Nå er vi kun to i husholdningen, og mens jeg gikk rundt og skulle handle forrige lørdag i disse førjulstidene, ble det julemat som fristet. Jeg tittet i diskene, og jeg tror jammen de hadde tenkt på oss når jeg fikk se ribbene på omkring kiloen.
Det fine med disse var at de var i en stekepose, så de skulle bare rett i ovnen. Ferdig krydret og svoren var rutet opp.
Resultatet var akkurat slik de lovet. Etter ca. 70 minutter i ovn var svoren fantastisk.
Jeg legger ved bilde av resultatet, og ikke minst etiketten slik at dere ser hva type det er.
Jeg har de siste tidene fått med meg debatten ang. barn og belønning for karakterer. Er det en bra ting? Eller er det en dårlig ting? Debatten går varm.
Jeg har vært borti og kommentert, men alltid med et tja. Svaret vet jeg ikke, men jeg vet hva som fungerer hos oss. Ja han får belønning i form av penger for å strekke seg litt. Måla har vi satt opp sammen, og de endres etter hvert halvår. Det har fungert hos oss.
Det er ikke de store summene det er snakk om, men slik at han har litt ekstra i lommen. Tror ikke han kommer til å bli rik av det.
Jeg mener bestemt at alle barn som voksne er forskjellig og trigges av forskjellige ting. Finner en noe som fungerer, kjør på sier jeg. Hvem liker ikke å få en belønning når en har oppnådd noe? Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg bevilger meg belønninger titt og ofte når jeg oppnår måla mine.
Jeg er litt usikker på om det er en del som reagerer for at det er snakk om penger. Men om det er penger eller andre ting er noe enhver familie finner ut av selv. I en travel hverdag kan tid eller en opplevelse som ikke koster noe være belønningen.
Jeg har mang en gang klødd meg i hodet av ting som fungerer andre plasser som ikke har noe effekt hjemme hos oss. Gode ideer i grunnen, men ikke brukenes for oss.
Et eksempel hjemme hos oss er på det stikk motsatte. Straff. Jeg tror mange har vært borti at ting ikke alltid går som det skal, og kommer med trusler. Det har nå jeg og, tross om jeg i grunnen har håpet at jeg slapp å gjennomføre. Jeg prøvde en gang den som jeg har hørt har mest effekt – nemlig data. Ikke data på en uke. Det måtte jo funke. Poden brydde seg ikke, og gjorde “tingen” en gang til. Dermed måtte jo tiltaket gjennomføres. Han gikk og hentet dataen, leverte den og laget ikke en eneste scene.
Tiden ble brukt til å leke, lese bøker og blader. Dataen ble ikke nevnt før en dag han sa til meg: Mamma, jeg gleder meg til torsdag! Forsto ikke helt hva han gledet seg til, så jeg måtte jo spørre. Svaret var at da fikk han dataen igjen. Det ble ikke mer snakk om det før han kunne få den igjen. Følte litt av hensikten var borte når han tok så lett på det. Så hos oss fungerte ikke det.
Så om andre gjør andre ting enn deg trenger det ikke være feil i det. Finn din egen formel, og fungerer det så er vel ingenting bedre. Behøves det ikke noen triggere hos deg er det også greit. Det har litt med å akseptere, men allikevel beholde sin egen tro.
Jeg tror vår viktigste oppgave mot barna er å lære dem å være glad for det de har, eller det de får. Det å kunne unne andre både materielle ting og opplevelser er en rikdom de kommer til å vokse på. En fantastisk egenskap å ha.
Et barn eller en person som innehar de egenskapene har det som regel godt med seg selv. Det er jo det vi ønsker for våre barn? Er det ikke?
