I dag har vi vært på en veldig kjekk salgsmesse på Tungenes Fyr. Foruten fantastisk vær, var det så mye kjekt å titte på, og ja og å kjøpe. Selvfølgelig smaker det jo litt godt med en kopp kaffe og litt kake også.
Åtte kunstnere og håndverkere har hatt utstilling av sine arbeider. Jeg legger ved noen bilder som er tatt både ute og inne. Vil du lese mer om Tungenes Fyr kan du gå inn på innlegget mitt HER.
Tungenes Fyr når en kommer oppover veien. I et slikt vær vi har hatt i dag er det bare helt nydelig.
I dag våknet jeg til atter en nydelig dag her i Stavanger. Sol, vindstille og grader nedpå null. I grunnen akkurat det samme som i går. Når slike dager dukker opp føler jeg meg skikkelig heldig.
Jeg var på noen turer langs kysten her i går og havet ligger blikkstille. En hører ikke en lyd. Det er helt fantastisk.
Det er jo det vi vil. At våre barn har det bra. Finne lykken, på sin måte. Selvtillit nok til å møte dagene med engasjement og nysgjerrighet.
Å finne lykken, være lykkelig og ha det bra med oss selv, er vel det vanskeligste i denne verden , vil nå jeg påstå. Ingen fasit, det er prøving å feiling, om igjen og om igjen.
Bare det å vite hva som gir oss lykke og tilfredstillelse er vanskelig. Hvis dette hadde vært et fag på skolen, tror jeg at det hadde vært et av de vanskeligste, både for lærere og elever.
Innimellom tror jeg at på finne veien til lykken begynner vi i helt feil ende. Vi går mot mål uten å ha det grunnleggende fundamentet i orden. Med det mener jeg å begynne med de myke verdiene, som å ha det godt med seg selv, bygge selvtillit, medmenneskelighet og å akseptere hverandre.
Kunnskap kan læres, og når vi er lykkelig lærer en også raskere da det er ingen forstyrrende elementer som krever tid og grubling.
Når en ser på hva både selvtillit og egenverd kan resultere i av resultater, er jeg sikker på at prestasjonsnivået hadde blitt hevet i skolen. Det kommer alltid til å være forskjeller i hva en liker og hva en er god på. Men alle må jo ikke være like, eller å jobbe med det samme. Vi trenger ulike personligheter og ferdigheter i samfunnet. Både de akademisk, de praktiske og de kunstneriske. Ulikhetene utfyller hverandre.
Mitt favoritt motto er: Ingen kan alt, men alle kan noe.
Som foreldre er det jo fornøyde barn vi ønsker. Selvfølgelig ønsker vi at de skal oppfylle drømmer, gjøre det bra på skolen og gjøre det beste de kan. Men å pushe på dette, mens de myke verdiene rakner, kan være at vi oppnår helt motsatt effekt.
Jeg har tidligere nevnt at jeg er veldig fornøyd med skolen til sønnen min. De har fra første dag dysset ned de akademiske resultatene, og fortalte at i første omgang var de mest opptatt av det sosiale. Grunnen er at dette var grunnsteinen til læring. Var dette på plass, kom resultatene.
Tror det er mye sant i dette, men det kreves mye fra lærerne. De må være tøffe og kunne sine fag. Pedagogisk og akademisk.
Jeg og sønnen min hadde en liten samtale for noen år siden. Tror jeg pushet ham litt vel mye på skolearbeidet. Han responderte med at eneste jeg ønsket var at han skulle være best på skolen. Det var det eneste som betydde noe for meg.
Måtte ha en liten “timeout” for å svare på den. Kverna mi gikk kan du si, men klarte å si til ham at det eneste jeg ønsket var at han hadde det bra med seg selv og godt inni seg. Var han glad og tilfreds og følte mestring, da var jeg glad. Om det betydde at han satt på et hustak og bare var fornøyd, var det godt nok for meg. Hvis det var det han ville. Fikk noen store øyne av ham husker jeg.
