For en del år siden var jeg på et foredrag med Gerard, verdens beste selger fra USA. Snakkesalig, engasjerende og med stor selvsikkerhet. Det er vel den beste beskrivelsen av ham.
Jeg beit meg spesielt merke i tanken han hadde om morgenen. Det har kommet til meg innimellom, når jeg helst vil ligge under dyna, bare litt til.
Han likte heller ikke morgenene noe særlig. Når han gikk ut døra hadde han en tanke i hodet som han gjentok til seg selv, og det var:
Det var rett og slett innstillingen han hadde, hver morgen, og som drev ham gjennom dagen, og ikke minst gjennom salga. Må nevne at han solgte biler, i haugevis. Hans motiv var penger til å kunne fø familien.
Så hva med å ha dette som et motto om morgenene, for å nå mål og drømmer. Som en indre motivator. Grunnen til at du har stått opp er å oppnå de måla du har satt deg, og ingenting skal stoppe deg i det. Litt formidlet versjon av Gerad rett og slett. Da er kanskje ikke nyttårsforsetta så langt unna.
Det å be om hjelp, og å ta imot hjelp har alltid vært vanskelig for meg. Har rett og slett vært elendig på det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det, og har vel følt at jeg påfører andre en ekstra byrde.
Derfor har jeg stort sett klart meg selv, til og med på de merkeligste oppgaver. Skal ikke ramse opp her, men det er faktisk en del ting som ikke ligger helt innenfor mitt kompetansefelt. Men det har jo gått bra, egentlig.
En av de siste samtalene jeg hadde med min far, så sa han faktisk. “Husk Sølvi, å ta imot hjelp kan være lurt av og til. Du får hjelp, samtidig kan du gjøre et annet menneske glad for at de får lov til å hjelpe deg.” Dette kom fra en mann som aldri snakket noe særlig om følelser, bare det sier litt.
Som dere sikkert har forstått er dette noe som jeg har gått og tenkt på lenge.Det er så sanne ord. Hver gang noen spør meg om hjelp, blir jeg veldig glad. Bare det at de spør meg, noen setter pris på min kompetanse og ikke minst så gir det meg en godfølelse å hjelpe andre.
Jeg har etter hvert lært meg å spørre om hjelp innimellom. Ser at de jeg spør lyser opp, blir glad og takknemlig for jeg spør. Er nok ikke helt der, men jeg har fått et helt annet syn på det.
Hvis du har samme problem som meg – prøv. Det funker – bare husk, alt med måte.
Fra den dagen jeg fikk min sønn har barns øyne forfulgt meg. Det vil si, når jeg hører om et barns nød i form av mobbing, pedofili, vold, krig, sult – ja rett og slett noe som kan skade og ødelegge et barn. Da kommer øyne til et barn på netthinna mi. En litt bedende versjon.
Det tror jeg faktisk er sant. At de tøffeste tar grep. Det gjelder skoler og mennesker generelt. En mobbesak er en tøff prosess, og mye enklere å overse og/eller bortforklare.
Jeg undrer meg på at voksne klarer å se et skadet barn, et barn som har det vondt. Forsvinner mer og mer uten å ta affære eller ta barnet alvorlig. Jeg vet jo at barna ikke snakker, men de må jo se forandring over tid. Når foreldre, gjerne etter litt tid tar kontakt med instanser, hvorfor velger noen å “dysse” dette ned? Dette er for meg et stort spørsmål. At foreldre og barn som er på randen, må kjempe kampene alene uten å få forståelse og støtte.
Er det her, som mange andre plasser at det er fasaden det gjelder? Vil de ikke se det? Er det kanskje sterke foreldre med en posisjon som står bak de elevene som mobber? Eller ser de det ikke, rett og slett?
Jeg vet det er mange skoler som tar dette alvorlig. Men jeg mener bestemt at det trengs en sterk ledelse, rett og slett tøff ledelse for å ta tak. Det er på en måte en “oppvask”, som krever mot for å stå i stormen. Derfor hedrer jeg de skolene som tørr.