Jeg sitter og har en liten stille stund før dagen min starter for fullt. I dag skal jeg oppover mot Haugesund, eller rettere sagt inn til Ølensvåg. Jeg har vært litt bekymret siden vi her i Stavanger har hatt gradene nedpå null i morgentimene de siste dagene, og det har vært temmelig glatt på veiene. Jeg innrømmer gjerne at jeg er en liten pyse på glatte veier, så jeg er litt glad siden det virker som gradestokken her litt høyere i dag.
Før jeg kom hjem i dag var jeg en liten svipptur innom butikken. Mens jeg sto og samlet dagens innkjøp i poser var jeg vitne til en liten hendelse med en bestemt liten kar. Han sto godt plantet foran is disken, med hendene i siden, den herlige trassrynken i pannen og ser opp på ei som jeg antar er moren og sier med bestemt stemme: “Eg ska ha is”!
Jeg er sikker på at hun som jeg antar er moren ikke er helt enig i dette, for den trassige og bestemte stemmen gjentar budskapet sitt utallige ganger. I slutten for å understreke kravet sitt tramper han med den ene foten. Akkurat som “Sinnataggen” i Vigelandsparken.
Jeg vet ikke helt utfallet av denne hendelsen, men er sikker på at en av de fikk viljen sin til slutt på den ene eller andre måten.
Hendelsen fikk meg til å tenke på tiden når poden var på den alderen, og ymse oppførsel etter en lang dag i barnehagen. Trøtt og sikkert sulten, og et temperament som til tider ikke var så lurt å ha med seg på butikken.
Tross om de fleste butikkbesøka ikke endte i en nådeløs kamp, kan du være sikker på at når det sto på var jeg ikke så høy i hatten. Men har en sagt nei, så har en sagt nei. Om jeg angret på neiet måtte det holdes, og dermed en kamp uten like.
Så til dere som opplever dette nå, har dere min sterkeste sympati. Jeg på min side synes det er greit å ha beviser på at det ikke bare skjedde hos oss. Smiler jeg, er det kun på grunn av at jeg kjenner til følelsen du har. Ikke for jeg konkluderer med at tassen eller jenta di er uoppdragen og bortskjemt. De har tross alt hatt en tøff dag,
Hva tenker du på barn som går litt i vrangen i butikker? Har du sympati eller synes du at barna burde oppført seg?
Da har vi vippet over i enda en ny uke. Uken som har vært har vært preget av opplevelser, koselige stunder og ikke minst har jeg klart å slakke litt på “hønemor faktene” mine. Det er jo alltid litt godt men litt skremmende samtidig.
Vi hadde et døgn i Den Haag med den herlige jobbgjengen min. God mat og godt selskap. Du kan lese om det HER.
Øyeblikk:
På søndag var jeg på årets første julemarked på Varatun Gård etterfulgt av en liten “roadtrip” på Jærstrendene. Du kan lese om det HER og HER.
Opptur:
Som jeg nevnte innledningsvis har jeg klart å slakke litt på hønemor tendensene mine. Når jeg reiste til Den Haag fikk sønnen min være alene hjemme. Både han og jeg var kry av det. Du kan lese om det HER.
Flause:
Ingen flauser denne uken. Fantastisk.
Trening:
Sa du trening. Det har kun vært en spinning time, samt to rusleturer. Ikke så vanskelig å slå denne uken da:)
Tross mye fint klarte jeg i dag kun å kikke. Det er ikke verst når det var så mye fint.
Jeg legger ved noen bilder og ønsker dere en flott kveld videre.
Denne hadde jo vært og i grunnen til vinteren setter inn:
Veldig koselig oppe på låven:
Falt jo pladask for disse søte kjolene. :
Varatun Gård er et kommunalt bydelshus i Sandnes. Møte-lokaler/verksted lånes ut til frivillige lag. Gården huser et aktivt kultur- og håndverksenter. I tillegg leies det ut kurs- og selskapslokaler. Gård-kafé hver søndag fra 12 -16.
Lørdag og pizza – det henger sammen hjemme hos oss.