Har tenkt litt på den samtalen av og til. Satt den vel litt vel på spissen den gang. Men det er mye sant. Godfølelse og tilfredshet, er ikke selvsagt i dag. Når en kommer til voksenlivet har en så mange valg, og har en viljestyrke og engasjement kan en komme så langt en vil eller rettere sagt få oppfylt drømmene. Det viktigste er vel å være bevisst på at alle har forskjellig mål og ferdigheter. Ikke minst å respektere det. Vi er alle unike.
Svanene var ikke helt samarbeidsvillig, og de svømte fort……..
Møllebukten ligger i Hafrsfjord, der med Sverd i Fjell. Solnedgangen var andre veien fra sverdene – tross om en ikke får samme følelsen legger jeg ved et bildet av de også.
Jeg sitter igjen med litt blandede følelser etter helgen. En sak jeg var så sikker på viste seg å være helt feil.
Jeg har jo innrømmet det, men den sitter veldig langt inne.
Jeg har vegret meg i mange år å være med venninna mi til hytta. Alt for langt å gå har jeg sagt. En hel time rett opp, med sekk. Kav og stress har jeg sett for meg. Jeg har i tillegg fortalt villig vekk til alle som har orket å høre på. Tror jeg har fått forståelse og litt medlidenhet og.
Men i helgen, da var jeg med tross denne turen. Når jeg sa ja, var det denne turen opp jeg så for meg, men tenkte at jeg overlever nok denne også. Tross om fjellet alltid frister, var jeg vel ikke den mest optimistiske.
På veien oppover i bilen snakket vi om denne turen opp. Jeg mener jo som du har forstått at det er enormt langt. Så sier hun: Toppen et kvarter.
Vær sikker på at jeg ikke var helt overbevist.
For å bevise dette startet hun klokken da vi hadde kavet oss opp fra parkeringsplassen over brøytekantene.
Tross ganske få spor og nysnø gikk det fykene lett opp. Bakkene hadde på en måte blitt mindre, og hytta kom til syne raskere enn jeg husker. Og klokken – den viste at vi hadde brukt et kvarter opp.
Jeg ble litt usikker på om jeg skulle bli lettet eller å føle meg “slått”. Jeg liker jo ikke å tape, så jeg var ikke så fornøyd må jeg innrømme. Tenk at hun hadde rett.
Når jeg tenker tilbake på tidene vi var mye på hytta, så var det mer kav med å ha med barn i alderen 7 til omlag 10. Bakkene virket lenger, og små bein som kavet på ski kan gjør at turen både virker lenger og brattere. Eller det kan jo være at jeg bare har blitt en del bedre på ski. Hvem vet.
Som regel tok vi denne turen opp, med bagasje og unger også i mørket. Det kan jo også gjøre litt utslag.
Jeg er sikker på at poden hadde sprunget opp i dag på 5-10 min, med meg heseblesende etter. Så det er merkelig hvordan det forandrer seg. Jeg tror ikke han hadde vært så tålmodig som jeg var i den tiden.
Men når det er sagt så kan jo et kvarter virke som en time i blant. Når jeg holder meg til den tanken, blir det litt bedre å svelge nederlaget mitt. I tillegg kan det jo være med at jeg blir med opp oftere. Skal se at hun plenter inn i hodet mitt igjen en time. Hun kan jo bli lei av meg.
Men til da så kan det kanskje bli litt flere fjellturer på meg…..
Hytten er de små du ser helt på andre siden. Deres er en av de på toppen. Her står vi parallelt med de hyttene, så veien er langt nede til venstre. Det er bare for å vise dere at det er et lite stykke…
God morgen dere. Kaffekoppen er på plass og fyr i ovnen har jeg fått.
Vi hadde en flott dag i går hvor vi fikk oss en god runde på ski. Føret var helt perfekt, men det var veldig jordmørkt. Jeg merker at jeg blir veldig pysete av et slikt føre. Men det gikk bra. Friskt og godt var det.
