Bare det å vite at jeg har en tenåring i hus, er ganske så skremmende.
Ikke misforstå meg, jeg har verdens snilleste sønn. Pliktoppfyllende, engasjert, følsom og med et godt hjerte som jeg elsker overalt på denne jord.
Men allikevel er det vel min rolle oppi dette som skremmer meg. Trår jeg feil? Vel, jeg vet jo jeg gjør det mange ganger pr. dag. Men har det påvirkning på ham i noen slag, det lurer jeg på.
Tenk hvis noen av mine feil gjør at han velger feil her i livet, Ganske skremmende faktisk.
Ungdom er ungdom, og ja jeg reagerer innimellom. Noen ganger er det vel fortjent, mens andre ganger må jeg ta meg selv i det i ettertid, og innrømme at reaksjonen burde uteblitt.
Tror at vi som foreldre ikke kommer utenom å bekymre oss over våre barn om de er 0, eller 30 år. Jeg har hvert fall kjent på dette helt siden han ble født. Ansvaret og funderingen på om jeg gjør rett.
Tross redselen for dette, er det ingenting i verden som kan varme mer enn når jeg kan se at han har det bra med seg selv. Det betyr så utrolig mye, og varmer. Kommer det en klem, og kanskje noen få ord som jeg er glad i deg i tillegg, smelter jeg fullstendig. Det skal jo ikke mer til.
#familie #oppdragelse #ungdom