med. Raske grep, tydelige signaler og ettertanke litt slik på etterskudd?

Kanskje verden står til påske. Eller kanskje vi bare har senket terskelen for hva vi kaller er greit?

Jeg har gått og undret meg over noe den siste tiden uten at jeg har direkte svar, men likevel noe som har blitt stadig vanskeligere å overse.

I mange deler av arbeidslivet er det en selvfølge at ansvar følger kompetanse. Vi ansetter ikke ufaglærte elektrikere til å installere strøm. Vi lar heller ikke hvem som helst prosjektere bærende konstruksjoner.

Ikke fordi mennesker med formell kompetanse er udugelige, men fordi konsekvensene av feil er for store.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Derfor stiller vi krav, og regulerer roller med tydelig risiko. Vi definerer ansvar, grenser og kompetanse før vi gir noen myndighet.

Når det gjelder ledelse derimot, gjør vi noe helt annet.

For ledelse er kanskje den rollen som har størst påvirkning for voksnes liv, helse, trygghet og økonomi, og samtidig den rollen med færrest formelle krav. Du trenger ikke dokumentert kompetanse i ledelse. Du trenger ikke vise at du forstår makt, relasjoner eller konsekvenser.

Ofte holder det å være trygg i språket, flink til å presentere seg og komfortabel med ansvar.

Men trygghet er ikke det samme som dømmekraft. Selvsikkerhet er ikke det samme som empati. Og leveranser sier lite om hvordan folk faktisk har det rundt deg.

Det som fascinerer meg mest, er hvordan vi aksepterer det som normalt.

En leder kan gjøre stor menneskelig skade, og likevel få nye lederroller, bli anbefalt videre og omtales som “tydelig”, “robust” eller “resultatorientert”.

Menneskelig konsekvenser kommer ofte senere. Som sykefravær, stillhet, tap av kompetanse eller folk som trekker seg tilbake og forsvinner.

Og kanskje derfor er det  vi ikke tar det på alvor. Fordi det er vanskelig å måle siden det tar tid eller det passer pent inn i rapporter og styrerom.

Der konsekvensene er tekniske, regulerer vi. Der konsekvensene er menneskelige overlater vi det i stor grad til personlighet og skjønn.

Ledelse er kanskje det tydeligste eksempelet på dette.

Fra 1. januar i år er kravene til psykososialt arbeidsmiljø presisert i lovverket, og da er det ikke lenger bare et ideal eller et spørsmål om trivsel, men et lovkrav.

Dette gjør meg nysgjerrig på hvordan et slikt lovverk faktisk virker i praksis. Hvordan fanges dette opp der ledelsen selv er en del av problemet?

Hvem vurderer hva som er “fullt forsvarlig” når maktforholdene er skjeve, og arbeidstakeren står alene? Og hvor lett er det egentlig å håndheve et krav som i stor grad handler om relasjoner, tillit og menneskelig samspill?

På papiret er dette et viktig og riktig steg. I praksis har jeg allerede begynt å undre meg over noe annet.

For det er jo i de skadde arbeidsmiljøene denne typen lovverk virkelig trengs. Der ledelsen ikke fungerer, der makt er konsentrert og der HR beskytter systemet fremfor menneskene.

Og nettopp der er dette også vanskelig å håndtere.

Lover som forutsetter modenhet, fungerer best der de trengs minst. I velfungerende organisasjoner tas slike krav raskt inn, brukes konstruktivt og blir en del av et allerede sunt system. Der blir loven et rammeverk, ikke en trussel.

I skadde miljøer skjer ofte det motsatte. Loven blir juridifisert, språket blir defensivt, ansvar pulveriseres i prosedyrer og arbeidstakeren står fortsatt svakt, nå bare med lovverket i hånden.

Forskjellen ligger ikke i loven, men i maktbalansen der den skal brukes. Og den maktbalansen endres ikke automatisk fordi kalenderen har bikket 1. januar 2026.

Jeg undrer meg over hvorfor vi aksepterer at det å lede mennesker i praksis kan være noe man “vokser inn i”, uten tydelige krav til egenhet, forståelse eller ansvar. Og hvorfor konsekvensene så ofte bæres av den som står nederst i hierarkiet.

Jeg har ikke et svar. Bare spørsmål jeg synes er verdt å legge til.

Hvem passer egentlig til å ha makt over andre mennesker? Og hva måtte vært annerledes for at rettighetene faktisk er virksomme der de trenges mest?

Hei der.

Håper julen har vært fin hos dere også. Hos oss har det vært akkurat sånn som jeg liker det. Familie, ro, god mat og litt ekstra tid rundt bordet.

Jeg har tidligere delt min mors oppskrift på Sursteik her på bloggen. Den finner du HER. For meg er det en rett som hører julen til, og som alltid vekker minner. I år valgte vi samme hovedrett, men med en liten forskjell: Surkålen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var sønnen min som tok initiativet til å lage den fra bunnen av. Ikke fordi vi måtte, men fordi han hadde lyst. Og det gjorde noe med hele måltidet. Smaken ble rundere, litt friskere og det kjentes ekstra fint å sitte der og spise noe vi faktisk hadde laget sammen.

Oppskriften han brukte kommer fra Vinmonopolet, og den er så enkel at det nesten er litt synd å ikke prøve. Du finner den på siden deres HER.  Denne er beregnet til 8-10 personer, men anbefaler å være raus med porsjonene for personer som normalt ikke spiser rødkål tar litt ekstra av denne.

Her er oppskriften slik vi lagde den:

• 1 liten, finsnittet rødkål
• 1 glass, ca 200 g fikensyltetøy
• 2 dl rødvinseddik
• 2 stk, finsnittet rødløk
• 75 g sukker
• 3 dl rødvin
• 3 stjerneanis
• 2 kanelstang
• 8 kapsler kardemomme
• 100 g smør
• litt ribbefett
• salt

Bruk en romslig kjele. Stek rødløk i smør til den faller litt sammen. Ha i rødkålen og la den frese på medium høy varme til den faller sammen. Ha i alle ingrediensene utenom ribbefettet eller som oss – sjy fra sursteiken. La det koke opp, før varmen skrus ned. La det småkoke på svak varme med lokk ca 1-1,5 timer. Plukk ut alle krydderne og smak til med eddik, sukker, salt og ribbefett (sjy). Tilsett evt noe mer væske underveis om den blir for tørr.

Tips! Rødkålen kan lages flere dager i forveien.

Det er kanskje små detaljer. Men noen ganger er det nettopp de som gjør en klassiker litt bedre og et måltid litt varmere.

Stor juleklem fra meg.