Kvelden ble tilbragt foran peisen med god mat og litt i glasset.
Lurer på om det er helt forsvarlig å ta seg en tur i dag, annet enn til bilen. Vind og snø om en annen, som kanskje ikke er det beste. Men det kan jo endre seg. Legger ved noen bilder og ønsker dere en flott dag:))
I dag skal jeg endelig få meg en aldri så liten fjelltur. Jeg og ei venninne drar opp til hytta hennes og skal være der til i morgen. Kjenner at jeg gleder meg.
Tross om mulighetene er der, blir det færre og færre slike turer nå. Det har sin forklaring i at poden nå er ungdom, og har litt andre ting å gjøre enn å være med meg her og der, så da blir det mye hjemme.
Som dere ser har jeg pakket litt, og det blir i sekk denne gangen. Hytten ligger en liten gåtur fra bilen, oppover. Så akkurat den biten gleder jeg meg ikke så mye til. Men når en er oppe, er turen glemt.
Været blir nå så som så tror jeg. Det startet med sol før i uken, men skiftet til overskyet. Sikkert litt snø også. Det er nok bare å kle seg etter været så blir det bra.
Jeg legger ved noen fine ord som plutselig dukket opp fra en lapp jeg fikk i en julekalender og ønsker dere en flott helg:
– Det gode du gjør for andre er det gode du gir til deg selv!
I høst fikk jeg ny bil. Jeg er så langt veldig fornøyd, men når en bytter fra et merke til et annet er det noen ting som ikke er plassert der hvor jeg er vant med det. Det er tilfelle her også.
Det er spesielt to ting som jeg enda ikke har lært meg. Bensinlokket har byttet side og er nå på førersiden, og “knappen” for å løfte opp panseret er plassert annerledes.
Hver gang når jeg skal fylle bensin kjører jeg inn feil, tross om på vei inn til bensinstasjonen har full fokus. I hodet gjentar jeg igjen og igjen. Husk at bensinlokket er på førersiden, husk at bensinlokket er på førersiden. Og sagt som gjort skulle jeg ha tilføyd her, men neida, der står jeg med pumpen på passasjersiden.
Normalt er det jo bare å ta en u sving og kjøre inn igjen. Men når jeg da har stått i kø, kan det jo være ganske irriterende og forvirrende. Både for meg og for de rundt. Det ser jo ut som jeg er ferdig, og så tar de plassen. Helt forståelig.
Vær sikker på at det er disse gangene har jeg dårlig tid.
Når jeg da er ferdig tenker jeg. Neste gang. Da må jeg klare det. Men samme rituale gjentar seg.
Å fylle vindusspylerveske er også en kunst har jeg funnet ut. Jeg trykker på knappen inni bilen, og springer ut for å løfte panseret. Etter fem minutter med iherdig leting etter ett eller annet som skal klikke for at jeg får opp panseret holder jeg på å gi opp. Jeg er fullt klar over at det ser helt merkelig ut å stå foran bilen med hendene følende under panseret mens jeg leter febrilsk. Etter ca. ti minutter har jeg som regel funnet den. I mitt stille sinn tenker jeg, ja dette husker jeg til neste gang. Men neida, samme rituale her også.
Jeg vet ikke om det er alderen som gjør at det blir vanskelig å omprogrammere disse innøvde vanene, eller om det bare er meg som har vanskelig å venne meg til endringene på disse områdene. Men en ting vet jeg. Det er veldig irriterende.
Det har blitt slik at jeg nesten gruer meg til disse oppgavene. Fylle bensin og å fylle spylervæske. Enkle ting i grunnen, men likevel så vanskelig.
Så jeg må nok bare fortsette å øve meg. Øvelse gjør mester sies det….. så kanskje en dag?