Som regel lages denne fra bunnen, og da synes jeg det er så greit å bruke rester av grønnsaker og urter i sausen. Det varierer hver gang hva jeg har i hus. Som sønnen min sier, jaja tross om denne var veldig god får jeg vel aldri smake den igjen.
Jeg bruker veldig lite krydder i sausen utenom salt og pepper som jeg smaker meg til. Har jeg ikke frisk basilikum har jeg i litt tørr.
Normalt lager vi en pizza, og i dag ble sausen denne varianten:
1/2 chili (rød)
1 fedd hvitløk
1/2 rødløk
2 mini paprika (grønn og rød)
Disse skjæres/knuses med stavmikseren. Surres mykt med litt smør eller olje i en gryte.
Tomater: 4 tomater skjæres og knuses. Helles i gryten og blander inn en liten boks med tomatpure. (Har jeg ikke tomater bruker jeg en boks med tomater).
Gis et oppkok, og spe på med litt vann eller melk til ønsket tykkelse. Litt salt og pepper, og event. basilikum.
Lørdag morgen og jeg sitter som vanlig og bare nyter med den første kaffe koppen.
Vi har hatt litt høst her i Stavanger de siste dagen. Litt uggent og kaldt, regn og vind. Slike dager og kvelder som en bare vil krype sammen i sofaen og tenne så mange stearinlys du bare kan. Så det er jo litt kos og med disse dagene også.
Her i nabolaget har vi fått en “ny” nabo. Skjønn som bare det. Han har sin favorittplass på terrassen. Den står og følger med på alt, og er det unger ser det ut som den har lyst å bare hoppe ned og være med. Fra kjøkkenvinduet mitt ser jeg rett på ham, og jeg tror jeg kan kikke på ham i timer. Han er så levende og nysgjerrig. Tror aldri jeg har hørt et bjeff fra ham. Han er under året så han er ikke så gammel.
Jeg legger ved et bilde jeg har sniktatt for noen uker siden, og ønsker dere en fantastisk dag.
Som dere vet var jeg et lite døgn i Den Haag her i uken. Du kan lese om det HER.
Etter mye veiing frem og tilbake gikk jeg med på at poden på 15 år kunne være alene hjemme. Selvfølgelig med “polstring” både hos besteforeldre og venner. Men han skulle få prøve seg for første gang, så det var stort.
Jeg hørte ikke noe fra ham og måtte jo høre litt innimellom hvordan det gikk. Den første meldingen sendte jeg midt på dagen. Jeg spurte: “Går det bra med deg?” Fikk svar tilbake: “Ja”.
Utpå kveldingen, måtte jeg jo sende ny melding som lød: “Alt bra?”. Fikk da beskjed tilbake: “Du har jo nettopp spurt”.
Tenkte da at nå hadde han overlevd til kvelden, så regnet med at han klarte seg gjennom natten og morgenen uten disse meldingene mine. Han gir jo beskjed hvis det er noe.
Om morgenen kom følgende melding fra ham: “God morgen”. Jeg svarte jo det samme tilbake, men etter det lot jeg ham være.
Etter jeg kom hjem har jeg tenkt en del på at ting gikk jo greit, og i grunnen hadde jeg ingenting å bekymre meg for. Han hadde jo klart å stå opp, gjort de daglige rutinene, fått seg mat og trent. Egentlig det han normalt gjør. Han hadde til og med ryddet etter seg, som ikke er en selvfølge når jeg er hjemme.
Tankene mine har også gått til min ungdom, og når jeg var på den alderen. Vi følte oss jo voksne da, eller gjorde vi ikke? Jeg tror ikke det er noe forskjell nå.
Jeg må vel bare innse at han vokser til, og at det går an å overlate ansvaret til ham. Men å reise vekk i helger – det tror jeg nok ikke jeg er moden nok til enda….. Det må nok bare gå i små “baby step” – ikke for hans del men for min.