Hører vi noe om disse skolene? Nei, eller hvert fall veldig sjeldent. Utenom “jungeltelegrafen” er det ganske så rolig rundt disse. De som kommer i media er de som ikke tar grep, og dette gjerne fra foreldre som ser sine kjære svinne mer og mer. Kanskje som siste utvei.
Mitt spørsmål er da: Burde de skolene som tar grep, fått heder for sin innsats i større grad?
Jeg er ikke sikker på hva som bør gjøres for at alle skoler tar mobbing like alvorlig. Alle skoler i dag reklamerer med at det er null mobbetoleranse på sin skole. Det som er forskjellig er hvordan de tolker hva mobbing er, og hvor åpne de er om temaet.
Jeg har sittet i to FAU styrer på to forskjellige skoler og ser at alvoret av mobbing tas forskjellig. Den ene ble styrt til å ikke snakke om det, mens i det andre var det full åpenhet rundt temaet. Her gjelder det jo både positive og negative ting. Tiltak og hvordan sakene blir løst. Igjen, det kommer an på ledelsen.
I disse morgentimene går mine tanker til de som er offer i slike situasjoner. Skulle ønske av hele mitt hjerte at alle barn hadde rett til å gå på en “tøff” skole som tar ansvar.
Det snakkes om øyeblikk, huske de gode stundene og hvordan bli den beste utgaven av seg selv. Mye av dette går ut på å leve i nuet og rett og slett være tilstede her og nå. Det samme er hva som gjør oss glad, og hva som varmer hjertet vårt.
Som foreldre er det dette vi ønsker og å overføre på våre barn. Håper at de skal få et rikt liv, selvfølgelig på deres premisser. Jeg er mer bekymret for om sønnen min har det godt med seg selv, og i forhold til andre, enn hva han presterer. Å ha det godt med seg selv er det beste grunnlaget, og da kommer de andre tingene av seg selv.
For to-tre år siden fikk jeg et lite tips om en morgenritual som skulle gjøre en mer bevisst på disse øyeblikkene. Dette måtte jo prøves ut med min sønn som prøvekanin.
Hver morgen (nesten uten unntak) tar jeg meg noen minutters tid til å sette meg på sengekanten hans. Spørsmålet mitt er rett og slett hva han gleder seg til i dag. Vi har en liten prat rundt det, og jeg tror at på grunn av dette får han en positiv inngang til dagen.
For å følge opp dette spørsmålet, har vi en liten prat før han sovner på et oppfølgingsspørsmål. Det lyder hva det kjekke han har gjort i dag.
Det kan kanskje virke som det skulle være unødvendig å ha disse samtalene. Det bør jo være en dialog gjennom hele dagen. Men når sant skal sies så er det ikke alltid 14 år gamle gutter er de som snakker mest om slike ting. Her får vi dele positivitet, noe som jeg setter veldig stor pris på. Dagene når han spør meg de samme spørsmålene tilbake er det som gjør at jeg de små ritualene våre kan ha effekt.
Kort oppsumert:
Start dagene med en positiv tanke, og avslutt dagen med en positiv tanke.
Ja det er faktisk sant. Det må søkes, komme gjennom nåløyet samt kunne avse 4 uker av sin tid.
Jeg kom faktisk over en annonse på facebook hvor de søkte til det første prosjektet. Det startet opp denne uken. 100 personer er i Stavanger nå, hvor de “kanskje” kan oppnå sin drøm. De blir på forhånd satt i grupper, deretter forteller investorer sine behov. Det er opp til gruppene å komme med en forretningside og løsning på det de “brenner” for innenfor valgte kategorier.
Høres kanskje ut som for godt til å være sant, ikke sant? Men her er tunge aktører inne. Kommuner, Fylkeskommuner og store foretak.