Men til da. Ser du noen som står og famler under panseret, eller kjører frem og tilbake mellom pumpene på bensinstasjoner er det sikkert meg…….
Når en gjør ting flere ganger daglig, ja da kan en ikke annet å bli god. Det er slik jeg har det med å brette tepper.
Jeg tror ikke jeg lyver hvis jeg sier at i løpet av en dag så kan jeg være oppi over ti. Ikke frivillig vel og merke, men det er mer det at det ligger tepper både her og der i huset vårt, ubrettet.
Det starter som regel når jeg kommer hjem. Innenfor døren i gangen begynner første økt. Da gjerne før jeg har tatt av meg sko og jakke. Det fortsetter med et på badet, kanskje et i trappen og til slutt et i sofaen i stuen. Målet mitt er som regel kjøkkenet, og her er jeg som regel heldig da det pleier å være teppefritt.
Det er ikke jeg selv som bruker disse teppene, men en viss annen i husstanden som bare glemmer at han må brette de som han sier.
I løpet av ettermiddagen og kvelden kan det hende at det er et teppe her og der, som selvfølgelig også blir brettet. Som regel av meg.
Jeg har funnet ut at jeg kan gjøre disse brettingene stående, sittende, med øynene igjen og egentlig når jeg gjør helt andre ting. Det har rett og slett blitt en slik vane at jeg ikke registrerer at jeg holder på med det engang.
Ja jeg vet, jeg burde latt personen som forårsaket disse bultene til å brette, men det tar slik tid. Han gjør det nå innimellom, men så glemmer han det ut igjen.Men det burde gjerne være mitt lille prosjekt fremover….
Grunnen til all denne teppebruken hjemme hos oss er ikke at det er så kaldt, men at visse kun springer rundt i boxeren, sommer som vinter.
Har dere noen slike ting hjemme, som dere bare gjør av vane?
Innimellom treffer en personer som setter spor og får en til å tenke på livet. Jeg traff en slik person i helgen. Helt ukjent, og jeg vet ikke hva han heter.
Etter en koselig kveld med jentene var jeg på vei hjem. Jeg sto på bussholdeplassen da jeg kom i snakk med en ung gutt. Vi skulle på samme buss og funderte på hva tid den gikk.
Han virket litt oppgitt, og begynte og fortelle. Tross motgang hele livet hadde han klart seg bra med en god jobb og orden på livet sitt. Men nederlag på nederlag hadde han tålt, fra de aller nærmeste. Denne kvelden var det dama som ikke hadde møtt opp.
For meg fremsto han som en gutt med et hjerte av gull. Han hadde før han kom til bussen passet på at alle kammeratene hadde kommet seg hjem, for han måtte jo passe på de som han sa.
Det var ikke de store tingene jeg kunne gjøre, men jeg lyttet.
Jeg gikk av bussen, og han tok den videre der han skulle. Jeg regner ikke med at jeg kommer til å treffe på ham igjen.
Etter denne episoden har jeg tatt meg selv i fundere på hvordan det går med ham. Klarte han å komme seg gjennom dette nederlaget også? Jeg tror det, for det var en tøff gutt. Men jeg lurer.
Dette treffet var en liten oppvekker for meg.
Jeg har, som sikkert så mange andre også “problemer” og “utfordringer i hverdagen. Men i forhold til hans ble mine “utfordringer” veldig små, om jeg da kan kalle de “utfordringer” eller problemer.
Dermed har jeg gått rundt og tenkt over hvor heldig jeg er. Jeg har vokst opp i et kjærlig hjem med forelder som alltid var der for meg, har nå etablert meg med en god jobb og ikke minst har jeg en herlig sønn. Jeg har det trygd og godt, med gode venner og en god familie rundt.
Av og til trenger vi en liten påminner om at vi har det i grunnen ganske greit. Ta vare på øyeblikkene og å være takknemlig. Så ja jeg lyttet, men jeg følte at han ga meg så mye mer tilbake.
